Stabburet tar makrellgrep

Nå får den elendige tilstanden i havene direkte konsekvenser for lunsjen min. Og vi gjør det bare verre og verre med vidåpne øyne.

ENDRER OPPSKRIFTEN: Stabburet bekreftet onsdag overfor DinSide at de endrer oppskriften på Stabbur-Makrell. Foto: Elisabeth Dalseg

De siste årene har jeg spist verdens kjedeligste lunsj på jobben. Tre Wasa Husman-knekkebrød med en liten boks makrell i tomat. En god, gammeldags «flykrasj», som noen kaller det. (Jeg spiser til og med makrell i tomat i åpent kontorlandskap – men det får bli en kommentar senere.) 

Jeg synes det smaker godt, det er sunt – og jeg har spist det med relativt god samvittighet.

STADIG MINDRE: Nå er det så lite makrell igjen at Stabburet reduserer mengden makrell i nasjonalpålegget makrell i tomat. Foto: Elisabeth Dalseg

Nå vurderer jeg å slutte. Ikke fordi jeg er blitt lei eller har fått sansen for noe annet – men rett og slett fordi DinSide har avslørt at makrellbestanden nå er så truet at Stabburet ser seg nødt til å redusere mengden makrell de putter i boksene. Når ikke fiskerimyndighetene våre tar ansvar, så får jeg gjøre det.

Jeg har et ukentlig nyhetsbrev som går til alle som abonnerer på Dagbladet Pluss. For ikke mange uker siden skrev jeg om alt som var galt i havet, og den direkte konsekvensen dette har for fisk og dyreliv. Nå er det på tide å skrive for et større publikum enn bare abonnentene.

Oslofjorden er nå fredet for alt fiske i ti år. Torsk har vært forbudt å fiske i Sør-Norge i årevis. Ål, som man vasset i for noen ti år siden, er rødlistet og fredet. Jeg kunne fortsatt og fortsatt.

Og det er ikke bare i havene det står dårlig til. Vi selger kraft til utlandet så det gnistrer, mens de store vannmagasinene og innsjøene våre mange steder ser ut som månelandskap, tomme for vann. Elvene tørker inn og yngelen dør. Og lakseelvene våre stenges regelmessig for all fiske, av en rekke, ulike årsaker. Snart skal vi også pumpe masse gift rett ned i Oslofjorden utenfor Hurum.

Hva i alle dager er det vi driver med?

Makrell er en av fiskene vi fortsatt innimellom har kunnet fiske her i Sør-Norge. Den kommer jo i store stimer hver eneste sommer – har vi tenkt. Men nå har også makrellbestanden store problemer.

Det settes fiskerikvoter hvert eneste år. Vi er vant til å tenke at myndighetene i Norge er ansvarlige, særlig når det kommer til reguleringer. Vi får ikke kjøpe øl etter et visst klokkeslett, butikkene er stengt på søndager – og det er en ekstra skatt på sukker og usunn mat. Å røyke har knapt noen råd til lenger, og det meste er avgifter. Og vi har regulert oss dithen at vi har utryddet fossilbiler – i all hovedsak av miljøhensyn. Det er ikke måte på hvordan vi blir regulert og ivaretatt.

Så mange tenker kanskje også at myndighetene våre er kloke og fornuftige når det kommer til regulering av fiske? Av hensyn til økologi og bærekraft, ja – rett og slett av hensyn til oss alle?

Vel – da skal jeg gjenta hvordan Norge i årevis har trosset forskerne, og satt makrellkvoter langt over det som er bærekraftig. Og jeg fatter det bare ikke. Jeg kan ikke se et snev av fornuft i å drive en slik kortsiktig rovdrift.

Hvert år kommer det internasjonale rådet ICES (Det internasjonale havforskningsrådet) med kvoteråd. For makrellen i den nordøstlige delen av Atlanterhavet er situasjonen alvorlig, skrev Dagbladet tidligere i år.

Makrellbestanden har gått ned med hele 70 prosent de siste ti åra. Likevel har Norge, Storbritannia og de andre nasjonene fisket rundt 130 og 140 prosent av hva forskerne og ICES mener er forsvarlig.

«Argh. Norges voldsomme hykleri når de prater om å ta vare på havet!» skrev Jonny Hughes på sin LinkedIn-side.

Hughes jobber som rådgiver i Blue Marine Foundation og har fulgt fiskeforhandlingene tett de siste seks-åtte åra. Han er ikke imponert over kystlandene, inkludert Norge.

– Det har vært deprimerende å se de samme feilene bli gjort hvert år. Det har vært en skandaløs makrellforvaltning av mange land, inkludert Norge, i mange år nå, sa Hughes til Dagbladet.

Jeg synes det er trist at Norge, som en av verdens fremste nasjoner på naturopplevelser, ikke ser hva vi driver med. Det er så mange arter som nå sliter, at i alle fall de vi med enkle midler faktisk kan sørge for at beskattes bærekraftig, som makrellen, bør bli behandlet med langt mer fornuft enn det fiskerimyndighetene våre står for.

«Matauk-fiske» kaller man det tidvis litt nedsettende, når sportsfiskere tar med seg litt mer fisk hjem enn det man får plass til i panna.

Nå er det AS Norge og de andre fiskerinasjonene her opp som står for matauk i så stor skala at det får direkte konsekvenser for antall gram makrell i makrellboksene til Stabburet.

Og for ikke å snakke om prisen på torsk. Hvem har råd til en slik luksus? Det som tidligere var sikringskost de fleste familier hadde råd til å spise både to og tre ganger i uka i Norge, koster snart like mye som den møreste biff.

Det rettes stadig advarende pekefingre mot nordmenn som spiser usunn og ultraprosessert mat. Sikkert med god grunn. Men vet du hva? Det er jo snart det eneste man får tak i og har råd til å sette på bordet.

Jeg har slått meg til ro med at mine barn, som er glade i å fiske, neppe vil komme til å oppleve at vi på hytta på Telemarkskysten kan dra ut og fiske vår egen torsk, sei og lyr som vi spiser sammen på hytta etterpå, slik jeg har som sommerminner fra da jeg var barn.

Jeg blir oppriktig trist over at mine barn ikke får oppleve dette.

Men, makrell har vi fortsatt kunnet fiske om somrene. Den kommer, like sikkert som at sola steiker og sjøen blir varmere. Men den gang ei. De siste årene har vi dorget rundt i timevis uten så mye som et napp, selv om vi en og annen sjelden gang har dumpet borti en stim.

Framover blir det nugatti på knekkebrødet. Makrell har jeg i alle fall ikke samvittighet til å spise. Når ikke fiskerimyndighetene tar ansvar, så skal jeg gjøre mitt for at mine barn og barnebarn skal oppleve å ha makrell i tomat på brødskiva.