Tirsdag ettermiddag står tusenvis av mennesker i kø. Køen begynner ved den nordøstre enden av Slottet, strekker seg ned mot dammen Kongespeilet der dronning Sonjas statue står, går opp igjen langs kronprinsesse Alexandras skulpturpark, bak Gardens vaktstue, ned til Slottsplassen, nedover plassen og hele bakken ned mot Karl Johans gate. Den består av folk i alle aldre, hudfarger og klesdrakter. Alle står i kø for defilere, altså gå sakte gjennom Slottskapellet og forbi kong Haralds båre. Dette er nordmenn som vil vise en kjær konge sin siste ære. En konge hvis store misjon var å samle dem alle.

Vi – kollega Marte og jeg – kom klokka 8 i morges, vi sto seks timer i kø før Slottet åpnet for defilering. Men vi var ikke først.

Da vi ankom Slottsplassen, var nemlig Frode (64) allerede på plass. Han var her og defilerte også ved kong Olav Vs båre i Slottskapellet i 1991. I dag kom han klokka 07.00, for å være sikker på at han var blant de første som fikk vise kong Harald V den samme æren. Frode har alltid vært opptatt av kongefamilien, forteller han til reporterne her. Vi er flere journalister enn publikum på morgenkvisten, klokka 10 står fortsatt bare fem personer i kø. En av dem er Sølvi, som forteller at hun har tatt nattoget fra Bergen for å få med seg begivenheten – og skal samme vei tilbake allerede i kveld.

Forbi oss kommer en busslast kadetter fra krigsskolen, de stimler ut på Slottsplassen for å bistå Garden. Så kommer en gruppe rekrutter, alle med kong Haralds monogram på hodeplaggene – som snart skal byttes ut. En av vaktene fra Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon forteller oss at køen snart må flyttes til den andre siden av teltene satt opp for bagasje og sikkerhetskontroll, men at de vil holde passasjen forbi slottet åpen så lenge som mulig. Slottsplassen fylles av stadig flere tilreisende, skoleklasser og barnehager. Stadig kommer voksne kvinner forbi, med blomster i hendene og spør oss om veien til statuen av dronning Sonja.

Når vi tar steget inn i køen, er vi nummer 15 og 16.

FØRST I KØEN: Oslo-mannen Frode Eriksen var den første i køen som slapp inn i Slottskapellet for å ta farvel med kong Harald. Foto: Kristoffer Solberg / Dagbladet

Dette er en sjelden anledning. Ikke siden kong Olavs død har det vært noen slik lit de parade i Norge. Uttrykket er fransk for paradeseng, på engelsk sier man lying in state. Tradisjonen har lange historiske røtter og en opprinnelig betydning som handler om å motvirke konspirasjonsteorier og sikre stabilitet. Før moderne medisin og massemedier handlet det rett og slett om å vise folk at lederen var død, for å punktere rykter som sa at monarken var blitt myrdet i hemmelighet, kidnappet eller erstattet av en bedrager. Bare når folket og adelen med egne øyne kunne se at den gamle kongen var død, kunne den nye tronarvingen formelt og legitimt overta makten – uten at det brøt ut borgerkrig. Opprinnelig var derfor kista også åpen, slik at folket kunne se den døde med egne øyne.

I dag er tradisjonen en demokratiserende praksis. Folk flest kan ikke delta direkte i en kongelig gravferd, men de kan personlig vise kongen en siste ære ved å defilere forbi båren. Her i Skandinavia brukes begrepet lit de parade også når kisten er lukket, men svøpt i nasjonale symboler. Nå er kong Haralds kiste drapert i kongeflagget. På toppen ligger kongekronen og kongens sverd. Kronen ble bestilt og betalt av kong Karl XIV Johan, før han skulle krones i 1818. Sverdet var hans eget. Han fikk det av den franske keiseren Napoléon Bonaparte, mens Karl Johan fortsatt var en fransk general. Kongen bar sverdet under slaget ved Leipzig i 1813, der han var med på å beseire nettopp sin tidligere keiser. Til vanlig oppbevares regaliene i Trondheim, men de er fraktet til hovedstaden for å pryde kongens båre.

SEKS TIMER I KØ: Førstemann var på plass foran Slottet klokka 07.00, på morgenen 1. september 2026. Men også Dagbladets Marte Nyløkken Helseth og Martine Aurdal tok tidlig plass i køen for å defilere forbi kong Harald Vs båre. Foto: Kristoffer Solberg / Dagbladet

Nå vokser køen raskt. Vi har fortsatt mange timer foran oss, men er godt forberedt med medbrakte stoler og bakverk. Som journalister har vi pressekort i nøkkelbånd som skjold på brystet. Mens NRK intervjuer dem foran oss i køen, kommer vi i prat med den hyggelige familien som står bak oss. De er tre generasjoner som har kommet hit i dag fra Tønsberg, på tolvåringens initiativ. Hun legger ned blomster foran Slottet før hun og faren kommer bort til besteforeldrene og oss andre i køen. Vi er alle skjønt enige om at dette er en god grunn til å skulke skolen.

Litt før halv tolv flyttes vi, fra Slottets hjørne til sperringene bak vaktstuen. Det går raskt, men vi som har stått her hele dagen passer på hverandre, vi vet hvem som står i hvilken rekkefølge. Ingen utfordrer Frodes plass først. Nå er vi blitt en gjeng. Eller en flokk, som en godt voksen, velformulert og pent kledd mann kaller det. Han står sammen med en like elegant kvinne som jeg antar er hans kone.

Det oppstår et fellesskap. Jeg sitter med hodet ned i telefonen og jobber mens vi venter, men jeg kan ikke la være å høre bruddstykker av samtalene rundt meg. De nærmeste  snakker om dette fellesskapet, om de hundretusenvis som har samlet seg de siste dagene. På Slottsplassen, foran Stiftsgården i Trondheim, ved Den blå steinen i Bergen. Noen beskriver det som at alle synes vennligere mot hverandre enn vanlig, de hilser på gata og smiler. De sammenligner vennligheten med tida etter 22. juli 2011. Sier det som at nasjonen samles i sorg. Selv om sorgen denne gang er av en annen art enn det bunnløse mørket etter terroren. Det er ingen tragedie når en 89-åring dør, men en andektighet råder – i takknemlighet for en mann som gjennom et langt liv ga alt for Norge.

Brått blir det kaotisk, når køen skal flyttes igjen. Slusene videre åpnes litt etter klokka halv ett. Hundre mennesker iler forbi bagasjeteltet der vi må levere fra oss sekkene og stolene, det oppleves som at de sniker i køen. Men når vi når tilbake til der køen startet i morges, åpner den seg foran oss likevel, vi får tilbake plassen vår framme ved familien fra Tønsberg. Nå er tolvåringen sliten og får låne bestemors krakk. Det er knapt halvannen time igjen til defileringen åpner. Vi ser køen vokse bak oss.

Mens vi står i kø, hører vi musikken. Vi står på baksiden av Slottet, i dets nordøstre hjørne. På forsiden av Slottet jubler folkemengden når den nye kongen, kong Haakon VIII, kjører over plassen i en åpen bil på vei mot Stortinget. Vi hører dem, men ser det ikke.

Ernst Kantorowic skrev i 1957 klassikeren «Kongens to kropper». Han skilte mellom monarkens to parallelle eksistenser: Den naturlige, fysiske kroppen – og den politiske kroppen. Førstnevnte kropp kan bli syk, eldes og dø. Den sistnevnte er udødelig, åndelig og juridisk, denne kongens kropp representerer embetetet, staten og det politiske samfunnet. I dag markerer Slottet begge disse to kroppene samtidig.

Seremonien på Stortinget er kort, men konstitusjonell. Kong Haakon avgir sin ed til Grunnloven. Ved sin side har han kronprinsesse Ingrid Alexandra, i salen foran statsrådene også dronning Sonja og prins Sverre Magnus. Men like før seremonien må dronningstolen fjernes, fordi dronning Mette-Marit må observeres for komplikasjoner etter lungetransplantasjonen. Seinere samme dag skal kongen kjøre sin kone til Rikshospitalet. Det er en brutal påminnelse om kongefamiliens sårbarhet. Men seremonien i Stortinget er likevel en rituell demonstrasjon av kongens politiske kropp. Denne lever videre selv om en konge dør, vi får straks et nytt statsoverhode. Kongen er død, leve kongen, heter det. Det er dette dét betyr.

Å GÅ PÅ DO BLE EN OPPTUR: Festivaldoene ved Slottet, ment for oss som sto i kø for å defilere forbi kong Haralds båre, var foliert som klassiske utedoer. Med kong Harald og dronning Sonja på veggen. Foto: Martine Aurdal / Dagbladet

Forutseende nok har noen plassert fire festivaldoer ved siden av køen. Å gå på do blir en opptur, når jeg åpner den ene. Ikke bare er den ren og dufter godt, siden jeg er blant de aller første brukerne. Men den er foliert som en klassisk utedo; med hjerte på døra, trepanel med kvist på alle flater – og kongeparet på veggen. Bildene må vel byttes ut etterhvert, men nå passer det perfekt at bildet viser kong Harald og dronning Sonja. Jeg tar bilde av doen og viser til flokken rundt meg. Det vekker allmenn begeistring i køen, flere må plutselig tisse.

Herfra ser vi kong Haakon på TV via mobiltelefonene våre, lyden er litt i utakt på de mange enhetene vi i køen bruker. Ingen viser mine til å rikke seg for å se den nye kongen live. Vi står her for å hedre den andre kongekroppen, kong Haralds.

Jeg får melding med video fra dattera mi når kongen kommer tilbake til Slottet. Hennes er en av mange skoleklasser jeg hører juble fra den andre siden. Og nå er det snart vår tur. Klokka 13.53 hører vi tutingen fra Color Line, som snart skal forlate Hjortneskaia. Nyhetsvarslene plinger i telefonene våre, kronprinsesse Ingrid Alexandra har nettopp signert sin ed til Grunnloven, rett innenfor Slottets vegger. Hun er den første norske kvinne til å gjøre dette noensinne. Kronprinsessen er også den første tronarving i moderne tid som var myndig før hun ble tronarving, derfor er hun også den første som ikke signerer eden i sitt første statsråd. Vi følger med, men vi rikker oss ikke.

DAGBLADET DEFILERER: Marte Nyløkken Helseth og Martine Aurdal (bakerst) på vei opp mot kong Harald Vs båre i Slottskapellet. Skjermdump fra NRK, poolfoto.

Klokka blir 14.00, det annonserte tidspunktet for defileringens start. Stemningen er spent, litt utålmodig. Allerede nå tørker en kvinne tidlig i køen den første tåren, forventningen og den høytidelige stemningen beveger. Fire minutter over to kalles første gruppe fram til sikkerhetskontrollen. Da brister flere i gråt.

Frode går først i følget, vi andre følger like bak. Med ærbødig avstand til hverandre, i rolig tempo. Sollyset skinner inn gjennom vinduene i Slottskapellet, også de militære vaktene er tydelig preget av stundens alvor. En vakker blomsterinstallasjon dekker en stor del av gulvet, den skaper en naturlig runde som leder oss fram til kongens båre og videre rundt og ut. Stemningen er verdig. Mange tar hånda til hjertet eller bøyer hodet når de passerer kongen. Frode bukker, to ganger.

I dag tidlig var vi få her ved Slottet, nå er her mange tusen. Svært mange står i kø. På vei ut av kapellet takker det hyggelige og elegante paret oss for følget. Vi har delt en historisk begivenhet sammen. Som del av samme flokk.

FØRSTEMANN: Frode (64) var først i køen foran Slottskapellet tirsdag morgen og først inn da dørene åpnet for defilering. Foto: Kristoffer Solberg / Dagbladet

SISTE HILSEN: Rundt Slottet har besøkende ventet i flere timer for å vise kong Harald sin siste ære. Reporter: Marte Nyløkken Helseth.