Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.
Etter kong Harald Vs død ble partiene på Stortinget enige om et merkelig konsept, som har vist seg å bli ganske så problematisk. I respekt for regentens død – og inspirert av regjeringens erklæring om nasjonal sørgeperiode – samlet stortingspartiene seg om at man i perioden fram til gravferden også skal begrave de politiske stridsøksene.
På tegnebrettet kan dette høres logisk ut. Kongens død har vært en vakker beretning om at vi i Norge kan samle oss om noen grunnleggende verdier. Tross at det er betydelig uenighet om monarkiet egentlig er en fornuftig styremåte, og tross all negativiteten som har preget kongehuset de siste årene, har hele landet samlet seg bak at kongen har evnet å gjøre nettopp det: samle oss som folk.
Men feilslutningen kommer i antakelsen om at politisk debatt splitter oss som folk. Sannheten kunne ikke være lenger unna fasiten. Det er nettopp det faktum at kongen har vært hevet over det politiske og demokratiske landskapet som har gjort at oppslutningen rundt kongefamilien og styresettet nå er enormt høy. Vi har hatt en konge som har klart å samle heller enn å splitte, i en tid hvor både politikk og individualismen ofte har stikk motsatt effekt. Kongen har – gjennom sine ord og handlinger – klart å spille en formidabelt stor rolle helt uten å ha verken reell makt eller myndighet. Dermed vil de aller fleste stille seg bak at den nye kongen skal få lov til å gjøre det samme i den kommende generasjonen.
Men vi verner ikke om dette ved at politikerne etteraper kongehuset. Det er ikke en svakhet i Norge at vi har demokrati og ulike meninger. Det er det stikk motsatte. Når vi avlyser politisk debatt om viktige saker i to uker, lykkes vi ikke med å hedre kongen. I stedet lykkes vi med å fortelle en feil historie om hvilken funksjon kongehuset egentlig har, og vi er med og sier at politisk debatt og motsetninger er noe iboende negativt.
Snorre Valen, en av Trøndelags skarpeste politiske tenkere, beskriver det godt når han sier: «De politiske partiene tilhører sivilsamfunnet. De organiserer politisk virksomhet nedenfra og opp, fra grasrotnivå og til politisk maktutøvelse. Men ved å pålegge seg en rekke begrensninger langt ut over Stortingets, opptrer partiene snarere litt som om de var del av den formelle, offentlige reaksjonen på kongens død, ja, litt som om de var del av statsapparatet».
Selvsagt kunne partiene blitt enige om at de mest retoriske utspillene kunne blitt i skuffen til etter gravferden. Eller at de ikke engang skal fremme utspill om nye saker i denne perioden. Men at landets politikere ikke skal kunne diskutere Islands nei til EU, de økte drivstoffprisene, Høyres katastrofale nominasjon i Trondheim eller mange andre saker, er en gedigen feilslutning. Vi føler oss også sikre på at det ikke er dette kong Harald selv ville ønsket.