Lørdagskommentar
Forstoppelsen i Hormuz har vart i et halvt år.
HANDELSKRIG: President Donald Trump mot den canadiske statsministeren Mark Carney. Foto: Evelyn Hockstein/Pool Photo via AP.
Sent på kvelden fredag 27. februar ga USAs president Donald Trump ordren som godkjente «Operation Epic Fury». Dagen etter deltok mer enn 100 amerikanske fly i den første amerikanske angrepsbølgen. Nå har det gått et halvt år siden USA gikk til krig mot Iran og skapte forstoppelsen i Hormuz-stredet som knytter sammen den amerikanske presidentens handelskonflikter og militære kriger.
Donald Trump gikk til krig for å gjøre Amerika tryggere. Seks måneder senere bruker amerikanske styrker enorme ressurser på å holde åpen den viktigste oljeåren i verden – som krigen selv bidro til å stenge. Den amerikanske presidenten sier at minene i den internasjonale skipsleia er ryddet. Men selv om det går en håndfull skip gjennom daglig, så er skipsfarten dramatisk redusert. Mandag gikk rundt fem millioner fat gjennom Hormuz, noe som er omlag en fjerdedel av transporten før krigen.
Selv i høyreorienterte økonomiske miljøer blir Donald Trumps handelskriger slaktet. Allerede i fjor kalte Wall Street Journal handelskrigen mot Mexico og Canada «den dummeste handelskrigen i historien». I en ny leder denne uken gjør avisen en gjenvisitt og kaller den på nytt den dummeste handelskrigen. Donald Trump lovet å få verden til å fungere bedre ved å bruke USAs enorme makt. Resultatet er at han stadig oftere selv står i veien for systemet verden – og USA – er avhengig av.
Det interessante er ikke bare at Trump slåss på mange fronter. Det er at han bruker omtrent samme metode overalt: maksimal makt, maksimal trussel, stadig høyere innsats – men uten en klar forestilling om hvordan konflikten skal avsluttes. Donald Trump er et levende eksempel på den historiske erfaringen at kriger er lette å sette i gang, og vanskelig å avslutte.
Siste utvikling er opptrappingen av handelskrigen mot Canada. Donald Trump har ilagt 50 prosent toll på canadiske varer til rundt 20 milliarder dollar etter at forhandlingene brøt sammen. Canada svarer med tilsvarende toll på amerikanske varer fra 8. september. Trump har deretter truet med 50 prosent toll også på canadiske biler og bildeler fra nyttår. Det er verdt å sitere WSJs hovedpoeng: Beslutningen gir verken økonomisk eller politisk mening.
Hvis en amerikanske bedrift importerer canadiske varer verdt 10 millioner kroner, må den betale fem millioner kroner i toll. Denne avgiften må bedriften velte videre på sine egne kunder, så i praksis innfører Donald Trump en ekstraskatt som treffer alle forbrukerne. Det er snakk om store beløp. Samlet varehandel mellom USA og Canada var nesten 720 milliarder dollar i fjor. Tar man med tjenester, nærmer summen seg 870 milliarder dollar. Tollkrigen kommer til å svi i lommebøkene til både amerikanere og canadiere.
Situasjonen blir enda mer uoversiktlig av at amerikanske bilprodusenter som Ford, GM og Stellantis produserer på begge sider av grensa som ledd i den samme produksjonskjeden. Dermed oppstår den absurde situasjonen at Donald Trump – i et forsøk på å beskytte amerikansk bilindustri – skattlegger den amerikanske bilindustriens egne leverandører og gjør amerikanske biler dyrere.
I årene før Donald Trump fikk FIFAs «fredspris» godkjente han amerikanske militærangrep i syv land. Washington Post har beregnet at det bare i fjor dreide seg om 658 amerikanske fly- og droneangrep. Mannen som vant valget på blant annet å skulle avslutte kriger og holde USA ute av nye, har gjort konflikt til USAs viktigste utenrikspolitiske arbeidsmetode.
Nå skal konflikten med Iran utvides til en internasjonal handelskrig der USA vil gå til straffetiltak mot alle som handler med Iran. Også her bruker man krigsmetaforer. Finansminister Scott Bessent har denne uka lansert det som omtales som en økonomisk «D-dag» mot Iran. USA skal forsøke å kvele iransk økonomi ytterligere gjennom sanksjoner mot handelspartnerne. Problemet er at strategien bare fungerer dersom Kina, Tyrkia, Emiratene og andre faktisk samarbeider med USA.
Det er ingen overdrivelse å si at Donald Trump er i krig med alt og alle:
- USA er i handelskrig med Canada.
- USA har vært i harde handelskonflikter med EU.
- USA har brukt toll mot Kina.
- USA har brukt toll og økonomiske trusler også mot nære allierte.
Donald Trump forsøker å bygge en internasjonal koalisjon mot Iran samtidig som han bruker store deler av arbeidstida på å forklare USAs allierte at de økonomisk sett er USAs fiender. Regningen for tollkrigen går til amerikanske forbrukere. Forskere ved det anerkjente universitetet Yale har beregnet ekstrakostnadene til rundt 11.000 kroner årlig per husholdning. Det er mulig at Donald Trump faktisk tror at det er utlendingene som betaler. I virkeligheten «straffer» Donald Trump utlendinger ved å sende regningen til amerikanerne.
Donald Trumps politikk har ødelagt den internasjonale ordenen som ble kalt Pax Americana etter andre verdenskrig, der USA brukte økonomisk, politisk og militær makt til å holde verden relativt stabil. Brikker som NATO, andre allianser og dollaren som internasjonal valuta skapte et forutsigbart klima der land kunne handle med hverandre under stabile rammer. Pax Americana var en verdensordenen der USA garanterte sikkerheten, holdt handelsveiene åpne og bygget allianser som gjorde amerikansk makt større enn bare summen av hangarskip og atomvåpen.
Pax Americana bygde på at USA ikke bare var verdens sterkeste land, men også landet andre ønsket å stå sammen med. Trump risikerer å rive ned nettopp den delen av amerikansk makt som ikke kan måles i bomber og tollsatser. «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene», sier doktor Stockmann i Ibsens verdenskjente stykke En folkefiende. Hos Ibsen handler det om å stå fast ved sannheten mot flertallet. Donald Trump risikerer å stå alene fordi presidenten støter fra seg allierte.
For en mann kan det være en styrke å stå alene. For en supermakt er det som regel et tegn på at makten er i ferd med å forvitre.