Bokanmeldelse«Vaim Hotell»
Terningkast 5
Er du klar for et kresent stykke absurd uhygge? Nobelprisvinneren Jon Fosse skrur til paranoiaen mange hakk i sin nye, ganske skumle roman.
Jeg har jobbet med litteratur og journalistikk hele mitt voksne liv. Har bakgrunn som forlagsredaktør, og som journalist i blant annet Aftenposten, Dagbladet og Morgenbladet. Jeg har også vært redaktør av tidsskriftet Prosa, og skrevet fem sakprosabøker. Bokanmelder i VG siden 2004.
E-post
Foto: Agnete Brun/SamlagetOnsdag 2. september kl. 09:05
Velkommen tilbake til Jon Fosses univers. En verden av hektisk monotoni, kvernende tankekjør, manipulerende kvinner og ettergivende menn.
«Vaim Hotell» er den andre boken i en varslet trilogi.
I fjorårets bok, som bare het «Vaim», ble vi introdusert for vestlandsbygda med samme navn. Dette er velkjent Fosse-territorium. Nærmeste storby heter Bjørgvin (Bergen), og vi befinner oss hele veien i et typisk fjordlandskap.
Anmeldelse
«Vaim Hotell»
Forfatter: Jon Fosse
Sjanger: Roman
Forlag: Samlaget
Sider: 175
Pris: 429
Vis mer
annonse
Kjøp boken
«Vaim hotell»
Annonselenker
De eksterne lenkene i denne annonsen fører til nettbutikker der VG
får en provisjon av eventuelle salg. Inntektene bidrar til å
finansiere det journalistiske arbeidet i VG. Redaksjonen prioriterer
uavhengig av dette. VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig
redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av dette innholdet.
Årets bok starter med at den navnløse hovedpersonen setter seg i den nyinnkjøpte bilen sin for å ta en tur til småstedet Vaim. Hvorfor vet vi ikke, men han har med seg to fulle kofferter og en skulderveske, noe som kan tyde på at oppholdet er ment å bli langvarig.
Ved ankomsten til Vaim Hotell starter det som best kan beskrives som et gotisk kammerspill.
Hotelleieren, resepsjonisten og kafévertinnen Brita starter en innviklet, psykologisk lek med det som tilsynelatende er hennes eneste gjest.
Som en edderkopp fanger hun ham inn i spinnet sitt, det er som om hun sakte, men sikkert trekker all egenvilje ut av ham og får ham til å gjøre akkurat det hun vil. Allerede her er parallellene til fjorårets roman svært tydelige.
Jeg-personen (rettere sagt eg-personen) er en mann som lett lar seg avlede og bringe ut av likevekt.
Han klarer ikke å stå imot når Brita strammer grepet om ham, gjennomsøker bagasjen hans, holder tilbake eiendelene hans og ganske enkelt bestemmer hva han skal gjøre.
I bakgrunnen lusker den like manipulerende Handelsmannen.
Jon Fosse fra en seremoni i svenske Lund domkirke i fjor – da han ble en av 14 æresdoktorer. Foto: Johan Nilsson / TT / TT Nyhetsbyrån / NTB
Jeg-personen blir i tillegg forstyrret av at flere på den vesle plassen mener å ha sett ham før. Paranoiaen skrur seg til, og jo mer grepet strammes, desto mer visner hans egen handlekraft. Det er som om han blir satt helt ut av spill.
Både han og leseren føler seg til sist stengt inne i en klaustrofobisk glasskule.
Ingen Fosse-roman uten et tydelig dobbeltgjengermotiv. Slik også i «Vaim Hotell», der skikkelser fra fjorårets bok spøker i bakgrunnen.
En viktig hovedkarakter er snekka «Eline», som også hadde en sentral rolle i «Vaim». Nå ligger hun til kai, men hvem er egentlig Sjømannen, han som sover i båten og ellers drikker øl på kafeen til Brita? Kjenner vi ham fra før?
Og hva med den mørke og flyktige kvinneskikkelsen som hovedpersonen ser i vinduet på det tilsynelatende fraflyttede huset ved siden av hotellet? Er det ikke noe velkjent også med henne?
Daværende kronprinsesse Mette-Marit gir Jon Fosse en klem under årets Fosseforedrag på Slottet tidligere i år. Foto: Javad Parsa / NTB
Mot slutten av denne lille romanen er det Brita som forteller sin versjon av historien. Uten å røpe for mye, kan jeg vel si at den første jeg-fortelleren, som Brita bare kaller Gjesten, viser seg å føre med seg en ny og annerledes frihet for henne.
Prisen Gjesten må betale for oppholdet hos Brita skal riktignok bli svært høy.
Klarer du først å venne deg til gjentakelsene og det nærmest kvernende språket hos Jon Fosse, venter det en fin leseropplevelse. «Vaim Hotell» inneholder dialoger og scener som minner om Samuel Beckett, det absurde teaterets mester.
Som vanlig hos Fosse er romanen skrevet uten et eneste punktum. Men naturlige pauser i fortellingen hjelper godt på leserytmen.
Det som virkelig løfter boken opp på et høyt nivå, er den helt særegne, rene klangen i språket.
Ingen skriver nynorsk som Jon Fosse.
Les også