Vi satt i Tårnet for å spørre ham, som det heter; «på vegne av flere», hvorfor han avviklet Sambandet for å starte Svarttrosten.

– Du hadde jo et band, som mange vil si er tidenes beste?

– Det var historie. Jeg hadde holdt på i 50 år, med litt skiftende Sambandet-besetninger, og jeg hadde vært gjennom opp- og nedturer. De siste drøye 20 årene var fantastiske. Helt usannsynlige. Og for en avslutning … 75.000 mennesker på Lerkendal … på Lerkendal!

– Takknemlighet!

Han svarte på det neste spørsmålet før jeg hadde stilt det. Det var ment å skulle pirke litt i hans eventuelle dårlige samvittighet. Jeg skulle spørre ham hva han tenker på når han tenker på Sambandet. Og svaret var altså:

– Takknemlighet!

– Det var ingen enkel avgjørelse. Det handler ikke bare om musikk. Det er mennesker jeg har vært tett på i mange år.

Han fortsatte mens oppfølgingsspørsmålet fortsatt lå og godgjorde seg på tunga.

– Jeg hadde ikke noe mer å si dem. Jeg følte meg tom. Vi hadde fullført. Jeg tror jeg tør si: Med stil.

– Takknemlighet! Det er ordet for årene med Sambandet.
Foto: Johan Arnt Nesgård

Vanskelig prosess

Vi var fortsatt på Lerkendal en fin septemberlørdag i 2025. Åge var på toppen, høyere enn noen trodde det var mulig å komme for en norsk artist i Norge, bare drøyt halvveis i 70-årene, altså. Kunne han ikke bare surfe videre?

Han bestemte seg for å legge ut på landeveien alene, 26 år siden sist. Den forrige gangen skulle det vise seg å bli starten på den virkelige storhetstida for Sambandet. Nå ble det starten på et helt sensasjonelt nytt band, The Impossible Green og Violet Road i ett + Åge.

– Hvordan har denne prosessen vært for deg?

– Litt vanskelig. Jeg har tatt farvel med en hverdag og et samarbeid som har betydd enormt mye for meg. Samtidig kjente jeg at jeg måtte være ærlig med meg selv og følge den retningen jeg ønsket å gå. Det var definitivt ikke noe galt med dette siste «prosjektet» Åge og Sambandet. Det handler mye mer om en gammel musiker som kjente et behov for å se nye horisonter og oppleve noen nye farger på veien videre. «Der mitt solur mot middagen skrider..» Som Dan Andersson så vakkert sier det.

– Jeg tror folk kanskje har lurt litt …

– Det har tatt litt tid før jeg ønsket å snakke offentlig om dette. En træg trønder trenger gjerne å tenke seg om.

– Men én ting vet jeg at jeg hele tida har sagt, siden før vi avsluttet på Lerkendal: Jeg skal ikke slutte å lage sanger, jeg skal ikke slutte å synge dem, jeg skal ikke slutte å spille. Jeg visste bare ikke helt i hvilken form og fasong. Jeg hadde ingen planer om å starte nytt band, men den nye sangen var ferdig, jeg var veldig begeistret for begge de to bandene, jeg hadde spilt med dem begge, jeg tør si at jeg har vært formann i fanklubben til Violet Road i mange år, og den spinnville tanken slo meg, og jeg testet den, og Line Sofie tok initiativet til ei fysisk samling med begge bandene og jeg kjente at det boblet i meg. Alt klaffet! Vi var i gang.

Det har vært vanskelig å snakke om det som var, og det som kommer – inntil nå.
Foto: Johan Arnt Nesgård

Omkalfatring

– Det jeg gjør nå er å omkalfatre litt …

– Du skal om …

– … kalfatre.

Som intervjueren etterpå har funnet ut at Ibsen gjorde allerede i 1873, i «Kjærlighetens komedie»: «Den plan ble sagtens omkalfatret». Det betyr å reorganisere eller snu opp ned på mye. Det er det Åge Aleksandersen nå gjør.

Og så går de videre, hver for seg; med ønske om god tur fra Åge: Skjalg M. Raaen, Terje Tranaas, Morten Skaget og Steinar Krokstad med Royal Jam, veteranene Pedersen og Røstad med sine ting, og Åge himself som ser fram til for eksempel mange flere trondheimsnetter på Sverresborg, én hvert år – med det nye bandet Svarttrosten, som også er en sang, som vil måtte få et løft nå.

– Jeg har 350 sanger å velge i. Nå er 33 av dem nominert for neste år, deriblant «Svarttrosten», som har levd en litt kummerlig tilværelse med Sambandet. Men også den må finne sin plass i helheten. Den stiller vel sterkere nå, med det nye bandnavnet …

– Noen nye sanger er kommet inn.

– … den aller nyeste naturligvis; «Femten tusen år», og trolig kommer det noen flere nye, men stort sett er det de gamle traverne. Noen går ut av bruttolista. Noen kommer inn.

Svarttrosten fløy etter ham fra Hitra til Gran Canaria.
Foto: Johan Arnt Nesgård

Svarttrosten ble med til Gran Canaria

«Svarttrosten» har sin helt egen historie. Den krasjet med hyttevinduet på Fjellværøya, og så ut til å være på veg over i en annen virkelighet. Men det var tegn til liv der ute på verandaen, og rockeren tok seg kjærlig av den, ga den vann og oppmuntret den. Til slutt tok den til vingene igjen, og var borte, helt inntil den tre måneder senere satt og sang for Åge utafor huset hans på Gran Canaria. Det er i hvert fall sånn Åge opplever at det var.

Dermed er det ut på turné igjen for Åge, med enda større band; dobbel bemanning på flere poster, og totalt 16–17 stykker fra nord til sør, foreløpig Over Oslo, i Harstad og Sandnessjøen, i tillegg til Sverresborg.

– Men du vet hvorfra du selv kommer?

– Det blir konsert i Nord-Trøndelag.

Etterfølgende stillhet var beskjed om å glede seg over det, og overlate til andre eventuelt å irritere seg over hvor det ikke blir konsert.

– De gamle gode Åge-sangene altså. Kommer vi til å høre forskjell?

– Nye farger. Det vokale blir helt enormt, og det blir retro, stilig gitarlyd, omtrent fra da jeg var ung. Det blir fint. Jeg tør love det.

Mye blir til og med ved det gamle: Morten Fagervik fra Sandvollan er tilbake som teknisk ansvarlig.

– En rutinert kar som vet hva det går i.

Og Sturla Samuelsen er fortsatt med.

– Jeg reiser ikke noe sted uten ham. Det har jeg ikke gjort i år heller.

Da Tor måtte slutte

Og datteren Line Sofie deltar naturligvis, kanskje til og med delvis i rollen som syngende turnémanager. Den forrige sjefen for alt var Tor Evensen fra Abelvær, som før det var bassist i Sambandet, og som alltid har vært med Åge. Kanskje var det begynnelsen på slutten for Sambandet da han sluttet.

Det vanskeligste av alt? Da Tor Evensen måtte slutte.

Foto: Johan Arnt Nesgård

– Ja, kanskje var det det? Det var krevende for meg da Tor måtte slutte på grunn av sykdom. Det er det verste jeg har vært med på. Men jeg lærte at alt tar slutt en dag, og jeg ante kanskje at hans avgang var starten på slutten for oss i Sambandet?

Åges sanger er blir tatt med på mange slags reiser, med Sambandet, eller Trondheimsolistene, med Gunnar Pedersen og Andreas Aase, og med Line Sofie og til og med Trondheim Symfoniorkester, snart også med det nye bandet Svarttrosten og altså inneværende år med opphavsmannen alene.

– Det har jo gått fint?

– Ja, basert på billettsalg, alle konserter utsolgt!, anmeldelser, tilbakemeldinger og alt det der. Men det er krevende. Jeg kan love deg at jeg har øvd, og du skjønner at mange av mine sanger ikke kan reise på tur bare med meg og en akustisk gitar? Jeg har hatt med meg fem gitarer, zither og ukulele, og presentert sangene for folk, latt dem møte hverandre. Jeg har vært gjennom ei ganske avansert løype, der vi stadig er nær både vogge og grav. Jeg lærer mye om hva som er en bra sang.

– Du legger mye arbeid i å bestemme hvilke sanger som skal være med og hvilke som skal kastes ut?

– Det er kjempeviktig, og rekkefølgen dem imellom betyr alt. Den forrige sangen skal ønske den neste velkommen, og den neste skal komme helt naturlig i forlengelsen av den forrige. Jeg jobber mye med det.

– Folk er fornøyd?

– Stort sett. I Alta kom ei dame bort til meg etter en konsert med Trondheimsolistene. Hun var lynforbanna, og lurte på hvorfor vi ikke hadde med den aller fineste sangen; Trondheimsnatt. Jeg forsøkte å forklare at den kanskje ikke passet så godt i alle sammenhenger, og fikk svar: «Mainnskit!».

– Noen sanger som ikke tålte livet med deg på veien alene?

– Jeg trodde kanskje Levva Livet ville slite. Den har gjort det helt strålende, til og med slått gjennom internasjonalt, i fotball-VM! Det har jo aldri vært aktuelt å vrake den når vi skal turnere med band igjen.

Det har i det hele tatt aldri vært aktuelt med noe annet enn fortsatt å Levva Livet som landets største rocker.