Kommentar: Kong Harald er mer enn et symbol for norske soldater

Meninger
Kommentar

For norske soldater er kongen mer enn et symbol. Det forstår man kanskje først når man tar på seg kongens klær.

Utenrikskommentator i VG som har jobbet med diplomati, sikkerhet og humanitære spørsmål i to tiår.

Jeg har blant annet jobbet i Forsvaret, ved den norske ambassaden, i FN og for internasjonale organisasjoner.

Jeg har bodd i Midtøsten, Sør-Asia, Afrikas Horn og USA, og har operativ erfaring fra flere krigs- og konfliktområder.

Jeg har en mastergrad i sikkerhetsstudier fra King’s College London. Jeg skriver fra Oslo og Washington DC.

E-postHM Kong Harald besøkte 07.03.16 vinterøvelsen Cold Response i Trøndelag. Foto: Torbjørn Kjosvold / ForsvaretMandag 31. august kl. 21:59

Jeg husker første gang jeg tok på meg Forsvarets ørkenuniform. I utenlandstjeneste for Norge.

Med uniformen på kroppen og det norske flagget på skulderen sank alvoret inn.

Jeg var ikke i tvil om hvem jeg var i tjeneste for i Kongens klær. Det var den lune, stødige og kloke mannen hele Norge hadde vokst opp med.

Kong Harald, oktober 2005 Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB

For meg hadde Norge ett ansikt.

Det var kong Harald.

Norske soldater dro ikke i krig for en statsminister. Politikere kommer og går. Begrunnelsene for en krig kan også endre seg. Det som fremstår som nødvendig når soldatene sendes ut, kan se annerledes ut i ettertid.

Kong Harald ble konge for en ny generasjon nordmenn som ble sendt i krig.

Bårene med de fire norske drepte soldatene blir fraktet fra Camp Nidaros til flystripen i Mazar-e Sharif i Nord-Afghanistan i 2010. Bårer svøpt i det norske flagg løftes av soldater på hver sin lastebil. Foto: Gorm Kallestad / NTB

De skjøt og ble beskutt. De ble såret. Noen kom ikke hjem i live.

Og der sto kongen.

Kongen er landets øverste befalingsmann. For oss som har tjenestegjort i Forsvaret, er ikke forholdet til Kongen bare symbolsk. Man går i kongens klær. Man hilser til kongen.

Hans Majestet Kong Harald tenner Forsvarets minnelys under minne- og forbønnsgudstjenesten i Akershus slottskirke på Akershus festning i forbindelse med Forsvarets minnedag 2010. Til venstre står Feltprost Alf P. Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Kong Harald møtte soldatene. Han møtte veteranene og de sårede. Han dekorerte dem som hadde utmerket seg i strid. Han møtte familiene som ventet hjemme. Han trøstet dem som hadde mistet en sønn, en datter, en ektefelle eller en forelder.

Kong Harald (t.v.) mottok i audiens Bjørg Gjestvang, enken etter Trond André Bolle som mottok Krigskorset post mortem, – og parets sønn, Håkon Bolle på Slottet i 2011. Foto: Lise Åserud / NTBLøytnant Lars Kristian Lauritzen mottar krigskorset med sverd av kong Harald. Kongen legger ned krans ved Nasjonalmonumentet og deler ut krigskorset under markeringen av frigjøringsdagen og den nasjonale veterandagen, Akershus festning i 2013. Foto: Cornelius Poppe / NTB

På militærbaser, på norske skip og på ambassader rundt om i verden henger bildene av kongeparet.

For dem som tjenestegjør langt hjemmefra, er bildene en stadig påminnelse om hvem vi er der på vegne av.

Kongen har sett denne gjengen. Han har snakket om dem i talene sine. Om soldatene, diplomatene og andre som representerer Norge ute i verden.

Kong Harald holder nyttårstalen 2023 på Slottet. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Krig er blodig alvor. Det handler om liv og død.

Nettopp derfor trenger en soldat en høyere himmel. En bevissthet om hva det er vi kjemper for. Om hvem vi representerer.

For meg lå svaret i kongens klær og i flagget på skulderen.

Norske soldater i ørkenuniform, Afghanistan, September 2012 Foto: Lise Åserud / NTB

Det er kanskje ikke så rart at jeg ofte hører at vi nordmenn er utsatt for en slags positiv, kollektiv indoktrinering.

Det er noe i det.

Før vi vet hvem statsministeren er, vet vi hva en konge er. Først møter vi konger og dronninger, prinser og prinsesser i eventyrene. Så oppdager vi at Norge faktisk har en konge på ordentlig.

Kongen og Dronningen på slottsbalkongen Foto: Frode Hansen / VG

Han bor på Slottet.

Og hver 17. mai kommer han ut på balkongen.

Vi står nedenfor med flaggene våre og ser opp. Vi hilser til kongen. Kongen hilser tilbake.

Utlendinger reagerer på nordmenns uanstrengte forhold til det norske flagget.

Vi bruker det overalt.

Foto: Espen Sjølingstad Hoen / VG

Noen steder er mennesker nesten blitt redde for sitt eget flagg. Et flagg kan forbindes med erobring og overlegenhet. Det kan bli et politisk signal, en markering av hvem som hører til og hvem som ikke gjør det.

Slik har jeg aldri opplevd det norske flagget. Hverken på utenlandsoppdrag eller hjemme.

For meg har det vært et ufarlig flagg.

Vår nasjonalisme har ikke vært aggressiv.

Kong Harald har mye av æren for det.

Kong Harald, mai 1993. Foto: Nicolai Prebensen / VG

Og kanskje er det nettopp dette som forklarer stoltheten jeg følte som ung soldat i kongens klær, med flagget på skulderen.

Da Nato og de norske styrkene trakk seg ut av Afghanistan i 2021, hang bildet av kongeparet i foajeen på det norskledede militærsykehuset.

Rammen var dobbelt så stor som portrettet av Joe Biden, USAs president og vår viktigste allierte i krigen mot terror.

Det sto ikke helt i forhold til størrelsen på landene våre. Norge er et lite land. USA er verdens mektigste militærmakt.

Likevel føltes proporsjonene helt riktige.

For oss nordmenn var det kongen vi hilste til. Kongeportrettet var det siste vi tok med oss.

I foajeen på den norskledede militærflyplassen i Kabul, Afghanistan. Foto: Ayesha Wolasmal Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.