Hvordan ble en sjenert, stiv og tydelig ukomfortabel mann til en person av betydning for en hel nasjon?

Som kronprins, og de første årene som konge, var det lite som varslet hva kong Harald skulle bli for sitt folk.

Var det vi, folket, som skapte denne kongen? Var det han som forandret oss? Var det dramatiske hendelser? Tiden vi underveis lever i, den som former både konger og folk?

Dette er interessant. Vi må spørre oss om hvorfor

Kong Harald hadde mange fine egenskaper. Karaktertrekkene kom etter hvert tydelig fram. De forteller hvorfor ulike varianter av sorg og reaksjoner nå kjennes på fra nord til sør i dette langstrakte landet.

I en annen tid, et annet sted, er det ikke sikkert hans personlighet og måte å være konge på ville scoret høyt eller fått betydning.

Dette forteller ikke bare noe om kong Harald, men noe om oss. Folket og landet.

Mange er overrasket over at de ble så lei seg, sier helsesykepleier Maria «Helsesista» Krohn Engvik til Bergens Tidende. Blant alle som kjenner på sorg er det mange unge, bekrefter hun.

Dette er interessant. Så interessant at vi skal spørre oss om hvorfor.

Begrepet «landesorg» er formelt. Det høres opphøyd og statlig ut. En kollektiv, pådyttet og upersonlig tilstand definert av andre.

At Haralds død berører folk, trenger ikke bety at de preges av sorg. Det handler ikke nødvendigvis om tårer. 

Trodde de en krone av gull var nok?

Opplevelsen kan ligge i alt mulig. Kanskje savn, kanskje tilbakeblikk som gjør oss rørt eller en ubehagelig påminnelse om at tiden går og ingenting varer evig.

Reaksjonen kan også handle om takknemlighet. For eksempel følelsen av å bli sett, forstått og akseptert. Eller ubehaget som ofte kommer når noe forutsigbart er forbi, når vi skal over i en ny tid ingen vet noe om.

Alle har behov for trygghet. Kong Harald representerte noe trygt for mange. Kanskje særlig for unge som har fått en ustabil og farligere verden rett i fleisen, samtidig som de har hendene fulle med å finne seg selv.

Der har kong Harald stått som en støtte.

Kanskje var det bare smilet som skulle til.

Foto: Stian Lysberg Solum

Vi kan få følelsesmessige relasjoner til folk vi aldri har møtt. I dag er veien kort gjennom medier, skjermer og ganske få tastetrykk unna det offentlige rom.

Kanskje har unge, men også eldre, trodd at sorg er noe som bare rammer i nære relasjoner, for eksempel når ens egen bestefar eller mor dør. 

De har ikke ant eller opplevd at en offentlig figur kan utløse en reell følelsesmessig reaksjon.

Jeg tenkte; nei, nei, hvordan skal dette gå

Jeg var bare 13 år, men husker følelsen av et slags tap da «landsfader» Einar Gerhardsen døde. Som 16-åring kjente jeg på at noe var brutt da kong Olav døde. Jeg leste det jeg fant av aviser, så på TV og forsto jeg ikke var alene om å kjenne på noe.

Jeg har som arbeidstaker hatt enkelte sjefer som har betydd noe, og når de sluttet og forsvant kjente jeg savn.

Jeg tenkte «nei, nei, hvordan skal dette gå» da Gro Harlem Brundtland gikk av som statsminister midt i en stortingsperiode i 1996, og overlot styringen til Thorbjørn Jagland.

Brundtland var moderlig, streng og trygg. En statsminister som selv om hun lett tok til tårene, framsto som en leder som hadde iskald kontroll, men ikke var følelsesløs. 

Kong Harald har ikke framstått som mektig, i hvert fall ikke med makt som styrer folks liv. Men rollen som landets konge, slik han formet og fylte den, har helt tydelig betydd noe.

Da han reiste seg lo han enda høyere

Med årene utviklet han seg utad fra å framstå som tilbakeholden til en opphøyd posisjon som en utrolig fin fyr, med en merkbar mangel: Selvhøytidelighet.

Latteren var rungende, og den arvet han fra sin far Olav. Men Olav var strengere og mye mer formell, som en mann av sin tid.

Harald lo av seg selv. Som da han snublet i en trapp og krykkene føyk veggimellom under et statsbesøk i Danmark for tre år siden.

Kongen reiste seg og var knapt kommet på bena igjen før han begynte å le. Etterpå sa han for åpen mikrofon at han «gikk på trynet», og lo enda høyere.

Her ligger en kjerne, tenker jeg.

Kjernen er at kong Harald minnet oss om at vi alle er små, selv de vi løfter fram som store. At vi er like, om aldri så forskjellige. 

Alle kan falle. Alle får kjenne på at de dummer seg ut i løpet av livet. Kongen viste at det er mulig å le av seg selv.

Selv om vi alle har lyst til å gjemme oss av og til, har vi også behov for å bli sett. Enkelte opplevde at kongen så dem, bare med det han sa.

Når en mann i hans posisjon kan gå på trynet, vise følelser og bli en person med troverdig respekt og forståelse for andre, er det ikke rart vi satte ham høyt. 

Vi kan være kjipe med hverandre

Jeg vet ikke om kong Harald har samlet oss. Det finnes nok av eksempler på at nasjonen er polarisert. Vi kan være kjipe med hverandre. Men kong Harald har antakelig bidratt til at enkelte kjenner seg litt mer akseptert som annerledes. Og annerledes er vi, hver og en.

Mens sosiale medier fylles av solskinnshistorier og gylne fasader, der idealet om å være vellykket lever gode dager, der det å trå feil er det verste som kan skje, går kongen på trynet og ler av det etterpå.

Kong Harald var det motsatte av alt som pushes på mobilen og flimrer over skjermen. 

Han sto for noe annet enn et konstant press om å passe inn og være vellykket.

Det kan forklare at også mange unge kjenner på noe, nå som han er død. Kanskje er det en utrygghet, kanskje savn, kanskje takknemlighet.

Da er det ikke merkelig at det postes bilder, reaksjoner og takk på sosiale medier. 

Kong Harald viste hvordan det er mulig å være seg selv. Å tåle en trøkk, et fall og reise seg igjen. 

Da skal vi også huske at det er oss andre det står på. At vi gir hjelp, en hånd eller en krykke når noen leter etter fotfeste.

Der var kong Harald virkelig fin.