VG advarer om sterke bilder i saken.
1. juli 2025 hadde 25 år gamle Hilde Lyshaugen nettopp begynt i sommerjobben som besiktigerbesiktigerI dette tilfellet er det en person som undersøker eiendommer og vurderer forhold som brukes til å fastsette eiendomsskattetaksten.. Hun gledet seg til å være i fjellet gjennom sommeren og måle opp hyttetomter.
Dagen før hadde hun tatt fri for å dra til Oslo. På universitetet hadde hun muntlig eksamen for å forsvare masteroppgaven som hun hadde levert en måned tidligere.
Hun sendte en snap til venner og familie:
På kvelden dro hun på middag hos foreldrene for å feire.
Så satte hun seg i bilen for å kjøre hjem til Ullnes i Valdres – en halvtime unna.
Hun husker at hun kjørte gjennom Aurdal og over Onstadmarka.
– Det var egentlig en fin sommerdag. Det var blå himmel, sier Hilde.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Så ble det svart. Hilde husker ingenting.
Tor Erling Sæthre var på vei til jobb, da han så bilen som hadde krasjet i en betongvegg.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Den mangeårige sykepleieren løp bort.
– Sideruta var helt knust, og hodet hang ut av vinduet, sier han.
Foto: Privat
Da han forsiktig løftet opp hodet for å lene det mot nakkestøtten, så han hvem som satt i bilen.
– Jeg tror ikke hun skjønte hvem jeg var i starten. Men så begynte vi å snakke om teater, sier han.
– Ekstremt traumatisert
Rundt et år senere møtes de to igjen på ulykkesstedet, sammen med VG.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Trafikken suser forbi på E16. Når lastebilene passerer i 60-sonen, blir det vanskelig å høre hva de sier.
Det var i en bratt skråning, delvis i en betongvegg, Hildes bil endte opp.
Et år senere ligger fortsatt rester etter bilen hennes der.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Samtalen med Tor Erling er Hildes første minne etter ulykken.
Blålyset flimret i bakgrunnen.
– Det første jeg husker, er at jeg tenkte: «Hva søren gjør han her?»
De befant seg da over fem kilometer etter det siste stedet hun husker å ha kjørt.
Selv om ambulansepersonell og brannvesen etter hvert kom til stedet, fikk Tor Erling fortsette å holde kontakten med Hilde.
Han hadde gått inn i sykepleierrollen: Han jobbet med å få Hilde til å holde øynene åpne, konsentrere seg om pusten og holde samtalen i gang.
– Hva snakket dere om?
– Det er litt begrenset hva du er i stand til å snakke om når du har en kropp som er så ekstremt traumatisert, svarer Tor Erling.
Han fikk likevel fortalt henne om det som skjedde rundt dem.
– Og innimellom snakket vi om teateret. Om forestillinger de hadde satt opp, sier han.
Han er faren til en som Hilde spilte teater sammen med i oppveksten.
Foto: Privat
Mens dette foregikk satt Hilde helt fastklemt.
I krasjet hadde dashbordet flyttet seg langt bak. Rattet lå trykket inn mot magen til Hilde, forteller Tor Erling.
Helsepersonellet klarte ikke å få oversikt over beina hennes, står det i AMK-loggenAMK-loggenEn skriftlig logg fra Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK), som betjener nødnummer 113, over hva som har skjedd på en utrykning. , som VG har sett.
Bilder familien har tatt av bilen i etterkant viser de store materielle skadene:
Foto: Privat
Hilde kan ikke huske at hun følte noe smerte. Hun var forfjamset og falt inn og ut av bevissthet.
Det hun derimot husker er at det ble diskutert hvorvidt høyrebeinet hennes fortsatt satt fast i henne.
Etter omtrent 45 minutter bestemte helsepersonellet seg for at Hilde måtte frigjøres, til tross for at de ikke visste hvordan det gikk med beinet hennes.
Hun fikk sterke medisiner mot smertene, blant annet fentanyl.
– Når de dro meg ut av bilen, husker jeg at jeg hørte noen skrike av smerte, sier Hilde.
– Jeg skjønte ikke at det var meg.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG– Dagene fløt sammen
Hilde ble fløyet fra Valdres til Oslo med luftambulanse.
Én tanke gikk gjennom hodet, slik hun husker det:
«Er beinet amputert?»
Svaret fikk hun etter mange timer:
– Ingen sa til meg at leggen hang på før jeg var på Ullevål, sier Hilde.
Men det var bare så vidt. Leggen var så skadet at man kunne holde hånden rundt på det smaleste.
Foto: Privat
I tillegg hadde hun fått fire brudd i bekkenet og lårbeinet.
Dagen etter satte legene i gang en omfattende operasjon. Den varte i åtte timer, forteller Hilde.
Men det var bare starten på en lang rehabilitering.
Foto: Privat
Først var hun sengeliggende i seks uker på sykehus, mens beinet grodde.
– I starten var jeg så full av smertestillende at dagene fløt sammen.
Foto: Privat
Så måtte hun lære gamle kunster på nytt:
– Gangen var inteteksisterende etter ulykken.
På høsten tilbragte hun ti uker på rehabiliteringssykehuset Sunnaas på Nesodden i Akershus.
Det var gode og dårlige dager med trening.
– Man blir veldig utålmodig, også gjør det utrolig vondt, sier Hilde.
Men hun klarte flere og flere skritt. Flere og flere meter.
Det tok fem måneder for leggen å gro.
Arrene må hun alltid leve med.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
I dag kan Hilde gå igjen. Likevel har hun fortsatt en lang vei foran seg.
Hun tar med krykker når hun skal ut av huset.
Hjemme i Valdres går hun fast til fysioterapeut, for å fortsette å trene opp styrken i beinet.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VGFikk diagnose
I etterkant har legene konkludert med at Hilde mest sannsynlig fikk et anfall mens hun kjørte bil.
Nesten et år etter ulykken fikk hun diagnosen: epilepsi.
Hilde får det som kalles fokale epileptiske anfallfokale epileptiske anfallDet finnes ulike typer epileptiske anfall. De deles hovedsakelig inn i fokale, generaliserte og uklassifiserbare anfall, ifølge HelseNorge. Ved fokale epileptiske anfall starter den epileptiske aktiviteten i et avgrenset område i én hjernehalvdel. . For henne arter anfallene seg annerledes enn det mange vil forbinde med epilepsi, forteller hun.
Hun faller ikke om eller får kramper. Hun mister heller ikke alltid bevisstheten.
– Epilepsi kan se helt annerledes ut enn det klassiske bildet mange har av sykdommen.
Hun tror nemlig hun har fått anfall flere ganger tidligere uten å skjønne hva det var. De kunne komme som en intens déjà vu-følelse eller som det plutselige suget i magen i en berg-og-dal-bane, ifølge henne.
– Det gjorde det vanskelig å forstå hva episodene egentlig var, sier Hilde i dag.
Men det trigges av det samme som andre typer epileptiske anfall, som blant annet stress og søvnmangel.
Hilde syns det gir mening:
– Det var mye stress rundt masteren. Det kan ha bidratt til å kulminere til anfallet som skjedde den dagen. Det er jo spekulasjon, men det er logisk, sier hun.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Generalsekretær i EpilepsiforbundetEpilepsiforbundetlandsdekkende medlemsorganisasjon for de som har epilepsi, FDS (funksjonelle dissosiative anfall) og deres pårørende. Har 6.538 medlemmer., Svein-Erik Bakke, sier de ikke kjenner til lignende historier, der udiagnostiserte personer har vært utsatt for alvorlige trafikkulykker.
Hvor mange trafikkulykker som skyldes epilepsi i Norge, finnes det ikke tall på, opplyser han.
– Men det er økt risiko for å oppleve alvorlige bilulykker når man har epilepsi.
Svein-Erik Bakke
Generalsekretær i Epilepsiforbundet
En stor svensk undersøkelse fra 2018 viste at det var 37 prosent økt risiko for personer med epilepsi å havne i trafikkulykker, sammenlignet med dem som ikke har det.
Derfor er det også strenge regler for epileptikere når det kommer til å kjøre bil.
Hovedregelen for vanlig bil er at personer med epilepsi må være anfallsfrie i ett år før de kan kjøre igjen. Dette må følges opp av lege. Først etter fem år uten anfall kan man normalt få varig førerkort.
Slik reduseres ulykkesrisikoen for epileptikere
Generalsekretær i Epilepsiforbundet, Svein-Erik Bakke, peker på flere tiltak den enkelte kan gjøre for å redusere risikoen for trafikkulykker forårsaket av epilepsi:
- Følge førerkortreglene og ikke kjøre dersom helsekravene ikke er oppfylt. Ved epilepsi kreves som regel en periode med anfallsfrihet og vurdering av nevrolog før man kan kjøre.
- Ta epilepsimedisiner slik legen har foreskrevet. God behandling kan redusere risikoen for nye anfall.
- Unngå kjente utløsende faktorer, som for lite søvn, stress, alkohol eller andre forhold som kan øke risikoen for anfall hos enkelte personer.
- Ha regelmessig oppfølging hos lege eller nevrolog, slik at behandling og anfallsrisiko vurderes fortløpende.
- Avstå fra å kjøre ved tegn til økt anfallsrisiko, for eksempel ved sykdom, endring av medisiner eller hvis man kjenner forvarsler på at et anfall kan komme.
Vis merNy retning i livet
Hilde får ikke kjøre bil før hun har vært anfallsfri i ett år.
Da hun ble undersøkt for epilepsi i mai, fremprovoserte legene anfall for å kunne stadfeste sykdommen. Det gjør at det tar enda lenger tid før hun eventuelt kan sette seg bak rattet igjen.
Det ser hun frem til:
– Jeg er litt glad for at jeg ikke husker noe av selve ulykken eller at jeg var redd. Hvis ikke hadde jeg nok gruet meg mer til å kjøre igjen, sier Hilde.
Hun prøver å ikke dvele for mye ved ulykken.
– Når jeg ikke får gjort noe med det, hvorfor skal jeg la det påvirke meg på en dårlige måte?
Hun sier at hun heller har prøvd å gjøre den til en styrke.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
Derfor er ikke 1. juli 2025 bare en mørk dag for Hilde.
– Jeg ser ikke lenger bare dagen livet mitt ble snudd opp ned. Jeg ser også dagen jeg fikk en ny retning, skrev Hilde i et innlegg på Facebook i sommer.
Nå har hun nemlig endret karrierevalg. Hun vil bli sykepleier.
– Jeg vil gi tilbake det jeg selv har fått, sier hun.
Foto: Jonas Fæste Laksekjøn / VG
I løpet av intervjuet med VG skryter hun flere ganger av sykepleierne hun selv har møtt det siste året.
– Det er ikke en eneste sykepleier jeg har møtt, som ikke har vært god. Alle har brydd seg om meg og villet meg det beste, forteller Hilde.
I slutten av juli, fikk hun vite at hun hadde kommet inn på sykepleiestudiet på NTNU i Gjøvik.
– Tror du erfaringen du har vil bli nyttig som sykepleier?
– Jeg håper det. For jeg erfarte jo selv, som pasient, at jeg satte stor pris på de sykepleierne som hadde selv vært ute for det uhellet. Når du har vært i de skoene selv, kan du forstå og empatisere på en annen måte, sier Hilde.