Kong Haakon: 

Kong Haakon VIIIs tale til folket var en dypt rørende genistrek. 

PÅ SLOTTET: Norges nye konge, kong Haakon, holdt sin første tale som monark lørdag kveld. Foto: Heiko Junge / NTB / POOL

Jeg har klump i halsen. Er skjelven på underleppa. Og dypt, dypt rørt. Lørdag kveld holdt kong Haakon VIII sin aller første tale til folket som konge.

Hans livs viktigste tale. 

Og kjære alle sammen, dette var noe helt annet enn forventet. Dette var noe veldig, veldig vakrere. 

RØRT: Lørdag kveld holdt kong Haakon sin aller første tale til det norske folk som monark. Han ble tydelig berørt da han gratulerte moren, dronning Sonja, med bryllupsdagen.

Da kong Harald holdt den samme talen i januar 1991, var den mye kortere og mer formell. Da takket han kong Olav for innsatsen han hadde nedlagt som Norges konge i mange, mange år. Mot slutten ba han om støtte i folket til å utføre sin kongsgjerning. «Det vil gi meg kraft til å virke til gagn for vårt kjære Norge», sa han. «Gud bevare fedrelandet». 

Det var en kort og ikke så veldig emosjonell tale. Derfor antok jeg at det var slik også Haakons tale kom til å bli. Det var kanskje derfor jeg ble så overrasket, og så rørt, da det viste seg at Haakons tale var noe helt, helt annet. 

Det var en dypt personlig tale. En tale som hyllet faren, som konge, som far og som medmenneske. «Kjære far min. Takk for at du var en så god far for Märtha og meg», sa han, og malte opp bildet av faren på seilbåten, med et stort smil og vind i håret.

Han snakket om kong Haralds verdier, verdiene som stadig har blitt trukket fram de siste dagene. Hvordan han var en god lytter, hvordan han møtte folk med et åpent sinn: «Den store, varme kongehånda la seg várt omkring både små og store som trengte et ekstra håndtrykk. Han møtte alle med respekt og raushet – og gjorde aldri forskjell på folk.»

Slik han snakket om kong Harald var det som om gamlekongen sto rett foran oss: Med latterdøra på vid gap, raus, inkluderende og trygg. 

Med ordene sine anerkjente Haakon de store følelsene som har vært i sving i folket de siste dagene. Han takket for lys, blomster og hilsener. Han gjorde det som kong Harald alltid var så flink til: Han så menneskene – og folket – rundt seg. 

Og han viste følelser: Stemmen brast da han gratulerte moren med bryllupsdagen, som dronning Sonja og kong Harald skulle ha feiret sammen i dag.

«Hele Norges bestefar», sto det på tegninger jeg så på Slottsplassen på fredag etter dødsbudskapet. Et lite øyeblikk følte jeg at Haakons ord dro oss rett inn i en privat minnestund for denne bestefaren så mange flere enn hans egne barnebarn var så innmari glade i. 

De siste årene er det som om den norske kongefamilien har stått i en slags evig storm. I vinter var oppslutningen rundt det norske monarkiet på sitt laveste noensinne. Flere utenlandske medier jeg har snakket med har vært ekstremt opptatt av hvordan kong Haakon skal kunne ta over i lys av skandalene og dramatikken. 

Etter denne talen ville jeg ikke vært så bekymret. Haakon gikk rett på sak. «Familien vår har erfart viktigheten av å stå sammen for å stå støtt – både i oss selv og for hverandre. Også i vanskelige tider.», sa han, og pekte på at slik kom de også til å håndtere utfordringer framover: «Ingen vet i dag hva vi som bor i dette landet skal møte sammen. Men det vi vet, er at vi skal følge hverandre gjennom både gode og vanskelige dager.»

Alt dette var rørende. Men det var ikke det viktigste. Det viktigste var at kong Haakon kom med en slags programerklæring for hvordan han og dronnning Mette-Marit skal utøve jobben som kongepar. De ønsker å være nærværende og lyttende, sa kong Haakon: «Vi tror på et Norge der det er plass til alle.»

Og jeg er kanskje republikaner, men denne talen fikk meg til å tro på kong Haakon. Den var en dypt, dypt rørende genistrek.