daglig leder i Kruse Larsen, tidligere statssekretær for Ap
Valget ble jevnere og mer spennende enn mange hadde ventet. Rundt 10 000 stemmer til Venstre og ett mandat ekstra til Høyre ville gitt et annet flertall. Flertallet tippet likevel Arbeiderpartiregjeringens vei.
Men hvor trygt sitter Jonas Gahr Støre nå?
Kontrasten er stor til Høyre. Erna Solbergs imponerende epoke i Høyres historie og norsk politikk går mot slutten.
Nå venter vi bare på hvordan og når generasjonsskiftet skal finne sted. Det dreier seg om måneder.
Den prosessen bærer i seg flere spørsmål. Det ene er selvsagt hvem som skal ta over stafettpinnen og dermed ansvaret for å gjenreise Høyre fra valgruinen.
Det andre er hvilken retning Høyre nå vil gå, klemt mellom et selvbevisst Arbeiderparti tilbake på noe som ligner gamle høyder, og et Frp som har satt ny rekord i oppslutning og som nå er større enn de tre andre borgerlige partiene til sammen.
Disse spørsmålene er uløselig knyttet til hverandre. Som denne valgkampen har lært oss, så er politikk og person lenket sammen, også for velgerne.
De sier at saker avgjør, men tusenvis har valgt å stemme på et annet parti enn det de egentlig er mest enige med, for å unngå Sylvi Listhaug som statsminister.
Og selv om det ikke er et ocean av politiske forskjeller mellom Ine Eriksen Søreide, Henrik Asheim og Peter Christian Frølich, så vil valget av den ene eller den andre eller den tredje kunne peke på ulike fremtidsveier for Høyre.
Høyre og Solberg må ommøblere politikk og persongalleri fram mot neste valg – og helst i god tid før det.
Valg av leder, strategi og politisk retning vil måtte være et markant brudd med historikken fram til mandag 8. september, om det skal virke og gjøre inntrykk på Høyre-velgerne, både de som har hoppet over til Frp, og de som ble sittende på gjerdet.
Den nye høyrebølgen, med sin ungdommelige kraft, har skyllet forbi Høyre og bare drevet Sylvi Listhaugs turbiner, med en liten kristenkonservativ sidestrøm som sendte det lenge fortapte KrF ut av bakevja.
Mens Høyre må drive sin omstilling og sitt generasjonsskifte under nederlagets grelle flomlys, kan Støre gå løs på den nye hverdagen og sitt nye flerfargede flertall med et helt annet utgangspunkt:
Med større selvbevissthet og bedre humør enn de andre.
Jo da, det er et mer fragmentert storting enn det forrige, et mer ruglete farvann å navigere i – så definitivt.
Det vil kreve alle Støres statsmannskunstferdigheter og diplomatiske evner å balansere mellom fire partnere som er himmelropende uenige med hverandre på viktige punkter og som ikke engang vil sitte i samme rom når det skal forhandles.
Og la oss legge til at hver og en av dem vil være vel så mye opptatt av sin egen overlevelse som av regjeringens styringsdyktighet.
Les også: Opplysninger til VG: Oppvask på internt Høyre-møte før valgkampen
Alt dette er kjent stoff og vil nok bli gjentatt hyppig av kommentatorer og andre de neste ukene. For det er realiteter det ikke kan sees bort fra.
Men la oss prøve å se det fra en annen synsvinkel.
For det første, så blir det ingen samarbeidsavtaler mellom Ap-regjeringen og de fire andre. Det gir partnerne frihet til å danne alternative flertall over midtstreken.
Men den samme friheten vil regjeringen ha. Den må brukes med kløkt og måtehold, men den kan brukes. Og det gir Støre et ekstra kort.
For det andre, så har de fire partnerne alle pekt på Støre gjennom hele valgkampen og de vil gjennom det bære en slags forpliktelse til å stemme for budsjettene.
Nei, ikke selvutslettende og for enhver pris, men likevel bundet av et løfte og en forpliktelse til sine velgere.
Å stemme ned regjeringens budsjettforslag vil i sin ytterste konsekvens gi landet en regjeringskrise.
For det tredje, og det henger sammen med det forrige: stortingsforhandlingenes ultimate våpen, selve atomtrusselen, er mistillitsforslaget fra opposisjonen.
Eventuelt kabinettspørsmålet fra regjeringen.
Er de fire samarbeidspartiene klare til å trykke på atomknappen og kaste landet ut i en regjeringskrise?
Er de klare for å slippe borgerlig side inn i regjeringskontorene denne perioden? Jeg har mine tvil.
Og er borgerlig side, slik den nå ser ut og med alle sår som skal plastres, klare til å ta over? Jeg har stadig mine tvil. I alle fall hvis vi snakker om de første 2–3 årene.
Jeg sier ikke at dette blir en enkel seilas for Støre.
Men det er ikke sikkert at det bare blir krise og mangefarget stortingskaos. Jeg tror tvert imot at statsministeren har ganske god kontroll over sitt politiske liv i overskuelig fremtid.
Det betyr igjen at Støre kan bruke energi på det andre som er minst like viktig for Arbeiderpartiet som for Høyre, men for Støres del drevet med seierens selvtillit i ryggsøylen:
Fornyelse av politikken for å møte den nye høyrebølgen, spesielt blant ungdom, og fornyelsen av persongalleriet:
Ved å legge til rette for at en ny partileder og statsministerkandidat får etablert seg i god tid før valget i 2029.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.