I snart 85 år har de ligget i en hemmelig grav.
Sturla Osen har brukt 14 år på å lete etter den.
Den tidligere Kripos-etterforskeren har vært med på å oppklare noen av Norges mest omtalte drapssaker. Nå står han i skogen på Nordre Håøya i Oslofjorden og ser to arkeologer skyve en georadar georadar En georadar er et verktøy som brukes til å se under bakken ved å sende radiobølger ned i jorden.frem og tilbake over bakken.
Under dem kan svaret ligge.
Seks kropper. Én grav.
Er det her?
Sturla Osen i midten.
Sturla Osen i midten.Sturla Osen i midten.
Stille, og med blendede lanterner, gled den lille fergen rolig frem i mørket, sørover langs Nesoddlandet, grytidlig søndag 2. november 1941.
Under dekk var det tyst. Hverken den tyske presten eller de seks nordmennene var særlig snakkesalige.
Det var mindre enn en time til de seks skulle dø.
Kvelden i forveien var de unge nordmennene blitt hentet fra fengselscellene sine i kruttårnet på Akershus festning, og ferget over til Hovedøya.
De visste umiddelbart hva det betød.
Hovedøya var venterommet før døden neste morgen.
Et halvt år tidligere hadde en gjeng gruvearbeidere på Svalbard kapret den norske isbryteren «Isbjørn».
De unge nordmennene ville komme seg til Island eller Skottland for å kjempe på alliert side. Flere av dem hadde kriget mot tyskerne i kampene i 1940.
«Isbjørn» i Adventsbukta på Svalbard i mars 1940. Foto: Aftenposten«Isbjørn» i Adventsbukta på Svalbard i mars 1940. Foto: Aftenposten
«Isbjørn» i Adventsbukta på Svalbard i mars 1940. Foto: Aftenposten
Men forsøket mislyktes. Båten havnet i et forferdelig uvær, ingen av gruvearbeiderne var erfarne sjøfolk, og de ble sabotert av kapteinen.
I stedet for en trygg, alliert havn tok kapteinen dem til Bjørnøya hvor de ble arrestert av Gestapo.
Månedene som fulgte etter returen til Bjørnøya ble preget av tysk fangenskap, grov tortur og til slutt dødsdommer for fem av gruvearbeiderne og en av mannskapet.
Tyskerne var raske til å kunngjøre når nordmenn ble henrettet. Men hvor de ble gravlagt, var en hemmelighet. Okkupasjonsmakten ønsket ikke minnesteder som kunne styrke norsk motstand.
Den dramatiske kapringen av «Isbjørn» ligger til grunn for Jon Michelets spenningsroman «Orions Belte», og for filmsuksessen med samme navn fra 1985. Foto: SF Norge AS
Den dramatiske kapringen av «Isbjørn» ligger til grunn for Jon Michelets spenningsroman «Orions Belte», og for filmsuksessen med samme navn fra 1985. Foto: SF Norge ASDen dramatiske kapringen av «Isbjørn» ligger til grunn for Jon Michelets spenningsroman «Orions Belte», og for filmsuksessen med samme navn fra 1985. Foto: SF Norge AS
Nok en runde med georadaren er unnagjort. Den reagerer på endringer i strukturer under bakken.
Arkeologene fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) følger med på dataskjermene.
Om de har funnet noe vil de ikke vite før databildene er analysert og tolket på kontoret.
I årevis reiste Sturla Osen (78) landet rundt for å jakte drapsmenn. Denne gangen er det ofrene han søker.
Han har deltatt i identifiseringsarbeidet etter store ulykker som flystyrten på Svalbard med 141 omkomne, og togulykken ved Åsta hvor 19 personer døde.
Nå har han vært pensjonist i mange år. «Isbjørn»-mysteriet har han vært opptatt av de siste 14 årene.
– Det siste en av fangene var opptatt av før han ble skutt, var at de ikke måtte bli glemt. Det satte seg fast hos meg. Denne saken er blitt en besettelse for meg, sier Osen.
Med seg på laget fikk han blant andre professor emeritus i rettsantropologirettsantropologiRettsantropologi er studiet av menneskelige levninger for å hjelpe til med å løse kriminalsaker., Per Holck, og tidligere Kripos-kollega Hroar Frydenlund, som i mange år etterforsket krigsforbrytelser og massegraver i Bosnia. Frydenlund døde i 2023.
Sammen har de trålet arkiver, kart og muntlige kilder i letingen etter gravene. Den viktigste kilden har vært politiavhørene og brevene etter en tysk militærprest.
Sturla Osen og professor Per Holck.
Sturla Osen og professor Per Holck.Sturla Osen og professor Per Holck.
Om kvelden lørdag 1. november ble Paul Keyser beordret til å stille på Akershus festning. Seks nordmenn skulle henrettes neste morgen.
Presten var med da de seks ble skysset med det som trolig var passasjerbåten S/S Olava fra Vippetangen over til Hovedøya, en distanse på bare noen hundre meter.
På cellene fikk de skrive avskjedsbrev til sine kjære.
Bjarne Langseth (30) skrev til moren Lotte:
«Kjære snille mor. Ja, når du får dette brevet vet du at jeg er ikke mer, men du må ikke ta det så fryktelig tungt, for du vet det er mange som har gitt sitt liv for fedrelandet og da er det ikke verre at jeg gjør det samme.»
Presten ba dem ikke tenke på det tunge som lå foran dem, og foreslo at de skulle prøve å tenke på det vakreste i livet, og fortelle det til de andre.
«Alle sa at barndomsårene og ungdomsårene var den lykkeligste tiden i deres liv. Men som en av dem føyet til: «Den gangen forsto vi det ikke», skriver presten.
Sverre Rødaas fortalte fra sin reise på Rhinen, en annen hadde vært i Persia.
Karl Engen, lederen av kapringsforsøket på «Isbjørn», ba om salmeboken, og leste «Da Olav konge bøyde hodet». Så føyet han til:
«Vi har levd som de gamle vikinger, og nå får vi også dø som dem!»
På morgensiden ble de dødsdømte ført om bord i den samme fergen som hadde tatt dem til Hovedøya.
Pål Hansen (61) fra Båtstø på vestsiden av fjorden har hjulpet Osens team i jakten på krigsgravene.
Fra brygga nedenfor huset sitt har han fri utsikt over til Nordre Håøya. Hansen tror at faren hans var vitne til siste bit av dødsferden.
– Jeg var ung gutt da faren min en dag fortalte en historie som det tydeligvis var viktig for ham å fortelle. En tidlig morgen skulle han og bestefaren min ut og fiske, det var en viktig inntekt under krigen. Mens de forberedte garnene på brygga så de en stor, mørklagt båt som sannsynligvis la til i Nordbukta på øya, forteller Hansen.
Foto: Lars Chr. Wegner
Foto: Lars Chr. WegnerFoto: Lars Chr. Wegner
Faren og bestefaren skjønte at det måtte være tyskere.
– De turte ikke å dra ut, så de ventet. Og da hørte de masse skudd fra Håøya. Det stemmer veldig godt med retningen, sier Hansen.
Teamet til Sturla Osen mener tyskerne må ha gått i land i Nordbukta, noe som også passer med prestens forklaringer i avhørene etter krigen.
Foto: Lars Chr. Wegner
Foto: Lars Chr. WegnerFoto: Lars Chr. Wegner
Søkeområdet ligger i området sør for bukta. Flere har lett etter massegraven de siste 15 årene.
Nå er det Gunnar Sønstebys Minnefond som finansierer jakten på krigsgraven.
– Å finne disse seks nordmennene som ble likvidert, er en viktig sak for Sønstebyfondet. Vi må ikke glemme dem som gikk foran oss. Fondet går helhjertet inn for å finne de seks, slik at de kan få sine egne graver, sier Tom Amriati-Løvås, daglig leder i fondet.
«Da motoren ble stoppet, gikk det et rykk gjennom mennene. De visste at den siste timen var kommet», skrev Keyser.
Fangene ble ført i land og inn i skogen. EksekusjonspelotongenEksekusjonspelotongenEn eksekusjonspelotong er en gruppe soldater som er ansvarlige for å utføre henrettelser. med ti soldater sto allerede klar. Også fellesgraven var gravd opp. Det nærmet seg soloppgang.
De dødsdømte måtte vente et stykke unna, hvor de ikke kunne se treet som de skulle bindes til.
Så ble de ført frem, en etter en, til en lysning mellom trærne. Mens kameratene ventet, smalt ti skudd på likt.
Oberst Asbjørn Lysgård er styreleder i Sønstebyfondet.
Oberst Asbjørn Lysgård er styreleder i Sønstebyfondet.Oberst Asbjørn Lysgård er styreleder i Sønstebyfondet.
Ifølge presten gikk det trolig seks-syv minutter mellom hver henrettelse.
Karl Engen, den 30-årige lederen av opprøret på Svalbard, nektet å ha bind for øynene. De tyske offiserene gjorde honnør for den tapre nordmannen, ifølge Keyser.
Presten kastet tre never jord i graven og leste Fadervår. Soldatene strødde kalk over likene for at de raskere skulle gå i oppløsning.
Så ble graven lukket. 85 år senere er det fremdeles en gåte hvor den ligger.
Etter krigen ble Keyser flere ganger avhørt av norsk politi. Han klarte aldri å lokalisere graven nærmere.
Skogen Keyser beskrev er en helt annen i dag. Trærne har hatt 85 år på å vokse siden tyskerne fyrte av sine skuddsalver mot de seks unge nordmennene.
Hvilke av trærne kan ha stått her den gangen? Karene fra Sønstebyfondet og Hjemmefrontmuseet prøver å bruke logikk, med prestens skisse som basis.
Soldatene ville aldri klart å lage en grav der det var røtter og stein.
Dessuten – døde kropper er tunge og uhåndterlige. Ville tyskerne slept dem med seg til en grav som lå høyere i terrenget, eller ville de gjort det enklere for seg selv ved å slepe dem nedover? Og hvilken retning skjøt de i?
Det er tid til et ekstra søk denne dagen. Alle må hjelpe til å fjerne kvist og grener inne i det høye gresset.
Så starter Ole Fredrik Unhammer georadaren igjen, på det nye området.
Kollega Lars Gustavsen fant Gjellestadskipet ved Halden, det største hele vikingskipet som er funnet i Norge.
– Det var helt utrolig. Vi kunne se det på bildene allerede mens vi var på vei tilbake fra søket. Jeg sendte noen meldinger: «Jeg tror vi har en sensasjon», minnes Gustavsen.
En halvtime senere har Unhammer kjørt ferdig over det nye området. Mer rekker vi ikke å gjøre i dag. Fant han noe? Det vet vi ikke ennå.
En uke senere kommer svaret: Nei, det er ingen synlige funn.
– Vi har en moralsk plikt til å finne dem. Det ble funnet noen i sjøen utenfor Nesodden tidligere i år, og det vil være veldig spesielt å skulle gravlegge motstandsfolk mer enn 80 år etter at krigen tok slutt, sier Mats Tangestuen, leder av Norges Hjemmefrontmuseum.
Drøye 100 norske motstandskjempere er ennå ikke lokalisert i Norge. Tangestuen er glad for alle private initiativ, men håper på mer drahjelp fra myndighetene.
– Mange land har ordninger for å finne eller hente hjem falne. Amerikanerne bruker store ressurser på å få falne soldater hjem fra Korea og Vietnam. Krigsgravtjenesten i Norge har ansvar for norske falne i utlandet og utenlandske krigsgraver i Norge. Men savnede motstandsfolk i Norge faller utenom, forteller Tangestuen.
Et eller annet sted her vi står kastet den tyske presten jord over de seks nordmennene som minutter før var blitt likvidert. Vi kan ikke være langt unna.
De to fra Sønstebyfondet er lystne på å gjøre flere søk. Fondets styre skal avgjøre om det blir nok et søk.