Er det blitt laget bedre film i Norge? Tror ikke det.
Oppdatert fredag 12. september kl. 09:00 «Affeksjonsverdi» («Sentimental Value»)
Med: Renate Reinsve, Stellan Skarsgård, Inga Ibsdotter Lilleaas, Elle Fanning, Anders Danielsen Lie, Lena Endre
Regi: Joachim Trier
Premiere på kino i Norge 12. september
Drama. Norge. 9 år. 2 timer og 12 minutter
Vis mer
Les anmeldelsen av «Affeksjonsverdi» fra Cannes-festivalen her
I månedene siden «Affeksjonsverdi» først ble vist i Cannes i mai, har vi fått minst et par uttrykk for at den norske offentligheten fungerer sånn noenlunde som den bør, til og når det gjelder film.
«Affeksjonsverdi» er blitt gjenstand for et lystmord i Morgenbladet, og fått kritikk for manglende mangfold i Aftenposten.
Det var et spørsmål om tid før det sistnevnte poenget ville bli luftet: Trier har, etter «skriv det du vet»-prinsippet, laget fire spillefilmer om hvite mennesker i Oslo som enten jobber i, eller ønsker å jobbe i, kulturbransjen.
Undertegnede er hjertens uenig i Morgenbladets anmeldelse. Men jeg synes det er nyttig at den er blitt skrevet, slik jeg syntes det var et sunnhetstegn at «Verdens verste menneske» fikk godt argumentert motbør å bryne seg på i 2021 og 2022.
At det blir laget norske filmer det er verdt å diskutere, på et annet plan enn «er det ikke nok om andre verdenskrig nå?», føles som en luksus. Triers to mest selvsikre filmer tåler det helt fint.
For min egen del må jeg si at å se «Affeksjonsverdi» én gang til, i en kinosal i Norge fremfor under skittviktige omstendigheter i Cannes, på ingen måte forandret mitt inntrykk av den. Jeg synes fremdeles dette er noe av det ypperste som er blitt laget her til lands, av høy internasjonal standard, noe alle med den minste interesse burde se – alt slikt.
Ingen grunn til å skrive om tematikken og handlingsforløpet én gang til (jeg mistenker at du allerede vet sånn noenlunde hva det dreier seg om, og du kan altså lese om det her). Så i stedet bare noen punkter om hva jeg selv ble mer oppmerksom på ved gjensynet.
- Hania Ranis filmmusikk! Så veldig fint den er inkorporert i filmen.
- Hvor sentral den eventyrstund-aktige fortroligheten i Bente Børsums fortellerstemme er for å introdusere oss for den av filmens «karakterer» som ikke er av kjøtt og blod: Villaen på Oslo vest, det «tause vitnet» til familiedramaet vi skal ta del i.
- Noras (Renate Reinsves) depresjon, som for meg fikk større vekt ved gjensynet.
- At «Affeksjonsverdi» er Triers mest skandinaviske, på bekostning av fransk-inspirerte, film, og dessuten – som han selv varslet i lanseringsintervjuene – farget av amerikanske Oscar-søknader fra 1980-tallet á la «Kramer vs. Kramer» (1979) og Robert Redfords «Ordinary People» (1980): Store, kommersielle dramaer om familier og for familier. Det skandinaviske får naturlig nok mange til å peke på Ingmar Bergman. Selv tenker jeg at Ingmar Bergman-via-Woody Allen er mer presist. Triers film er lettere og mer forsonlig enn det meste den svenske regissøren lagde. Og hva er galt i det?
- Apropos: Humoren. Såpass viktig i «Affeksjonsverdi» at filmen nesten kvalifiserer som en dramakomedie. Jeg tror jeg mer eller mindre misset scenen der Gustav Borg (Stellan Skarsgård) våkner opp fyllesjuk og forsøker å vaske frokostbordet med hele tørkerullen første gang. Hvor mann går det an å bli? Veldig, veldig mann.
- Apropos igjen: Skarsgård. Alt avhenger av hvor mye oppmerksomhet «Affeksjonsverdi» får i utlandet og fremfor alt i USA. Men innsatsen hans som en inngrodd «kulturmann» som er like tilstede når han er tilstede, som han er unnfallende i sitt fravær, er virkelig stoffet Oscar-nominasjoner er/burde være laget av.
- Ikke mange regissører får like mye ut av den avgjort litt klisjé-aktige, men likefullt potensielt skjellsettende handlingen det er å åpne et par gardiner, som Joachim Trier.
- «Affeksjonsverdi» er Triers og med-manusforfatter Eskil Vogts mest modne film, i det som ellers har vært en overveiende ungdommelig produksjon. Arbeidet til to mennesker som har fått barn selv, og med det interessene og bekymringene som følger med.
- Jeg føler meg enda litt sikrere på at filmen, muligens med fordel, kunne vært 15 minutter kortere.
Se denne inderlig tilfredsstillende filmen. Om nødvendig to ganger.