Den morgenen Kong Harald døde merket jeg noe i stemmen til NRKs oppleser Petter
Oulie-Hauge gjennom radioen da han leste beskjeden fra Kongehuset.
Senere på dagen fant jeg fram TV-sendingen av
Nyhetsmorgen og spolte tilbake.
08:35, fredag 28. august. Nyhetsoppleserens kullsvarte
slips. Det blanke i øynene. En beskjed som måtte leses rett inn i kamera og ut
over landet, med de tusen hjem.
Det var umulig å ikke bli rørt. Selv vi som tenker det er
utdatert å holde seg med kongehus, kjenner på tyngden i at nasjonens formelle
overhode har gått bort, idet tidsskiftet er et faktum.
I en mer fragmentert norsk virkelighet enn den jeg ble
født inn i, er Kongehuset kanskje ett av de symbolene på norskheten som faktisk
fungerer noenlunde samlende. Om enn ikke på nivå med herrelandslaget i
fotball-VM.
Gråt da de slapp inn
I februar var nordmenns oppslutning om monarki som
styreform nede i 60 prosent. Det skulle man ikke tro. Etter atferden til
riksmedienes journalister å dømme, ligger oppslutningen snarere på
nord-koreansk nivå, rundt 106 prosent.
«Hele landet
gikk inn i sorg da kong Harald gikk bort,» lyder en nyhetsrapport i
Aftenposten. Opplysningen mangler kilde. «Nå sørger hele Norge,» fastslår
likevel VG.
«Hele landet er
i sorg,» utdyper VG-kommentator Ayesha Wolasmal. Før VG-kommentator Shazia
Majid forklarer at Norge er «en nasjon med 5,6 millioner mennesker som sørger
over kongens død.»
HARALD OG SONJA: Det tidligere kongeparets unike kjærlighetshistorie går viralt. Video: Sanne Holt/Rød Løper, «Til minne om kong Harald»/ NRK TV, Instagram/ @detnorskekongehuset
Ikke bare alle voksne og alle barn i kongeriket, men også
demente og nyfødte, sørger tapet av vår store sol. Og bladene faller av trærne,
over hele vårt langstrakte land.
NRK Marienlyst konstaterer at «det er som om det er over
5 millioner pårørende som sørger».
Er dette sant, eller er det en løgn?
Medfølelse, ja. Jeg tror vi kan anta at rundt fem
millioner mennesker har sterk medfølelse med familien til Harald. Tapet til
Sonja. Børa på sønnens skuldre. Haakons tapre gjerning.
Men «pårørende»?
Folkestyre uten pauseknapp
Dyp sorg ved bortgangen til noen man aldri har møtt er
ikke umulig, men heller ikke så vanlig.
Jeg ser ikke bort fra at det finnes en god del innbyggere
som identifiserer seg så nært med Kongehuset at de føler en inderlig sorg ved
at den 89 år gamle Harald nå har funnet hvile.
Særlig blant dem som har fulgt de kongelige tett gjennom
alle livets faser og bryllup og rykter og skandaler, altså blant Se og
Hør-fansen, kan det nok hende at mange opplever en slags personlig nærhet til
de kongelige.
Denne delen av befolkningen fortjener selvsagt en
mediedekning av Haralds bortgang som kommer deres opplevelse i møte. Men
hvilket grunnlag har NRK for å påstå at over fem millioner innbyggere opplever
dette «som om» vi var pårørende?
Folk går på jobb, som vanlig. Ungene ler i barnehagen,
som vanlig. Hvor respektfull overfor den familien som virkelig er
pårørende og sørgende, er egentlig NRKs og VGs og Aftenpostens dramatiske
overdrivelser?
Det blir nesten ufrivillig komisk i NRK-saken «Norges
bestefar: Barn over hele landet i sorg».
Noe av det fineste jeg har sett
I den gripende historien om hvordan «barn over hele
landet måtte ta farvel», har statskanalen funnet to ni-åringer i Skien som kan
fortelle at de bare tilsynelatende har det fint:
«– Det ser ut som at vi er glade på utsida. Men inni oss
er vi triste.»
Det var da enda godt.
Jeg hører mye på NRK. Greit å få igjen litt for
skattepengene. Dessuten er jeg jo vara til Kringkastingsrådet. Må følge med.
DEFILERING: Stortingsrepresentant June Gruer (Ap) tok opp mobilen og tok bilder da hun skulle besøke båren til kong Harald. Reporter: Edward Stenlund. Video: NRK
Det begynte å murre litt i tålmodigheten på lørdag. Hvis
jeg fikk litt nok av patosen til Harald Stanghelle i NRK Nyheter, fantes ingen
flukt. NRK Jazz og NRK Klassisk var tatt av lufta og erstattet med Harald
Stanghelles patos.
Søndag begynte jeg å få litt nok. Ikke fordi det
eneste vi fikk servert var kongestoff. Men fordi alt dette hoffstoffet på
tomgang var så ulidelig kjeeedelig.
Breaking-sjangeren, der
mediehus setter alt annet til side for å følge DET SOM SKJER NÅ på direkten,
fra sekund til sekund, er egnet til visse ting. Når det bryter ut krig.
Naturkatastrofer. Dramatiske og pågående hendelser der bildet gradvis blir mer
tydelig når viktig informasjon kommer fram gjennom den kontinuerlige dekningen.
Store støvler å fylle
Til nød kan man tenke at sjangeren kan være egnet når
Kongen ligger for døden.
(Selv om mange vil mene journalistisk døgnvakt utenfor
sykehuset for å rapportere hvilke familiemedlemmer som besøker en
terminalpasient er å tråkke langt inn i privatlivets fred og en respektløs form
for krafsing i kjente menneskers sykdom og død.)
Når døden har inntruffet, er imidlertid også
breaking-sjangeren død. Det har framstått hjelpeløst fra NRKs side å skulle
«rapportere» på breaking-måten i døgn etter døgn etter at Kong Harald gikk
bort.
Mandag kom kritikken. Redaktør Anki Gerhardsen brukte
begreper som «personkult» og «servilt sideleie» og kalte NRKs dekning
«ubehagelig».
Den ansvarlige på Marienlyst, Kathrine Hammerstad, svarte
at NRK må «speile befolkningens respons på kongens dødsfall».
Det er selvsagt teoretisk mulig at NRK har rett i at hele
befolkningen, bortsett fra meg, har Se og Hør-leserens nære tilknytning til
kongefamilien og nå befinner seg i dyp sorg, «som om det er over 5 millioner
pårørende».
– Vi er vitne til en personkult
Etter kommentarfeltene å dømme, er det likevel lite sannsynlig.
«Tror sjelden jeg har blitt så provosert over noe, som
jeg i disse dager er over NRK sine sendinger.» Dette ble postet tirsdag under
et innlegg i Aftenposten som kritiserte breaking-dekningen av «Kongens død
‘minutt for minutt».
Kritikken gikk ut på at NRKs dekning er så «ekstremt
overdrevet» at det framstår «respektløst, anmassende, følelseprojiserende,
kultdyrkende og ukritisk» i en slik grad at man blir «blir skamfull på vegne av
Norge» overfor «den sørgende familien».
Mange av kommentarene som applauderer dette utbruddet
begynner omtrent som denne: «Da var det altså ikke bare meg som har reagert på
noe som utviklet seg til et uverdig hysteri, show og et sirkus.»
Det er visst ikke bare jeg som har tenkt, de siste
dagene: «Er det meg det er noe galt med, eller er det … NRK?».
Det er ikke hissige tilhengere av republikk som nå reagerer
mot Marienlyst. Mange i kommentarfeltene understreker at de har stor respekt
for Kong Harald:
«Med all respekt for vår avdøde flotte konge! En gang må
det være nok gjentakelser, selvfølgeligheter, nye kjendiser i studio.»
Dette kommer til å gå bra
Manglende respekt overfor den sørgende familien er et
tema som går igjen. Fra Slottsplassen rapporterer Sanna Sarroma at «det var
litt rart i dag når journalister sto der med mikrofoner og kameraer som om det
hele var et ‘sorgen minutt for minutt’-show».
Det som synes å opprøre mest, er når en familie i en
svært tung tid blir fotfulgt av lange telelinser foran sykehuset.
«Det mest usmakelige synes jeg ‘gribbene’ utenfor
Rikshospitalet stod for. Zoome inn en sorgtung og fortvilet Dronning i bilen da
hun forlot sykehuset. Totalt uetisk.»
Regjeringen tar farvel
Tirsdag morgen. Jeg tenker kritikken sikkert har hatt
litt effekt, og skrur på radioen med fornyet mot: Kanskje NRK Nyheter vil
servere noen … nyheter?
«Da setter vi over til Åsa Vartdal
på Slottsplassen.»
Ja, der skal de altså stå med sitt breaking-studio
helt fram til gravferden 9. september.
Gjest hos reporter Vartdal er den 87 år gamle skuespiller
Lise Fjeldstad. Nå skal vi få høre at hennes storebror faktisk gikk i klasse
med Harald.
Jizes.
«Vi har mistet en mann som flyttet grenser»
Redaktørene i hovedstaden liker å messe om betydningen av
«redaktørstyrte medier». Da bør de også begynne å redigere. Da bør de ikke la
kjendis- og kongestoff fortrenge hele verdens nyheter i døgn etter døgn etter
døgn fordi en ganske syk og svekket 89-åring ganske forutsigelig nå har gått
bort.
Jeg betaler ikke tvangsskatt til statskanalen for at NRK
Nyheter skal arrangere en to uker lang «Se og Hør takeover».
Monarkens dødsfall har vært gjort til en big deal i
dette riket i uminnelige tider, i det minste helt siden danske Kong Fredrik IIs
gravferd.
Ved den anledningen, i 1588, var det ikke bare hoffet og
familien som gikk i sørgetog med båren, slik det var tidligere, men
salmesyngende studenter, prester og lærde, adel og hoffmarskalker, fakkeltog og
faneborg fra hele riket framfor rytterne, som red foran selve sørgetegnet
– kongens krone – og deretter kista, drapert i likklede med kors.
I
maleriene av opptoget kunne folk se at bakerst gikk kongefamilien, ikledd sin
fulle sørgemundur.
Han var også republikanernes konge
Det sier seg selv at monarkens død er viktig for
monarkiet som institusjon. Det er akkurat her, ved tronfølge, at det
antidemokratiske ved ordningen blir synliggjort – den nye herskeren får
tronen bare fordi hen er barn av herskeren.
Skal den nye monarken ha legitimitet og sitte trygt, kan
ikke den forrige sin bortgang være som vanlige menneskers bortgang. Tvert imot:
Hendelsen må kunngjøres for all verden, blåses opp og viktiggjøres.
Bortgangen skal snakkes om i alle gudstjenester. Det skal
være måneder med «hoffsorg»: Hoffets ansatte bærer sørgebånd, hoffets brev har
sørgerand, den avdødes portrett får sørgeslør.
Den avdødes liv og gjerning skal opphøyes og hylles. «Han
representerte det beste i det norske,» proklamerte statsminister Brundtland ved
gravferden til Olav V, «det beste i oss alle.»
Flaks for oss nordmenn, da, at sønnen til en så
fantastisk fyr sto klar til å overta! «Kong Harald representerte det aller
beste ved Norge,» proklamerer stortingspresidenten nå.
Sannheten er nok at Kong Harald spilte en heller
begrenset rolle i mange nordmenns liv mens han levde. Med viktige unntak,
selvsagt.
En fin, fin mann
De mange vitnesbyrdene fra nordmenn med
innvandrerbakgrunn som virkelig opplevde å få både styrket og anerkjent sin
tilhørighet til dette samfunnet da Kongen så utvetydig inkluderte oss alle i
det store «vi» der også Kongefamilien selv nylig var innvandrere, vil for
alltid henge som en glorie over minnet om den lune og rause fyren som var Kong
Harald.
Dette er noe å være stolt av. Men likevel: Han spilte en
begrenset rolle i nordmenns liv, enten vi tenker på hverdagens eller
politikkens verden, så lenge han levde.
Når han når skal løftes opp og hylles
som «det aller beste», er det mest av hensyn til sønnens tronfølge og
institusjonens legitimitet.
Alt dette er som det må være. Kongehusets makt er en
symbolsk makt. Den kan ikke opprettholdes uten jevnlige påfyll av symbolsk
kapital. Det er dette som foregår, når en statsminister eller
stortingspresident hyller den avdøde monarken som «det beste i oss alle». De
gjør bare jobben sin.
Det gjør ikke journalistene i Norges hovedstad.
NRK-plakaten slår fast at NRK «skal verne om sin
integritet og sin troverdighet for å kunne opptre fritt og uavhengig».
Privat profitt må ut av barnevernet
Det er ikke frie og uavhengige redaksjoners oppdrag å
være event- og PR-byrå for Kongehusets sørgeperiode.
Det er ikke frie og uavhengige redaksjoners oppdrag å
påstå at 5,6 millioner innbyggere er rammet av sorg, «som om» alle er
pårørende, når enhver nordmann vet at dette selvsagt ikke er sant.
Vi befinner oss verken i Nord-Korea eller i Danmark-Norge
anno 1588.
Jeg forstår behovet for å vise den sørgende Kongefamilien
respekt og markere monarkens bortgang med verdighet.
Men det står verken respekt eller verdighet av den
krafsende rapporteringen minutt for minutt foran sykehuset der Kongen må besøke
sin kone grunnet komplikasjoner etter lungetransplantasjon.
Se hvordan verdigheten arter seg når Nettavisen velger
paparazzi-blikket på en trebarnsmors livstruende lungesykdom:
«Kong Haakon ankom Rikshospitalet først like etter
klokken 17 tirsdag ettermiddag.
Ja, vi elsker denne kongen
Se og Hør publiserte samtidig bilder av dronning
Mette-Marit, som kom ut av baksetet i bilen.
Deretter meldte Nettavisens fotograf at kongen forlot
sykehuset igjen klokken 18.22, før han klokken 21 ankom Rikshospitalet for
andre gang.
Årsaken til sykehusbesøket er foreløpig ukjent.
«Märtha Louise har også blitt observert på Rikshospitalet
tirsdag ettermiddag.»
Jeg sier som kommentarfeltet: Det er så skammelig.