Inne på Amerikalinjen, i resepsjonen på boutiquehotellet rett ved Oslo S., står dypgrønne loungemøbler på rekke og rad, og vi setter oss til foran et digert vindu med utsikt og farris (Snåsavann!) på bordet, men samma det, for vi er her for å snakke om den sorgen som kan oppstå i relasjoner som kunne vært så nære, men ble så fjerne.

I slutten av juli kom forfatter Trine-Lise Rygh med sin tredje bok, «Lyset over Krogskogen».

Som forfattere flest er hun opptatt av å understreke at det er en roman, og at ikke alt er hentet fra virkeligheten, men vi vil helst vil høre om det som er sant.

I virkeligheten, så som i boka, var faren hennes en som ofte vandret rundt i Krogskogen i Oslomarka, også på nettene.

Og i virkeligheten, så som i boka, synes også Trine-Lise at relasjonen til faren kunne være komplisert.

– Jeg klarte ikke å være trygg i «voksen datter»-rollen. Jeg fant ikke plassen min sammen med ham. Jeg ble litt taus og distansert. Jeg klarte ikke å være den voksne kvinnen jeg var ellers ute i verden.

En rastløs sjel

Som liten jente var hun svært nær faren rent fysisk. Han var en hun klatret på og lekeslåss med, forteller hun og beskriver kompleksiteten mange vil kjenne igjen i egen foreldre-relasjon:

– Det var så tosidig, for det var den lille redselen for ham, samtidig som det var så veldig tett og nært.

– Han var en rastløs sjel med veldig mye uro og en del mørke. Men han var også barnslig, humoristisk og veldig leken. Som liten syntes jeg han var litt skummel. Antakelig på grunn av dette mørket.

– Et mørke som i depresjoner?

– Det var mer en bråhet eller skifte i humør. Han hadde et stort temperament, som gjorde at han kunne være litt skremmende for meg som liten.

Trine-Lises søster har godkjent teksten. 

DISTANSE: Da Trine-Lise ble tenåring, vokste avstanden mellom henne og faren. Foto: Privat

Ble utrygt og åpent

Når sluttet de egentlig å være nære? Det skjedde et skifte i tenårene. Av naturlige grunner mistet de den fysiske nærheten en far kan ha til en liten datter, men ikke til en gryende kvinne.

Hun har tenkt at faren kanskje ikke helt visste hvordan han skulle være far når han ikke lenger kunne lekesloss med henne.

Da moren, familiens klippe, døde av kreft bare 49 år gammel, søkte både Trine-Lise og faren seg utover i verden.

Faren gikk nokså raskt videre med ny kjæreste mens Trine-Lise beskriver seg selv som «veldig nitten år gammel», som en selvsentrert jente som ikke helt klarte å forholde seg til døden, men heller brukte tiden på gutter og fester.

– Jeg tror jeg fortsatt var så selvopptatt og levde livet der ute. Jeg kan tenke på det nå, på tingene som sto igjen. Mammas parykker som fremdeles hang på knaggen, og alle tingene hennes på badet.

Det blinker blankt i de grågrønne øynene mens hun fortsetter med samme rolige, lavmælte stemme.

– Det er først på lang sikt man skjønner hva det å leve uten en mor gjør med en. Som da jeg ble gravid for første gang eller da jeg giftet meg. Det er som å miste en vegg. Det er noe som blir utrygt og åpent.

Sluttet å fortelle

Avstanden bare vokste da hun ble voksen datter. Hun som ellers var så full av oppdrift, som tok flysertifikatet og fant sin fremtidige ektemann under utdannelsen, ble tilbaketrukket og taus sammen med faren.

– Hva skjedde når dere to møttes?

– Da fokuserte jeg alt på alle andre som var til stede, eller på ham. Det handlet aldri om meg. Jeg klarte ikke å dele noe særlig.

Et raskt lite smil før hun fortsetter.

– Nå skal det også sies at pappa var veldig rastløs og ikke så god til å lytte.

– Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i at det kan være så komplekst, at det både er mye fint, men også mye vanskelig i foreldre-relasjonene, og kanskje også en sorg over at det som burde ha vært så nært er så fjernt?

– Ja, vi hadde vært veldig fysisk, hadde lekt mye og gjort mye sammen, men plutselig var det lite igjen av det, følte jeg. Så jeg sluttet å fortelle noe særlig om meg.

FLYGER OG FORFATTER: Egentlig hadde Trine-Lise en plan om å ta flysertifikater og bli trafikkflyger, men under utdanningen traff hun mannen som skulle bli hennes ektemann – sammen ble de enige om at det holdt med en pilot i familien. Etter å ha tatt en bachelor i litteraturformidling, debuterte hun med romanen «Hundedager» i 2020. Foto: Agnete Brun

Kunne ikke vise hvem hun var

Hvert møte gikk i det samme gamle sporet, med faren som ofte stakk innom, satte seg i den faste stolen mens Trine-Lise serverte kaffe og hørte på det han hadde å fortelle, ofte fra de siste turene han hadde vært på, før han sa han måtte komme seg videre.

– Hva kjente du på når han dro?

– Det var lettelse ofte, dessverre. Jeg kunne jo ikke slappe av og være meg selv. Jeg gjorde det veldig komplisert for meg selv, men sånn bare ble det i veldig mange år.

– Det var mye usagt mellom dere?

– Jeg kunne ikke være meg selv og si det som falt meg inn. Hvis jeg gjorde det, ville jeg eksponert meg selv. Og faktisk vist hvem jeg var, og det var skummelt.

– Hva ville ha skjedd da? Var du redd for avvisning?

– Jeg tror mer det handlet om at når man snakker og forteller om seg selv, så blir man tydeligere. Kanskje både for en selv og for den som lytter. Det var en frykt der som hindret meg i å bare snakke i vei. Noe dypere som jeg kanskje strever litt med å få tak i selv.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter.

– Det hadde vokst fram denne avstanden som gjorde at det ble vanskelig for meg å fortelle om meg og mitt liv. Hadde jeg gjort det, hadde jo jeg blitt tydeligere for ham.

– Angrer du på at du ikke gjorde det? At du ikke tok motet til deg, og viste mer av hvem du var?

– Nei, jeg gjør ikke det, for det var som det var.

«Sett meg ute i skogen og la meg dø»

Alt dette skulle forandre seg da faren brått ble alvorlig syk og trengte hennes hjelp i mye større grad enn før.

– Det er så mange forskjellige følelser som dukker opp i en sånn situasjon. Man blir jo engstelig og redd og lei seg. Så blir man også sliten, sint og irritert – ikke på ham, men situasjonen. Det skjedde mer enn én gang at jeg brølte i bilen på vei hjem.

Å passe på en syk pappa i tillegg til egen familie og full jobb ved siden av, gjorde henne utslitt. Uvissheten om hvorvidt han ble frisk igjen, gnagde også i henne. Ikke minst var det sorgfullt å se faren måtte sitte stille, han som alltid hadde vært i aktivitet, i skogen, på fjellet eller på sykkel.

– Å stå i en situasjon over tid hvor du ikke kan løse det problemet for ham … det er bare så tøft. Jeg ville så gjerne hjelpe ham ut av situasjonen. Han uttrykte også veldig stor sorg og frustrasjon over det selv.

-«Sett meg ute i skogen og la meg dø», sa han på et tidspunkt. «Det er bedre enn dette her.» Han mistet nærmest hele identiteten sin.

Trine-Lise og faren hennes på båttur i 2023, et halvt år før han ble syk. Foto: Privat

Alt ble enklere

Samtidig: De to som hadde kjentes så perifere for hverandre kom nærmere igjen. Ikke siden tolvårsalderen hadde hun vært tett fysisk på faren sin. Som liten hadde hun klatret på ham og tegnet på ham med tusj på den bare issen. 

Nå klippet hun både hår, øyebryn og tånegler, og smurte hodebunnen med salve.

– Plutselig skulle jeg ta på kroppen hans veldig mye. Som jo var så kjent, ikke sant. Jeg kjente den kroppen så veldig godt.

Alt som før hadde vært så vanskelig, ble nå mye enklere.

– Vi trengte ikke lenger å sitte og se på hverandre og drikke kaffe. Vi kunne gå tilbake til det å gjøre ting sammen. Som å ta han med han til legen eller kjøre en tur for å lufte han. Jeg hadde helt konkrete ting å fylle rollen min med.

Døden snakket de bare om én gang.

– Han satt i stolen han alltid pleide å sitte i hjemme hos meg, og så sa han det.«Jeg har maks et halvt år igjen å leve.» Det visste jeg på en måte, for jeg hadde snakket med legene. Men så snakket vi ikke mer om det.

– Var det igjen denne tausheten som kom mellom dere?

– Ja, men hadde han villet snakke om det, så hadde ikke jeg hatt problem med det. Jeg syntes det var opp til han.

Én uke før han døde, satt vi sammen i sykehussengen hans, alle tre, helt tett. Kroppene våre berørte hverandre. Søsteren min og jeg kjente lukten av ham, og varmen. Det var midt på dagen, solen skinte inn gjennom vinduene, og vi satt der, helt tett, og da legen kom, snakket han til oss som om vi var ett, som om vi var én og samme person. Legen hadde ingen gode nyheter den dagen. Men akkurat da var det som omdet han sa, ikke betydde noe.

(Utdrag fra boka.)

Fikk sagt det viktigste

Det er halvannet år siden faren døde. Selv om Trine-Lise visste at det nærmet seg slutten, kom det likevel som et stort sjokk.

– Det var bare helt ubegripelig, som det jo er når man mister noen nære.

Tross distansen som kunne være mellom dem, tross for at faren heller ikke var en spesielt høylytt type, ble det så tydelig for henne hvilken ekstrem tilstedeværelse han likevel hadde hatt.

– Han fylte så veldig rommet han var i. Det ble et enormt tomrom etter ham.

– Var det noe du gjerne skulle ha sagt som du ikke fikk sagt?

– Nei, faktisk ikke. Fem dager før han døde, sa jeg at jeg var veldig glad i han. Det hadde jeg aldri sagt før.

Hun sa det over telefon, mens han var på sykehuset. Stemmen knakk da hun sa det, hun måtte legge på, klarte ikke fortsette samtalen.

– Hva svarte han?

– Det var faktisk han som sa det først, at jeg er så glad i dere, jentene mine.

Foto: Agnete Brun

Fjern, men likevel så nær

I så mange år hadde hun tenkt at det å miste moren som nittenåring måtte være mye verre enn å miste en far i godt voksen alder.

Halvannet år etter å ha mistet faren, tenker hun helt annerledes.

– Nå vet jeg at det var mye tyngre å miste pappa. Kanskje handler det om at jeg hadde kjent pappa veldig mye lenger, men det handler også om at jeg ser min egen alderdom og død tydeligere. Som nittenåring kunne jeg gå fra mamma på sykehuset og rett på fest. Nå kom jeg ikke unna min egen dødelighet.

– Vi vil alltid ha foreldrene våre med oss på en eller annen måte – er det noe spesielt som sitter igjen hos deg fra faren din?

– Det er så mye at jeg vet ikke helt … Og det er på en helt annen måte enn med mamma, fordi han ligger og lå så tungt i meg.

For slik var det, har hun forstått, at tross den opplevde distansen, var hun likevel så tett forbundet med faren, at hun ikke alltid klarte å skille mellom hva som var hennes følelser og hva som var hans.

Det grønne blikket er åpent og direkte når hun stiller spørsmålet hun har tenkt mye på.

– Er det hans eller min egen ensomhet jeg kjenner på?

Ble nysgjerrig

Så er det noe annet hun har med seg fra faren – den store rastløsheten og uroen. 

Som faren er også hun alltid i bevegelse, baker, driver med håndarbeid eller skriver, eller går turer i skog og mark.

Spesielt etter at han døde, har hun begynt å gå mye i Kjaglidalen i Bærumsmarka, et av farens favorittsteder.

Mens han levde og fortalte om turene sine herfra, vekket ikke dette nysgjerrighet hos Trine-Lise.  

Nå ble det viktig for henne å spore opp en av damene han hadde fortalt om, som hadde hytte i marka der, og som han hadde hjulpet med å koble til vannet et par ganger i året.

Da hun fant ut hvem damen var, oppdaget hun at hytta hennes lå til salgs på Finn.

– Så jeg dro inn der på visning. For å se på den hytta, hvor han hadde vært og koblet på dette vannet. Det var bare så rart. Jeg følte virkelig nærværet hans. Jeg hadde jo lyst til å kjøpe hytta bare på grunn av det.

En liten stillhet oppstår før hun fortsetter.   

– Så fra den uroen og rastløsheten, kan det også komme sånne fine, blanke ting som det der, da.

Også badekulpen han likte så godt i Kjaglidalen, oppsøkte hun flere ganger i sommer. Og der, midt i farens grønne rike, da det kjentes som om de begge var tilstedeværende samtidig, forsvant følelsene av uro og rastløshet.

– Da kjente jeg bare på et sterkt nærvær og ro.