Ingvill Husø Johansen Administrativ rådgiver Huset Trondheim
Terje Olden Leder i Foreningen for Human Ruspolitikk Midt-Norge
Anna Elise Opheim Leder, Mental helse
Nina Josteinsdatter Vesterdal Regionleder A-larm Trøndelag
Sorgen over å miste noen blir ikke mindre selv om man opplever det ofte.
Publisert:
24. august 2026 kl. 19:41
Oppdatert:
24. august 2026 kl. 19:41
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Ingvill Husø Johansen, administrativ rådgiver Huset Trondheim.
Foto: Privat
I Trøndelag døde 32 mennesker av overdose av illegale rusmidler i 2025. Bak hvert tall i statistikken finnes et menneske som betydde noe for noen.
31. august markeres verdens overdosedag. Selv den først og fremst handler om overdoser knyttet til illegale rusmidler, ønsker vi også å minne om at alkoholrelaterte dødsfall. Her finner vi langt høyere tall, og også disse dødsfallene etterlater seg de samme tomrommene, den samme sorgen og de samme ubesvarte spørsmålene hos dem som står igjen.
Terje Olden, leder Foreningen human ruspolitikk Midt-Norge.
Når vi snakker om etterlatte, tenker vi gjerne på foreldre, barn, søsken og partnere. Men det finnes en gruppe som sjelden blir nevnt når sorg og oppfølging diskuteres. Menneskene som selv lever med rusutfordringer.
For mange i rusmiljøet er vennene deres familie. De deler hverdagen, håpet, tilbakefallene og kampene. De følger hverandre gjennom behandling, kriser og forsøk på å skape et bedre liv. Når en av dem dør, mister de ikke bare en bekjent. De mister et menneske som har stått dem nær. Mange opplever ikke bare ett slikt tap. De opplever det gang på gang.
Likevel virker det ofte som om samfunnet forventer at mennesker i rusmiljøet skal tåle døden bedre enn andre. Som om de er vant til den, som om sorgen blir mindre fordi den rammer ofte?
Vi vet at sorg kan være en tung belastning for mennesker som allerede lever med psykiske helseutfordringer eller rusavhengighet. For noen kan tapet bidra til at de søker hjelp for egne rusutfordringer. For andre kan sorgen føre til økt rusbruk, tilbakefall eller mer risikofylt bruk av rusmidler. Når et menneske dør, kan derfor konsekvensene ramme langt flere enn den ene personen vi mister.
Anna Elise Opheim, leder Mental helse.
Foto: Privat
Hvordan håndterer fellesskapet disse dødsfallene? Blir kriseteamet i kommunen koblet på som ved andre brå dødsfall? Tar fastlege eller behandlere kontakt for å høre hvordan det går? Våre erfaringer tilsier at dette er unntaket og ikke regelen.
Så hvem følger opp vennene som står igjen etter et rusrelatert dødsfall? Hvem spør hvordan de har det når begravelsen er over? Hvem hjelper dem med å håndtere sorg, skyldfølelse og frykten for å miste enda flere? For mange er svaret dessverre ingen.
Vi sparer til fremtiden samtidig som vi bygger den ned
Tilbudet om hjelp etter rusrelaterte dødsfall er fortsatt tilfeldig. Noen blir sett og fanget opp. Andre blir stående alene med sorgen. Det er alvorlig, ikke bare fordi ingen skal måtte bære slike tap alene, men fordi vi vet at mangel på støtte kan få store konsekvenser for både psykisk helse og egen rusmestring.
Nina Josteinsdatter Vesterdal, regionleder A-larm Trøndelag.
Foto: Privat
Verdighet handler ikke bare om hvordan vi møter mennesker mens de lever. Det handler også om hvordan vi møter dem som blir igjen. På Verdens overdosedag ønsker vi derfor å minne om de glemte etterlatte, vennene, nettverkene og fellesskapene som ofte mister noen av sine egne, men sjelden blir spurt hvordan de har det.
«Sammen om verdighet», må gjelde alle, også dem som sørger i skyggen av stigma, fordommer og taushet. Som en av gjestene på Huset Trondheim så enkelt sa: «Vi ønsker oss et varmere samfunn».
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!