Tor Svarva Daglig leder, Steinkjer Næringsforening
Norsk vannkraft begynte med en ganske enkel observasjon: Vann renner nedover.
Publisert:
30. august 2026 kl. 22:29
Oppdatert:
30. august 2026 kl. 22:29
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Tor Svarva
Foto: Privat
Av dette bygde vi industri, arbeidsplasser og et av landets viktigste konkurransefortrinn. Fossene var våre. Kraftverkene var våre. Strømmen var billig fordi vi tilfeldigvis bodde i et land med fjell, regn og ganske dårlig drenering.
Det var lenge en fordel.
Så skjedde det noe med både kraften og språket rundt den.
I dag krever det gjerne en økonom, to meteorologer, en kraftanalytiker i dressbukse, blå skjorte og Patagonia-vest for å forklare hvorfor vannet som rant nedover i går, koster tre ganger så mye i dag.
Forklaringen kan være kulde. Eller varme. Lite regn. Sen snøsmelting. Lite vind i Tyskland. Gass i Europa. En kabel. En annen kabel. El Niño. I sommer også solformørkelsen.
Da strømmen fortsatt var dyr etter at månen hadde flyttet seg, viste det seg at årsaken kunne være varmt vær og lite vind.
Det fine med kraftmarkedet er at man sjelden går tom for vær.
Kulde er uheldig fordi vi bruker mer strøm. Varme kan være uheldig fordi det kan blåse mindre. Lite regn er dårlig. Snø er bra, med mindre den smelter for sent.
Og så er det magasinene. Er de tomme, kan det skyldes lite regn, sen snøsmelting, kulde, tørke eller at vannet allerede er brukt fordi det blåste for lite. Er de fulle, er heller ikke det nødvendigvis ideelt.
Vann viser seg å være langt vanskeligere å håndtere enn da det bare rant nedover.
Det eneste vi ennå ikke har fått, er måka som lander på feil sted, slår ut en kabel over Skagerrak og sender spotprisen opp 38 øre. Men året er ikke slutt.
Toget som går (rett forbi Rotvoll) Er drikkevann på flaske den nye oljen?
Det interessante er ikke at forklaringene nødvendigvis er gale. Det interessante er hvor mange av dem det etter hvert finnes. Nesten enhver meteorologisk, geopolitisk eller ornitologisk hendelse kan tilsynelatende ende samme sted: på strømregningen.
Når prisen er lav, virker markedet.
Når prisen er høy, skyldes det været, Europa, kablene, magasinene, Putin, vinden eller forhold som ingen kunne forutse før de ble forklart i detalj dagen etter.
Hva skjedde med ideen om at mye egen kraft skulle være en fordel?
I generasjoner bygde vi industri på nettopp dette fortrinnet. Kraftkrevende fabrikker ble lagt hit fordi vi hadde noe andre manglet: mye billig kraft. Geografien var et konkurransefortrinn.
Nå behandles den samme kraften i økende grad som en råvare som skal prises etter hvor mye det blåser utenfor Hamburg.
Det er en betydelig forflytning: fra kraft som industripolitikk til kraft som marked. Fra et varig fortrinn til en spotpris.
Språket har fulgt etter. Prissignaler, flaskehalser, markedsintegrasjon og kraftbalanse er presise ord. De har også den fordelen at de får oss til å glemme hvor enkelt utgangspunktet var:
Vi hadde mye billig energi. Og vi mente det skulle være en fordel. Vi eier fortsatt fossene, vannet og store deler av kraftsystemet.
Men for å forstå hva strømmen koster, trenger vi nå værmeldingen for Nordrhein-Westfalen.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!