Kong Harald, Konge | Idrettskongen Harald

Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I anledning Kong Haralds bortgang hadde avisa iTromso en historisk presentasjon av hans offisielle besøk i Tromsø innenfor hans tid som norsk konge (1991-2026), men de har utelatt de to dagene han var æresgjest under NM på skøyter vinteren 1996. Med bakgrunn i dette ønsker jeg å gi en oppdatering som et supplement til den nevnte artikkelen i lokalavisa «Tromsø».

I løpet av perioden 1994 – 2004 arrangerte Tromsø Skøyteklubb tre norske mesterskap på skøyter: NM for junior allround 1994, NM for senior allround 1996 og NM-sprint senior 2004. Da vi i 1995 ble tildelt seniormesterskapet i 1996, ble det bestemt at vi skulle invitere Kong Harald som æresgjest slik at han med sin tilstedeværelse innenfor en av våre nasjonalidretter kunne følge opp en idrettshistorisk tradisjon. Som leder av hovedkomiteen for dette mesterskapet, ble det min oppgave å sende invitasjonen til Slottet, og bare et par uker senere mottok vi en positiv respons signert hoffsjef Magne Hagen. Deretter ble klubbens leder Reidun Holm (Kvalheim) og jeg som leder av arrangementet, innkalt til Fylkesmann Leif Arne Heløe for en nærmere briefing om kongelige etiketter. Som Kongens formelle vertskap skulle vi i alle samtaler titulere han med enten Kongen eller Deres Majestet …

Dette opplevde vi både stivt, formelt og mildt sagt lite personlig. Vel nok visste vi at vi skulle stå sammen med Kong Harald, skøytepresident Odd Pedersen og varaordfører John Skog på den ærestribunen som var bygd utafor tidtaker-bua midt på oppløpssiden, men i en uformell setting som denne, visste vi at det ville bli veldig vanskelig for oss å føre en ledig samtale i en formalisert bunden form. Reidun og jeg var enige om at vår tydelige nordnorske dialekt ville være det beste for å skape en avslappet atmosfære både ute på tribunen og under vannepausene inne i bua.

Så etter at alle formaliteter var unnagjort og vi satt sammen før løpene startet, ble det servert kaffe og samtalen fløt helt naturlig gjennom utveksling av skøyteminner – nærmest som en kaffeslabberas mellom naboer og gamle venner. Det ble vitset og fortalt anekdoter slik at kongens smittende latter nærmest salvet stundene. Hans joviale og imøtekommende vesen toppet seg liksom da han i en pause tok av seg ytterjakken, rullet seg en røyk og satt der i en ensfarget og velbrukt marineblå genser mens han tok noen drag av sigaretten mellom replikkene. Når disse «frikvarterene» var over, inntok han en mer formell positur ute på tribunen. I denne mer offisielle settingen hadde han en aura av en mild autoritet i en atmosfære av mellommenneskelig varme. Hans folkelighet var så kontaktskapende at formaliserte etiketter var helt unødvendige for å skape respekt. Vi minnes Kong Harald både med vemod og sorg, men også med stor glede for den han var for oss alle; Kong Harald, den gode og folkelige Kongen.