Aamodts verste øyeblikk:

– Du får lyst til å synke inn i fjellet.

Kjetil André Aamodt måtte til psykolog – som ba ham sende beklagelses-SMS-er – i forbindelse med «Forræder»-deltagelse.

Kjetil André Aamodt har stått på toppen av noen av verdens farligste alpinbakker. Han har vunnet 20 OL- og VM-medaljer, hvorav ni gull. Likevel var det ikke et skirenn som fikk ham til å søke psykologhjelp.

Det var TV-reality.

I Dagbladet-podkasten «INTERVJUET» med programlederne Gunnar Stavrum og Ole Eikeland forteller Aamodt at han gikk langt hardere inn i «Forræder» enn han hadde sett for seg.

– Jeg, som er en robust mann, femtifem med tre kids – når de sa at du trenger psykolog og sånn, tenkte jeg at det trenger jeg ikke, for jeg er robust. Dette er lek og moro, sier Aamodt.

Se hele «INTERVJUET» med Kjetil Andre Aamodt i vinduet over hvor han blant annet snakker om:

  • «Forræder» trigget konkurransemennesket: Aamodt sov lite, ble ekstremt oppslukt av spillet og måtte til psykolog, som ba ham sende beklagelses-SMS-er etter oppførselen.

  • Lillehammer-OL i 1994: Aamodt kjørte ut i andre port i slalåmen foran 50 000 tilskuere og beskriver hvordan «det blir helt stille i Hafjell».

  • Den mentale lærdommen: Aamodt lærte å akseptere nervøsiteten i stedet for å flykte fra den og fokusere på oppgaven fremfor resultatet.

  • Den harde pappatreneren: Faren Finn Aamodt trente ham knallhardt, men Kjetil mener kompetansen rundt et talent er viktigere enn ekstremt press.

  • Genene og idrettsarven: Aamodt mener både gener, miljø og kompetanse bidrar til at barn av idrettsstjerner selv kan nå toppen.

  • Aamodt som idrettspappa: Sønnen Aksel har scoret i toppserien for Stabæk, og Kjetil innrømmer at han selv har gjort feil som pappatrener.

  • Livet etter toppen: Aamodt savnet adrenalinet og de store målene etter karrieren, men sier at livet i dag er bedre og at han fortsatt får utløp for konkurranseinstinktet.

Vis mer
Vis mindre

Men spillet ble langt fra bare lek og moro.

– Det ble noen dobbelttimer med psykologen.

Og psykologen hadde også et konkret råd til den tidligere toppalpinisten:

– Når psykologen anbefaler å sende noen beklagelses-SMS-er på oppførselen din etterpå, så vet du at det har gått litt over stokk og stein der inne.

– Helt stille

Men det er et annet øyeblikk Aamodt trekker fram når han forteller om de sterkeste opplevelsene fra karrieren.

Lillehammer-OL i 1994. Aamodt var 22 år, på hjemmebane og under et enormt press.

Før slalåmen hadde han allerede sikret seg to sølv og én bronse.

Han lå på andreplass etter første omgang.

– Jeg ble nervøs. Nå får jeg bare gå for gull på en måte. Jeg slapp nervøsiteten og tenkte at jeg har sølv og bronse, jeg får gå for gull.

Så gikk det galt.

– Jeg slapp all nervøsiteten og var egentlig helt avslappet. Bare klinket ut fra start og ramlet i andre port.

Aamodt beskriver stillheten som fulgte.

– Da er jeg tjueto år. Det er femti tusen. Det blir helt stille i Hafjell. Du får lyst til å synke inn i fjellet, for det er litt pinlig, rett og slett.

Det skulle bli en av de viktigste lærdommene i karrieren.

– Det som da skjedde, var at jeg flyktet fra nervøsiteten egentlig, og tenkte bare på resultatet, nemlig gullet, og glemte helt hva jeg skulle gjøre – som var å kjøre godt på ski, teknisk og taktisk.

Lærte å tåle nervøsiteten

Aamodt mener opplevelsen lærte ham noe grunnleggende om prestasjon.

– Etter det flyktet jeg aldri fra de vanskelige følelsene. Jeg måtte bare jobbe meg gjennom det.

Det ble en metode han tok med seg videre.

For når han sto på toppen av en alpinbakke, handlet det ikke bare om å være modig. Det handlet om å akseptere frykten og nervøsiteten.

– For meg handlet det veldig mye om å akseptere spenningsnivået mitt.

Han mener også det finnes en myte om at de aller beste først og fremst skiller seg ut fordi de er mentalt sterkere.

– Jeg tror ikke noe på det. Jeg tror de beste har trent mest, og at de som er best også har det største presset og har akkurat de samme tankene som de nest beste.

Nå er han pappaen på sidelinjen

I dag er Aamodt selv far til en ung idrettsutøver. Sønnen Aksel har allerede scoret sitt første toppseriemål for Stabæk – som 16-åring.

Aamodt har selv vært pappatrener og innrømmer at han måtte lære seg å ikke gjøre de samme feilene som sin egen far, Finn Aamodt.

Han forteller at han angrer på to kamper der han toppet laget.

– Det er bare tull, jeg klarte ikke å zoome ut, det er så helt uviktig.

Aamodt mener samtidig at barn av toppidrettsutøvere kan ha en fordel – ikke nødvendigvis fordi de arver talentet, men fordi de får tilgang til kunnskap.

– Jeg tror det er kompetansen, og så er det jo mye gener også.

Og når det gjelder sin egen sønn, er rådet enkelt:

– Man bør følge med på kidden, hva er det han har lyst til å gjøre?

For Aamodt har kanskje den viktigste lærdommen fra en lang toppidrettskarriere blitt nettopp dette: Det finnes ingen perfekt oppskrift på å bli best.

Men man må lære seg å håndtere presset – også når man tror man er robust nok til å klare seg uten psykolog.