Best mulig til slutt krever at vi tenker lengst mulig underveis.
Publisert:
2. september 2026 kl. 21:25
Oppdatert:
2. september 2026 kl. 21:25
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Etter Nipa-konferansen på Brekstad skrev Birger Løfaldli om hvordan vi skal utvikle fremtidens toppidrettsutøvere. Det fikk meg til å sortere noen tanker om barneidrett.
Jeg har sett idretten som utøver, i idrettspolitikken og nå som trener for åtte- og tiåringer. Ett spørsmål opptar meg stadig mer: Vet vi hvilken tiåring som en dag blir best?
Hvis ikke, bør vi være forsiktige med å organisere barneidretten som om vi vet det.
Samtidig som norsk idrett leverer store resultater, diskuterer vi mer tidlig satsing og spesialisering. I jakten på neste generasjon topputøvere – risikerer vi å forlate noe av det som bidro til å utvikle den forrige?
Vegard Aune, Tidligere fotball- og golfspiller, med konkurranseerfaring fra nasjonalt nivå i golf. Har ni år bak seg i styret i Norges Golfforbund, fire av dem som visepresident. Er i dag trener for gutter 8 år og jenter 10 år i Byåsen IL.
Foto: privat / Adresseavisen Vegard Aune
Tidligere fotball- og golfspiller, med konkurranseerfaring fra nasjonalt nivå i golf. Har ni år bak seg i styret i Norges Golfforbund, fire av dem som visepresident. Er i dag trener for gutter 8 år og jenter 10 år i Byåsen IL.
En forskningsgjennomgang fra i fjor, med over 34 000 topputøvere, fant at tidlige topprestasjoner oftere hang sammen med mer spesifikk trening og raskere utvikling, mens verdensklasse som voksen oftere var forbundet med mer gradvis utvikling og bredere erfaringer.
Det betyr ikke at alle må drive med flere idretter, eller at spesialisering er feil. Det betyr kanskje noe enklere; Det finnes flere veier. Best tidlig er ikke nødvendigvis best til slutt.
Løfaldli trekker fram Lyn-miljøet som utviklet flere toppspillere. For Sondre Ørjasæter ble det for mye. Han sluttet en periode, fant senere en annen vei og ble profesjonell likevel. Det som løfter mange, kan støte noen ut. Ikke fordi miljøet er dårlig, men fordi barn er forskjellige. God talentutvikling handler kanskje derfor mindre om å finne én optimal modell, og mer om å holde flere veier åpne lenge nok til at vi får se hva barna kan bli.
Men ulike veier handler ikke bare om hva barna trener. Det handler også om hvem som driver treningen framover. Et annet spørsmål fra debatten treffer også: Har barna selv sagt at de vil? Foreldre må noen ganger si nei, også når barnet vil mer. Men vi voksne bør også passe på at vi ikke sier ja til mer før barnet egentlig har spurt.
En norsk studie av utviklingen til en spiller som flere ganger er nominert til Gullballen, illustrerer poenget. Han spilte ekstremt mye fotball som barn. Tidlig var rundt 90 prosent av aktiviteten uorganisert – alene eller med venner – samtidig som han hadde en fotballkompetent far som fulgte ham tett og ga råd og veiledning. Han trente ekstremt mye. Men voksne organiserte ikke ekstremt mye.
De voksne var altså ikke uviktige. Tvert imot. Men det er forskjell på å legge til rette for et barns drivkraft og å organisere den.
Dette får meg til å tenke annerledes om vår egen visjon i Byåsen: «flest mulig – lengst mulig – best mulig». «Best mulig» kan fort forstås som mer trening og tidligere spesialisering. Men kanskje har vi tolket det feil? Best mulig trenger ikke bety best av alle. Det kan bety best mulig utgave av seg selv.
Da henger visjonen sammen på en annen måte. Flest mulig handler om idrettsglede, mestring og tilhørighet. Lengst mulig om å bevare lysten og gi barn tid til å finne sin vei. Best mulig om å finne ut hvor god den enkelte kan bli.
For noen få ender reisen i verdenstoppen. For alle oss andre handler den også om samarbeid, motgang og ansvar. Vi skal utvikle gode idrettsutøvere, men mest av alt robuste mennesker.
Kanskje trenger vi ikke velge. Kanskje står ikke «flest mulig» og «lengst mulig» i veien for «best mulig». Hva om det er en del av forutsetningen? Kanskje har vi bare forvekslet «best mulig» med «best mulig tidlig».
Best mulig til slutt krever at vi tenker lengst mulig underveis.
Adresseavisen inviterer: Er han RBKs redningsmann? Adressahuset 3. september kl. 19.