Dag Otto Lauritzen

Dag Otto Lauritzens ferske selvbiografi oser av dårlig samvittighet. 

TROFAST STØTTESPILLER: Dag Otto Lauritzen med kona Ellen, fotografert i anledning sesong 4 av «Kompani Lauritzen» på TV 2. Foto: Espen Solli / TV 2

Det er først og fremst TV 2-suksessen «Kompani Lauritzen» mange i dag forbinder med Dag Otto Lauritzen (69), men en gang var han også landets aller største sykkelstjerne.

I den rykende ferske biografien «Mitt liv i 21 etapper», fortalt til Rune Brynhildsen og utgitt på Cappelen Damm, åpner han opp om hvor mye livet som proffsyklist kostet, først og fremst for familien.

Hva var 23 år, ferdig utdannet fallskjermjeger fra Forsvaret og politimann, da en kamerat meldte ham på et sykkelritt, og han ble besatt av sykling. 

Da han skadet det ene beinet under et fallskjermhopp så det imidlertid svært mørkt ut.

Familien kom i andre rekke

For en over snittet rastløs mann fra Grimstad var beskjeden fra legene ekstra brutal: Beinet kom han trolig til å slite med resten av livet og fra nå av måtte han ta det med ro.

«Bli den beste versjonen av deg sjøl», oppfordrer Dag Otto Lauritzen til i Kompani Lauritzen – som selv prioriterte sykkelkarrieren foran familien. Foto: Paul S. Amundsen / NTB

Det var fra dette bunnpunktet unge Lauritzen forbannet seg på å trene seg opp igjen og endte opp som en av Norges største sykkellegender gjennom tidene, etter at han i 1987 ble første nordmann til å vinne en etappe i Tour de France.

Sykkelkarrieren innebar imidlertid at familien kom i andre rekke. Da kona Ellen skulle føde deres førstefødte datter Line, forfulgte han proffkarrieren i Frankrike mens kona dro hjem til Grimstad for å føde der.

– Tårene mine bare rant

Først tre uker etter fødselen – og en uke før en VG-fotograf hadde gitt ham et bilde av den nyfødte datter, kom Ellen og datteren tilbake til Frankrike.

I boken beskriver Lauritzen det sterke øyeblikket der ikke alt handlet om sykling, trening og mat.

Følelsen av å holde vår førstefødte for aller første gang, var overveldende. Tårene mine bare rant. På den rasteplassen, med Ellens blikk på meg, Line i armene og trafikken susende forbi, stoppet alt opp. Det var ingenting som hastet.

Heller ikke da parets andre barn kom til verden, var Lauritzen til stede.Ti timer før fødselen, var det tvert imot en høygravid Ellen som kjørte ham til flyplassen til nok et sykkelritt, og ventet med å ringe om nyheten for å spare nattesøvnen hans.

Som Aftenpostens anmelder Gunnar Kagge påpeker etter å ha lest boken:

Gang på gang i den litt over 200 sider korte selvbiografien «Mitt liv i 21 etapper» forteller Dag Otto Lauritzen (69) om dårlig samvittighet overfor kona Ellen og de to barna. Etter teksten å dømme, har han all grunn til å be om tilgivelse. Inntrykket jeg sitter igjen med, er at jobben gikk foran alt. Det ser ut til å være i ettertid at han forstår hva det kostet familien.

Jobbet som dørvakt da han møtte kona

Kjærligheten til den altoppofrende kona og til barna og barnebarna er det likevel ingen grunn til å tvile på.

I boken forteller han også om de første møtene med hjelpepleieren Ellen, som han brukte litt tid på å forstå at faktisk flørtet med ham alle de gangene hun stoppet for å snakke med ham da han jobbet som dørvakt på et utested.

Ganske tidlig la han merke til egenskapen som gjorde at hun skilte seg ut, og som skulle bli så avgjørende for at han kunne leve ut sykkeldrømmen: Den store og uselviske omsorgen og omtanken for alle rundt seg.

Til Dagbladet har Ellen imildertid understreket at ektemannen ikke trenger å ha så dårlig samvittigihet: 

– Jeg tror ikke han skal ha noe skyldfølelse for det, for jeg føler jo at jeg har fått et innmari rikt liv. Og det er jo litt takket være hans galskap. Alle beslutninger vi tok om å flytte til utlandet, var jeg med på. Vi visste ikke hva vi gikk til, men vi var unge og sikkert litt nysgjerrige – og det gikk jo over all forventning. Så jeg er evig takknemlig, sier hun til Dagbladet.