Bokanmeldelse«Delirium»
Terningkast 4
Roy Jacobsen varslet selv at hans siste bok ville bli «en svart, innvikla jævel». Han holdt det han lovet.
Jeg har jobbet med litteratur og journalistikk hele mitt voksne liv. Har bakgrunn som forlagsredaktør, og som journalist i blant annet Aftenposten, Dagbladet og Morgenbladet. Jeg har også vært redaktør av tidsskriftet Prosa, og skrevet fem sakprosabøker. Bokanmelder i VG siden 2004.
E-post
Roy Jacobsen visste ikke at «Dilirium» skulle bli hans farvel som forfatter. Nå utgis boken han skrev på det siste året før han døde. Foto: Frode Hansen / VGTorsdag 27. august kl. 00:00
Nå foreligger den posthumt utgitte «Delirium», en roman Jacobsen rakk å ferdiggjøre før sin altfor tidlige bortgang, bare 70 år gammel. Det er sårt, og det gir boken en ekstra dimensjon.
Det er vanskelig å skrive kritisk om kjernekaren Roy Jacobsen. Men «Delirium» er ikke noe litterært høydepunkt.
Jacobsen var blant sin generasjons aller fineste forfattere. På nivå med Cappelen-kameratene Ingvar Ambjørnsen og Lars Saabye Christensen.
Det monumentale romanverket «Seierherrene» (1991) og serien om Ingrid fra Barrøy er bare to av høydepunktene i dette ruvende forfatterskapet.
Fortelleren i «Delirium» er en gammel, slagrammet akademiker som sliter med amnesiamnesiHukommelsestap, når en person har problemer med å huske informasjon., kognitiv svekkelse, dissonans og, som tittelen antyder, delirium (akutt forvirring).
Anmeldelse
«Delirium»
Forfatter: Roy Jacobsen
Sjanger: Roman
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 188
Pris: 449
Vis mer
annonse
Kjøp boken
«Delirium»
Annonselenker
De eksterne lenkene i denne annonsen fører til nettbutikker der VG
får en provisjon av eventuelle salg. Inntektene bidrar til å
finansiere det journalistiske arbeidet i VG. Redaksjonen prioriterer
uavhengig av dette. VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig
redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av dette innholdet.
Likevel lever han en tilsynelatende velorganisert hjemmetilværelse i rekkehuset sitt. Et høydepunkt er spaserturene med barndomskameraten Martin. De to er de siste gjenværende av barndomskameratene som vokste opp rundt samme bakgård på Sagene.
På litt slentrende vis beveger romanens tematikk seg rundt forutsigbare temaer som aldring, sykdom og død. Kort sagt gammelmannsresignasjon og forfall.
Det handler om følelsen av å være utdatert, men likevel – tross alt – å orientere seg i sin samtid.
De to kameratene holder det gående med et slags verbal pingpong-spill mot den påtrengende virkeligheten.
En dreining i historien inntreffer når de gamle herrene bestemmer seg for å gjøre noe drastisk for å nøytralisere Martins kravstore ekskone Isabel. Det er en handling som skal avdekke flere lag av familiehemmeligheter.
Dette halvkriminelle elementet er velkjent fra flere av Roy Jacobsens bøker, sist «De uverdige» fra 2022.
Samtidig gjør bokens forteller et tafatt forsøk på å hjelpe sin trofaste kafévert Ibrahim, som ser ut til å bli et offer for familiens pengebegjær.
Innimellom den ytre intrigen er det plass til (vel mange) tanker om mennesker, minner og tider som glipper.
Noen av minnebildene sitter fint. Det er ikke mange som kan skildre den sosialdemokratiske etterkrigstiden like innforstått som Roy Jacobsen.
Les intervjuet med kona Anneliese Pitz om den siste tiden med Jacobsen: – Roy hadde rett og slett uflaks! Det kom som et sjokk.
Anneliese Pitz ble overrasket over hvor ferdig romanen mannen Roy Jacobsen hadde etterlatt seg var. Foto: Mattis Sandblad / VG
I romanen Jacobsen etterlot seg, er det også mange tanker om sarkasme, bekymringer, ironi og bitterhet.
Forfatteren siterer gjerne Michel de MontaigneMichel de MontaigneEn fransk filosof kjent for å ha utviklet essayet som litterær sjanger. og VoltaireVoltaireEn fransk forfatter og filosof kjent for sine kritiske skrifter om samfunn og religion., og han refererer jevnlig til musikk og kunstopplevelser. Disse tilbakeskuende elementene blir etter hvert i overkant dominerende og tar futten ut av fortellingen.
På et tidspunkt virker det som om bokens forteller faller følelsesmessig sammen og søker tilflukt i en slags resignert ensomhet.
Men Roy Jacobsen leverer selvsagt også glimt av lyrisk klarhet, og de litterære kvalitetene hans er til å kjenne igjen.
En snedig dreining mot slutten er et godt eksempel på det.
Likevel kjennes det som om det er noe halt og skakt ved denne boken. Elementene henger ikke helt i hop, og det fragmentariske fragmentariskeNoe som er ufullstendig eller delt opp i biter. blir en forstyrrelse mer enn en kvalitet.
Jeg sitter igjen med en følelse av at «Delirium» mangler energi og struktur. Dette er et farvel med en stor forfatter, men det beste i Roy Jacobsens forfatterskap finner du andre steder.
Les også