– Det var så trist, for han beveget leppene, og det var tydelig at han hadde mye på hjertet, sier Anneliese Pitz (74).
– Kanskje han bare sa: «Pass på hekken min», smiler hun og ser utover hagen og utsikten fra terrassen på villaen i Solveien der paret levde sammen i 32 av de 50 årene de var sammen.
Da hadde dikterkongen Roy Jacobsen kjempet i noen uker. Den aller siste hjerteoperasjonen hadde gått så fint, han skulle bare komme seg. Han var allerede oppe og gikk på gangen på Rikshospitalet, og nå skulle han begynne å leve igjen.
– Han trodde ikke at han skulle dø nå. Ikke vi heller, sier Anneliese og legger til:
– Roy hadde rett og slett uflaks! Det kom som et sjokk.
Foto: Mattis Sandblad / VG
For mens hjertet nå var levedyktig – han beskrev det selv som et hjerte av goretex – etter flere operasjoner, var det lungene som sviktet. Han fikk lungefibrose, sykdommen som er blitt folkekunnskap etter at kronprinsesse Mette-Marit sto frem med diagnosen. Den kan også komme utenfra – og akutt.
– Han hadde fått en inflammasjon som gjorde at lungene ikke klarte å kvitte seg med avfallsstoffene. De ble rett og slett stive. Og ja, som folk vet nå: Du får ikke nye lunger på dagen, og han hadde alderen mot seg og var dessuten altfor svekket.
Det ble fort veldig kritisk, men ikke på noe tidspunkt tenkte Anneliese at Roy ikke skulle overleve.
– Så da legene en dag sa at de ikke lenger kunne holde ham i live, ble jeg bare en tilskuer og tenkte at det ikke kunne være sant. Vi så det ikke komme, sier Anneliese og ser ned.
– Det var en fryktelig opplevelse, og de dagene gikk jeg rundt som i transe.
Hun har tenkt mye på hva det var han prøvde å si på slutten.
Foto: Mattis Sandblad / VG
– Han kunne jo ikke snakke, og jeg har lurt veldig på hva han ville si. Kanskje han sa: «Pass på ungene. Kos deg i huset, i hagen din. La alt være sånn som det er.»
– Kanskje han sa: «Ikke selg noe, bli boende i Slottet.» Det var det ungene kalte huset vårt, sier hun og fortsetter:
Foto: Line Møller / VG
– Eller kanskje han sa: «Manuset ligger på maskinen …»
Og da Anneliese etter mannens bortgang gikk inn på datamaskinen hans, fant hun manuset til boken «Delirium» som kommer ut 27. august. Jacobsen hadde overrasket dem alle med hvor ferdig det var.
– Det var en stor trøst. Det å lese denne boken etter hans død, og likevel høre stemmen som tydeligere enn noensinne var hans. Det var hans setninger, sånne lange setninger som likevel finner sin slutt.
– Det ble nesten som å møte ham igjen?
– Jaja, det var som å høre og se ham, og jeg tenkte: Hvordan har han greid dette? Han var jo ikke 100 prosent den gamle Roy da han skrev. Han var svekket etter hjerteoperasjonene og slet med hukommelsen.
Foto: Mattis Sandblad / VG
Dette med hukommelsen har fått en plass i romanen som skulle bli hans siste.
Det handler om alderdom, om vennskap, ensomhet, livet og døden – og hvordan livet og døden så ubønnhørlig hører sammen.
Og om tilstanden mellom liv og død. Jacobsen opplevde selv delirium i forbindelse med den første akutte hjerteinnleggelsen senhøsten 2023.
– Det er en tilstand som det må være helt fryktelig å være i. Selv sa han at det var som å bli angrepet av skygger som lignet på store flaggermus – som det ikke var mulig å forsvare seg mot. Etterpå mente han at det satt igjen, at hjernen ikke ble helt den samme igjen, forteller Anneliese.
Rundt om i huset ligger små, svarte eller grønne Moleskin-notatbøker. I en hylle står en mange kilo tung, stor og rød keramikkfisk, som Roy absolutt skulle ha med hjem fra ferien de hadde på Sicilia på nyåret i fjor.
Foto: Mattis Sandblad / VG
På Sicilia hadde han umiddelbart installert seg på det minste rommet med Mac-en og notatbøkene sine – og Anneliese skjønte da at han var godt i gang med en ny roman: Det som nå er blitt «Delirium».
– Han fikk det jeg kaller forfatterblikket. Der jeg skjønner at han ikke har hørt en ting av det jeg har sagt, der jeg ser at blikket går et annet sted, der han plutselig bare må notere noe – eller bare forsvinne for å skrive.
– Han var en forfatter som skrev gjennom manusene sine mange ganger, før han lot meg lese. Han ville det skulle være ferdig. Han snakket heller ikke om det han holdt på med underveis i prosessen.
Men av og til kunne han komme ned fra skriveloftet sitt og konstatere: Det blir ikke roman!
– Men så skiftet det igjen, og et par uker senere kunne han si: Det blir roman! Han kunne gå opp for å skrive i 09-tiden, komme ned en kjapp tur for å ta seg en skive stående på kjøkkenet, før han avsluttet i 18-tiden. Men egentlig diktet og noterte han jo hele tiden, forteller Anneliese.
Hun viser oss opp de kronglete trappene til dikterlegendens skrivestue på loftet. Her stavret han seg opp og ned – helt til den siste innleggelsen.
Stolen er altfor tom. Klisjéaktig tom, synes hun.
Foto: Mattis Sandblad / VG
Her satt Roy Jacobsen og skrev med utsikt over Bunnefjorden. Han holdt det alltid ryddig rundt seg, sier Anneliese, og plukker opp litt smårot som er hennes.
Da hun i januar i år fant manuset til den nye boken på Roys datamaskin, trengte hun bare å lese to sider før hun kunne si som sin mann:
– Det blir roman!
– Og jeg visste at det blir en god roman. Jeg leste den helt igjennom så å si i ett, og jeg leste og gråt.
– Han hadde etterlatt seg noe. Det var vidunderlig, det var så ham.
– Man kan lese inn en kjærlighetserklæring til deg i den boken – og flere nikk til familie og venner?
– Det er jo ikke en selvbiografi, men det er mange fine ting og steder jeg kjenner igjen – og et sted føler jeg han skriver en slags oppskrift på hva jeg skal gjøre om jeg blir alene.
Foto: Mattis Sandblad / VG
– Men jeg leser det ikke som et farvel. Han visste ikke at han skulle dø da han skrev boken. Jeg leser det mer som at han har avfunnet seg med den situasjonen han var i. At han hadde forsonet seg med tanken på at sånn skal det gå, og det med hukommelsen og alt som svikter.
Og så siterer hun siste setning i boken – og smiler.
– Den er jo helt nydelig, der ser jeg ham.
Vi skal ikke røpe den her, og heller ikke bokens tvist og annerledeshet. Det er umiskjennelig Roy Jacobsen, samtidig ikke helt.
– Leseren må være ganske oppmerksom her, det kan jeg si, sier Anneliese.
Selv uttalte Roy Jacobsen i et VG-intervju:
– Å eldes med verdighet er ingen enkel sak.
Dette skriver han om i «Delirium».
Jacobsen i bisettelsen til sin gode venn Ingvar Ambjørnsen noen måneder før han selv gikk bort. Foto: Naina Helén Jåma / VG
– Det er egentlig ganske tungt å bli gammel. Kroppen går jo ikke akkurat i oppløsning, selv om det kan føles sånn, men den blir i hvert fall mindre å se på.
– Ble han preget av at hukommelsen sviktet?
– Ja, det forstyrret ham veldig. Han kunne ikke sjonglere med alt han hadde lest tidligere, men han trente på å huske. Hvis du skal huske, må du pugge, sa han.
Roy Jacobsens var som eneste person æresmedlem i Fritt Ukraina, hans store hjertesak. Her er han sammen med Anneliese og varaordføreren i Lviv, Serhiy Kiral, i Ukraina med utstyr til de militære styrkene. Foto: Fritt Ukraina
Og så er det denne lyden av et knips som forfulgte forfatteren – etter at faren hans på dødsleiet holdt hånden opp og knipset for å vise hvor fort livet hadde gått.
Episoden diktet han inn i den siste boken der han skriver: «Så fort det gikk, livet.»
Anneliese nikker bekreftende.
– Ja, den historien har vært med ham lenge, sier hun og tenker seg om før hun må le litt.
– Og jeg er jo helt enig. Dette gikk veldig fort. Men jeg kommer ikke til å knipse, det er helt sikkert.
Foto: Mattis Sandblad / VG
Det var en lang rekke tilfeldigheter som skulle til for at 20-årige Roy Jacobsen møtte belgiske Anneliese Pitz (24) på ei brygge i Lofoten i 1975. Hun hadde vært litt rundt omkring i Norge, begynt å studere i Tromsø – men plutselig fått det for seg at hun ville bli fisker.
– Så hadde jeg hørt om en fiskerfagskole i Lofoten og dro dit. Det første mennesket jeg støter på, det er Roy.
– Og han skilte seg jo ut med langt hår og frynsete, rutete skjorte. Han så ut som om han visste hva han skulle. Han skulle på ekte bli fisker og ta jobb på en båt. Men han ble imponert over mine språkkunnskaper og min kunnskap om litteratur. Han kunne ikke høre nok om det.
Foto: Hans Olav Forsang / VG
Så var det gjort. Anneliese flyttet inn til Roy på dagen – og siden har de fulgt hverandre på livets vei via Dønna, Tromsø og Trondheim før Roy «kom hjem» til Oslo. Studier, forfatterdebut og påfølgende suksess, to barn, syv barnebarn, over 25 bøker …
I fjor sommer var det 50 år siden de møttes.
– Det var virkelig tilfeldig at en belgier var på rett tidspunkt på den brygga i Lofoten, sier hun.
Da vi spør om hva det var med denne Roy, spør hun tilbake:
– Har dere møtt noen som virkelig interesserer seg for alt? Som er umettelig. Som spør og spør, som alltid vil lære mer – og som alltid hører etter. Som får venner overalt?
Sånn var Roy Jacobsen.
Et tidlig familieportrett med barna Maria og Daniel som nå er voksne og har fått egne barn. Foto: Dag Thorenfeldt, med tillatelse fra Anneliese Pitz.
Men lappen tok han aldri, forteller hun. Anneliese, eller Anse som Roy kalte henne, var familiens sjåfør.
– Da vi endelig hadde penger nok til at en av oss kunne ta lappen, ble det av praktiske årsaker bestemt at jeg skulle ta den. For jeg jobbet på Dragvoll i Trondheim, og vi hadde to barn med barnehageplass like ved, og han kunne jo ikke kjøre oss til og fra jobb og barnehage hver dag.
Så da ble det sånn, og ordningen varte livet ut.
– Jeg var veldig fornøyd med at det da var jeg som kunne bestemme når vi skulle dra hjem fra hytta og slike ting. Han leste alltid høyt for meg i bilen, eller leste kart. Det var en bra ordning.
Ganske sent i livet ga de også ut bok sammen. «Mannen som elsket Sibir» kom ut i 2019.
Foto: Kyrre Lien / VG
– Under arbeidet med den ble jeg enda mer imponert over ham som forfatter. For det han greide å gjøre ut av en setning, sånn at den blir et mesterverk, det er ikke mulig, sier Anneliese, som selv har en doktorgrad i lingvistikk, snakker flere språk og holder på å lære seg ukrainsk. Hun har undervist i nesten tre tiår ved Universitetet i Oslo – der hun også forsket på grammatikk.
– Jeg har hørt det gikk ganske hett for seg mellom lingvisten og dikteren under arbeidet med boken?
– Hehe, ja, jeg ville jo gjerne holde meg til fakta, og hadde ikke sansen for ting han diktet inn, og som han absolutt mente måtte være med, ler hun.
I november i fjor dro hele familien til Jacobsens elskede Dønna – der Roy ble gravlagt på Nordvik kirkegård – rett ved tanten Ingrids enslige grav.
Foto: Privat
Han gikk i graven med et eksemplar av «Seierherrene» og sine gamle slagstøvler.
Rett etterpå fløy en ørn forbi, før den vakreste solnedgang åpenbarte seg.
Som om ikke det var nok: Da mørket kom, steg den fulleste månen opp på himmelen.
– Da spøkte vi: «Nå er det nok, Roy», sier Annelise og forklarer at ørnen var emojien Roy brukte mest. Det var hans symbol.
Familien ferierte også i sommer på hytta Roy selv bygde på Dønna, øya moren hans vokste opp på. De var 13 personer på det meste.
– Vi hadde gruet oss til å komme opp. Hvordan vil det være uten Roy? Det er jo hans sted, alt roper på ham. Vi savnet ham hele tiden, men det hjalp å være sammen, å være mange, å møte venner.
Hytta var et av Roy Jacobsens mange prosjekter.
Foto: Privat
– Han jobbet så mye på den hytta. Den var hans drøm, og den sto vel ferdig sommeren 1986. Senere har den også fått selskap av et anneks som nesten er større enn hytta, forteller Anneliese – og viser oss bilder av hytta og solnedgangen den dagen Roy ble gravlagt.
– Se, det er den utsikten Roy har nå.
Foto: Privat
Hele familien har vært involvert i prosessen med romanen som kommer i disse dager. Da hun møter VG rett før sommerferien, er de i innspurten.
– Vi har sittet sammen og gått gjennom den en gang til. Vi hadde nesten ikke lyst til å bli ferdige. Vi hadde nesten bare lyst til å ha den for oss selv. Men den må jo ut!
Hun tør ikke tenke på hvordan vinteren hadde forløpt seg uten denne teksten Roy etterlot seg.
– Det har vært en stor hjelp for meg.
– Det som er så fint med boken, er at man ikke helt vet hva som er liv eller hva som bare er bok. Jeg kan ikke si at dette er hans liv, men denne boken er litt nærere ham enn tidligere bøker.
Vennen Lars Saabye Christensen i Roy Jacobsens bisettelse. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Men det var én bok Roy Jacobsen ikke rakk å skrive:
Han planla en aller siste bok i suksess-serien om Ingrid fra Barrøy. Serien som gjorde at han ble nominert til en av verdens mest prestisjefylte litteraturpriser, den internasjonale Bookerprisen. Dessuten: Alle de fire bøkene fikk terningkast 6 i VG!
– Han hadde en så fin idé til den siste Ingrid-boken – der poenget var å ta ned et hus planke for planke og ta det med seg. Å flytte et hus. Det er en fantastisk tanke. Han sa aldri noe mer om hva som skulle skje i den boken, men Ingrid kunne i alle fall ikke bli boende alene på øya, sier Anneliese.
I stedet ble det nærmest symbolsk at forfatteren forlot verden med en bok som handler om livet og døden.
– Det er virkelig en perle av en bok å forlate denne verden med.
Tiden alene går på et vis, forteller Anneliese.
Foto: Mattis Sandblad / VG
– Det er mange mørke hull, men man må bare komme seg opp av hullene. Og hvis jeg har en plan, da går dagen bra. Jeg liker å komme meg ut i marka og gå. Jeg vil bli sliten nok til at jeg får sove om natten, sier hun og trekker frem støtten fra familien:
– Jeg tenker ofte på at et eller annet sted har Roy og jeg gjort noe veldig riktig. For jeg kunne ikke ha ønsket meg en bedre familie. Hvis jeg blir ensom, er det bare å ringe, så kommer de, sier hun og understreker:
– Men det er klart: Jeg har måttet skjerpe meg noe voldsomt. Vi hadde nok litt gammeldags arbeidsfordeling. Jeg har ikke slått inn én spiker i mitt liv, og heller ikke klippet hekk, sier hun og går bort til hekken foran terrassen som nå har begynt å sperre for sjøutsikten.
Hun finner frem saksa.
– Jeg må jo passe på hekken til Roy, smiler hun.