Distrikt, By | Tromsø stopper ikke ved brua

Debatten om en ny Kvaløyforbindelse er tilbake. Det er bra. KrF har tatt initiativ til å få forbindelsen utredet på nytt. Høyre støtter initiativet, og FrP har fulgt opp med at nullvekst ikke må bety null utvikling.

Mye av argumentasjonen handler naturlig nok om byen. Tromsø vokser. Boligprisene er høye. Vi trenger nye arealer. En bedre forbindelse kan åpne for mer boligbygging på Kvaløya og gi byen større rom for vekst.

Men hva om vi snur perspektivet?

En ny Kvaløyforbindelse skal ikke bare åpne Kvaløya for byen, den skal også åpne nye muligheter for Kvaløya.

For det er jo ikke uoppdaget territorium vi finner like over Sandnessundet. Her bor vi allerede. Og vi er ganske mange. Over 13.000 mennesker bor på Kvaløya. Det er omtrent hver sjette innbygger i Tromsø kommune.

Her finnes mange lokalsamfunn, arbeidsplasser og bedrifter. Her finnes fiskeri, landbruk, havbruk, vindkraft, reiseliv og frivillighet. Her finnes mennesker som ønsker å etablere eller utvide arbeidsplasser, bygge, skape hjem og få stedet de bor på til å vokse.

En bedre forbindelse kan selvfølgelig gjøre det lettere å bygge flere boliger nær byen. Men den vil også gjøre eksisterende små samfunn på Kvaløya mer attraktive for ny bosetting og etablering. Dette perspektivet savner jeg i kommunepolitikken.

Byen skal utvikles. Hva med resten?

Kanskje handler det også mye om hvordan vi snakker om Tromsø. Jeg har begynt å legge merke til hvor ofte kommunepolitikere bruker byen når de egentlig skal snakke om utviklingen av kommunen.

Byen vokser. Byen trenger boliger. Byen trenger infrastruktur. Byen skal utvikles.

Og dette handler absolutt ikke om ett parti. Før sommeren var Tromsø Arbeiderparti i gang med arbeidet med nytt kommuneprogram og ba innbyggerne om innspill til alt fra skole og helse til samferdsel og næringsutvikling. Spørsmålet de stilte var:

«Hva skal til for å gjøre Tromsø til en enda bedre by å bo, leve og arbeide i?»

By?

Det er sikkert flisespikkeri, men språket avslører poenget. For det er vel ikke et program bare for Tromsø by. Det skal være politikk for Tromsø kommune.

Altså, det er ikke noe galt i å utvikle byen. Tvert imot. Men Tromsø kommune er en hel kommune.

Og kommunestyret er nettopp det: et kommunestyre. Våre folkevalgte er ikke valgt bare for å utvikle Tromsø by, men for å se behovene og mulighetene i hele Tromsø kommune.

Kanskje gjør språket noe med perspektivet vårt. For når Tromsø blir synonymt med byen, blir utvikling fort synonymt med byutvikling.

Byen skal utvikles, og om distriktene snakker vi derimot mer om bolyst, opprettholdelse og levende lokalsamfunn. Om å «berge» det vi har. Men hva med videreutvikling?

Kvaløyforbindelsen blir å gå begge veier

En ny forbindelse handler om langt mer enn køkjøring, og kapasiteten på Sandnessundbrua legger allerede i dag begrensninger på utviklingen på Kvaløya. Boligbyggingen er strengt regulert blant annet på grunn av kapasiteten over sundet.

En ny forbindelse kan derfor åpne muligheter som i dag holdes igjen. Sammen med en arealpolitikk som tilrettelegger for utvikling, kan den gjøre det mulig å bygge flere boliger, senke terskelen for etablering og næringsutvikling, og gjøre flere lokalsamfunn attraktive for nye innbyggere.

Her mener jeg også nullvekstmålet fortjener et distriktsperspektiv.

I den nylige debatten argumenterer FrP for at nullvekstmålet kan hindre nødvendig utvikling, mens SV svarer at «nullvekstmålet fungerer for innbyggarane i byen vår».

Det tror jeg godt det kan gjøre. Men hva med oss som bor utenfor byen? Hvorfor diskuterer vi fortsatt utviklingen av en hel kommune først og fremst fra byens ståsted?

Nullvekstmålet er laget for å håndtere vekst i personbiltrafikken ved at flere reiser med kollektivtransport, sykkel og gange. Det gir veldig god mening internt i en by. Men store deler av Tromsø kommune er ikke tett by.

Vekst på Kvaløya må ikke nødvendigvis tilføre tilsvarende vekst i biltrafikken over Sandnessundet. Mange har allerede store deler av hverdagen sin på Kvaløya. Vi bor her, handler her, leverer barn, besøker familie, driver næring og bruker lokale tilbud uten å kjøre til Tromsøbyen. Enkelte kjører i helt andre retninger enn Tromsbyen. Nemlig Malangen, Senja og Ringvassøya.

Hvis enda flere kan bo, arbeide og ha større del av hverdagen sin uten å reise inn til byen, trenger ikke utvikling her ute å bryte med nullvekstmålet. Den kan vel være en del av løsningen: Sterkere lokalsamfunn kan redusere behovet for at absolutt alt må skje i byen.

Vi ønsker ikke alle å bo i byen

Det burde være en selvfølge: Vi ønsker ikke alle å bo på samme måte.

Noen trives best med byen tett på. Med korte avstander, mange mennesker, kulturtilbud og alt som skjer. Andre av oss søker andre kvaliteter. Mer plass, mer natur, større avstand til naboen, mindre støy og den nærheten og tilhørigheten som kan finnes i et lite lokalsamfunn.

En fersk rapport fra Ruralis viser at mellom 7 og 14 prosent av bybefolkningen kunne tenke seg å bo på bygda dersom de kunne velge helt fritt. Det er altså ikke mangel på mennesker som kan ønske seg et annet liv enn byen tilbyr.

Og akkurat her har jo Tromsø kommune en styrke. Vi har både en attraktiv by og attraktive distrikter innenfor kommunegrensa. Vi skal kunne tilby ganske forskjellige måter å bo og leve på. Hvorfor skulle vi ikke bygge videre på den fordelen?

Men da kan vi ikke bare diskutere hvordan vi får plass til flere mennesker i byen. Vi må også snakke om hvordan vi gjør det mulig for flere å velge distriktene.

Det krever at vi får hverdagen til å gå opp her ute. At det er mulig å bygge bolig, finne arbeid i nærheten, ha lokalt barnehage- og skoletilbud, drive næring og ha tilgang til grunnleggende infrastruktur.

Distriktspolitikk handler jo ikke bare om å bevare bygder. Det handler om å gi folk reelle alternativer for hvordan vi ønsker å leve livene våre.

Folk er ressurser. Vi som bor i distriktene er ikke bare dem det kan koste mer å levere tjenester til. Vi er ressurser for Tromsø kommune, akkurat som innbyggerne i byen. For kommuner trenger arbeidskraft, bedriftseiere, kunder, foreldre, barn, frivillige og mennesker som betaler skatt og skaper aktivitet. Og i et lite lokalsamfunn kan noen få nye familier utgjøre en betydelig forskjell.

Du som er på rådhuset skal vite at det gjør noe med framtidstroen å oppleve at kommunen min heier på stedet jeg har valgt å bo. At jeg ikke først og fremst representerer en kostnad fordi jeg bor langt fra rådhuset, men at jeg er en innbygger verd å beholde, og gjerne få flere av. Vit at det motsatte også preger framtidstroen.

Vi selger allerede distriktene

Jeg må også ta med reiselivet. For Tromsø ønsker vekst i ei næring der mye av selve produktet befinner seg utenfor byen. Turistene kommer for fjellene, fjordene, nordlyssafarien og midnattssola i fjæra. De blir ikke stående i Storgata og se etter dette på avstand. De setter seg i busser, leiebiler og bobiler og kjører ut for å oppleve mer av kommunen.

Er distriktene først og fremst en arealreserve og opplevelsesarena for byen og tilreisende?

Vi markedsfører distriktene som en av Tromsøs største kvaliteter. Kanskje bør vi i større grad begynne å behandle dem som det også i samfunnsutviklingen.

Løft blikket

Kvaløyforbindelsen handler heller ikke bare om Kvaløya. Veinettet går videre til fastlandet og andre øyer lenger ut, både nordover og sørover. Jeg håper derfor virkelig at debatten blir større enn spørsmålet om bru eller tunnel. Vi skal snakke om beredskap, kapasitet, boligbygging og kommunens behov. Ikke bare byens behov.

Nå skriver jeg om Kvaløya fordi det er her jeg bor. Men perspektivet gjelder selvfølgelig alt av distriktsområder i kommunen.

Tromsø er mer enn byen.

Tromsø stopper ikke ved brua.