- Trebarnsmor Nina Karoline Fraas mener foreldre bør tørre å sette flere grenser for barna sine.
- Psykolog Aksel Inge Sinding understreker at grenser må være sunne, fleksible og tilpasset hver families behov.
- Professor Willy Tore Mørch mener det er viktig å la barn møte verden, men under trygg overvåkning.
Vis mer
I vår hadde trebarnsmoren en travel morgen hjemme i Vestby. Barna skulle som vanlig hastes til skole og barnehage.
Midt i kaoset ville datteren bli kjørt til skolen fordi de hun vanligvis slo følge med ikke skulle gå – og hun ville ikke gå alene. Fraas (37) skulle egentlig ikke dra til barnehagen før litt senere, men forteller at hun «hev seg rundt» for å få det til.
– Men i det øyeblikket jeg kom hjem, kjente jeg på irritasjonen.
Fraas mener barna kan gå til skolen – både alene og sammen med andre. Foto: Privat
Tanken slo henne:
– Hva er farlig med å gå alene? Hvorfor kunne jeg ikke stå i det ubehaget og si: «Vi skal ikke dra ennå, og du må gå. Det går fint, og du møter sikkert noen andre på veien.»
Datteren kjenner skoleveien godt, understreker Fraas.
– Det hadde vært både trygt og godt å gå alene. Men det handler om at hennes forventning ble brutt. Og at det kom litt brått på.
Fraas deler ofte tanker om foreldrerollen på sosiale medier. Hun mener foreldregenerasjonen i dag har blitt lært opp til å alltid møte barnas behov, forstå og lytte til følelsene deres.
– Men så glemmer vi at en like viktig del av å oppdra er å være en tydelig leder, sier Fraas.
– Da må vi også lede barna inn i situasjoner som vi foreldre vet er trygge, selv om de synes det kan være ubehagelig. Det er slik barna blir robuste.
I tillegg til grensesetting, øver Fraas seg på å senke forventningene til mammarollen. Her med barna på tur. Foto: Privat
Fraas mener mangel på grensesetting også kan handle om foreldrenes egne følelser.
– Det er ubehagelig å sette en grense, og man skal helst være rolig i møte med barnas følelser. I en travel hverdag krever det overskudd å stå i det. For å unngå at man blir en ildsprutende drage, blir det ofte: «Jeg orker ikke dette nå. Greit, vi bare kjører!»
– Eneste måten de lærer på
– Barn trenger grenser, sier psykolog Aksel Inge Sinding, som blant annet har jobbet med foreldreveiledning.
– Det som er litt vanskelig i dag, er at vi er blitt veldig opptatt av følelser. Det er bra, og etterlengtet, men så kan det bli en kunstig avstand mellom det å være empatisk og ta hensyn, og å sette grenser.
Aksel Inge Sinding
Psykolog og klinikkleder ved IPR Asker (Institutt for psykologisk rådgivning).
Men en kombinasjon av varme og empati, trygge grenser og tydelighet – en såkalt autoritativ foreldrestilautoritativ foreldrestilEn autoritativ foreldrestil kombinerer varme og omsorg med tydelige grenser og forventninger. – er bra for barnet, slår Sinding fast.
– Da må vi også hjelpe barnet gjennom ubehagelige følelser. Det er den eneste måten de lærer å håndtere følelser på: ved å føle dem.
– Er det vanskelig for mange foreldre i dag å sette de nødvendige grensene?
– En felle foreldre kan gå i, er at det gjør vondt i egne følelser når barnet har sterke følelser. Da kan man bli unnvikende, eller man kan gå motsatt vei, bli «hard» og skru av følelsene.
Sinding er tydelig på at det ikke finnes noen fasit på hvilke typer grenser man som forelder bør sette.
– Barn og foreldre er forskjellige. Hva vi tåler og godtar, varierer fra familie til familie. Grensene må settes ut fra «hva som gjør at vår familie fungerer».
Men grensene bør være både sunne og fleksible, forklarer Sinding.
– Er barnet redd for å gå til skolen, kan du anerkjenne frykten, men samtidig si: «Dette går greit», og hjelpe barnet gjennom det. Det betyr ikke nødvendigvis å kjøre eller gå med dem, men å støtte, steg for steg.
Samtidig må grensene kunne justeres, påpeker psykologen.
– Er barnet inne i en veldig vanskelig periode, slitent eller overveldet, kan du fint slippe litt opp én dag. Men du slipper ikke grensen helt og sier: «Vi kjører hver dag.»
– Møte barnas behov – hele tiden
Fraas har tre barn på tre, seks og åtte år. Hun mener også at det moderne samfunnet gjør det altfor enkelt å hoppe inn og løse alt for barna.
– Vi lever i en tid der vi potensielt kan møte barnas behov hele tiden.
– Men så viser det seg at med en gang et behov er dekket, så oppstår det et nytt.
Nok en tur – her er også mannen til Fraas med. Foto: Privat
Hun mener mange foreldre ubevisst går minste motstands vei, og hjelper barnet i situasjoner, fordi det er det enkleste der og da.
– Jeg har selv vært en av foreldrene som bar sekken for barnet mitt.
Fraas mener resultatet kan bli «bomullsbarnbomullsbarnBomullsbarn er et uformelt uttrykk for barn som blir overbeskyttet eller skjermet mot motgang, risiko og ubehag – som om de er pakket inn i bomull.», samtidig som at hun understreker foreldre har ulike utgangspunkt og grunner for valgene de tar.
– Bare bær den sekken
– Alle barn vil synes at noe er skummelt første gang de gjør det, og det er fint å la dem prøve seg på noe foreldrene vet ikke er farlig, sier Willy Tore Mørch, professor emeritus ved Universitetet i Tromsø.
Willy Tore Mørch
Professor emeritus i barn og unges psykiske helse, UiT.
– Samtidig bør det skje under overvåkning, mens barna lærer seg at det er ufarlig. Det er en god måte å konfrontere virkeligheten på.
Mørch har tidligere gått ut mot kritikken om «bomullsbarnbomullsbarnBomullsbarn er et uformelt uttrykk for barn som blir overbeskyttet eller skjermet mot motgang, risiko og ubehag – som om de er pakket inn i bomull.» og «helikopterforeldrehelikopterforeldreHelikopterforeldre er foreldre som følger svært tett med på barnas liv og ofte griper inn for å hjelpe, beskytte eller styre dem – som om de «svever over» barnet.», og mener ikke det er slik at foreldre tilrettelegger for mye for barna.
– Det å være årvåken og beskytte dem så mye som mulig, er jo gode foreldreegenskaper. Og gode foreldre er ikke bare «bomullsforeldre», de gjør gjerne litt av alt.
– Så det er ikke for mye å bære sekken til barna?
– Jeg tenker det er mye annet i verden å bekymre seg for. I himmelens navn – bare bær den sekken. Jeg mener man skal sy puter under armenesy puter under armeneUttrykket brukes ofte om foreldre som hjelper barna så mye at barna ikke får lære å klare seg selv., sier han lattermildt.
Krav til seg selv
Fraas stilte lenge høye krav til seg selv, både som mamma, og i sin tidligere jobb som lærer.
Etter en periode med utbrenthet er Fraas nå i bedre form og jobber som relasjons- og kommunikasjonsveileder. Der veileder hun blant annet foreldre – og oppfordrer dem til å senke forventningene til seg selv og feire det som faktisk går bra.
Nina Karoline Fraas (37) deler av mammarollen i sosiale medier – med et glimt i øyet. Foto: Privat
– Det er viktig å feire de små tingene. Er det en travel morgen som går «smooth» – sett på partymusikk i bilen.
For å få bukt med tidsklemma, har Fraas blitt flinkere på å gi barna mer ansvar, som å smøre egen matpakke. Samtidig må man som forelder gi seg selv «litt slack» om noe ikke går som planlagt.
– Tenk: «Ja ja, da ble det sånn nå, og jeg er tydeligere neste gang».
Les også