Erling Gjelsvik, Debatt | Fremskrittspartiet har levert et kynisk mesterstykke

Når årsakene til det borgerlige nederlaget skal forklares, ligger ord som selvskading og dolkestøt i ryggen langt fremme på tungen. Åpenbart springer tapet ut av de indre motsetningene i en blokk som hadde vedtatt å stå samlet utad.

Nådestøtet kom innenfra, fra egne rekker. For Høyres vedkommende handler nederlaget i vesentlig grad om at valgkampen ble kuppet av de gode hjelperne. Særinteressene til en økonomisk utgruppe på toppen av samfunnspyramiden ble heiet frem, via kostbare kampanjer, til å bli høyresidens hovedsak. Rike onkler tvang Høyre til å være Høyre.

Enkle faktasjekker har vist at formuesskatter på ingen måte er den møllesteinen rundt halsen på næringslivet som propagandaen har terpet på. I praksis er det snakk om peanøtter for lykkefuglene på samfunnets grønneste gren.

Dermed har nullskatt-kampanjene vært en lissepasning til rødgrønn side. Sjelden har det vært enklere å henge ut hele høyresiden – Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og KrF – som talerør for superrikdommens egoisme.

Du snakker om å falle for eget grep! I Luzern flagget riking-diasporaen på halv stang.

Mens dette bakholdsangrepet fra egen side var utilsiktet, kan det samme på ingen måte sies om Fremskrittspartiets dobbeltspill. Evnen til å tale med to tunger har partiet finpusset gjennom hele sin historie, og i denne valgkampen kom ferdighetene virkelig til sin rett.

Et lavmål i nyere norsk politisk historie inntraff under valgsendingenes siste store mannjevning, i regi av NRK på utestedet Carls i Oslo.

I tospann med pitbullvalpen Simen Velle gikk Sylvi Listhaug i strupen på Jonas Gahr Støre og AUF-leder Gaute Skjervø. Løgn og løgnere var det felles budskapet i bjeffingen deres. Av Listhaug ble sindige Skjervø beskyldt for å være en notorisk løgner, altså en som aldri snakker sant.

En sjokkert statsminister ga uttrykk for den allmenne anstendighetsfølelsen: «Dette er ikke Norge.»

Ap-leder Jonas Gahr Støre og AUF Gaute Børstad Skjervø.
Foto: Amanda Pedersen Giske/ NTB

Dessverre tar han feil. Dette er det nye Norge. Det hører med til bildet at en Trump-inspirert kampanje mot «Lyge-Jonas» har versert i sosiale medier gjennom hele valgkampen.

Dagen etter ble Listhaug konfrontert av reportere i sakens anledning. Hun føyste spørsmålet om en unnskyldning til side med munnhellet om at det av og til kan gå en kule varmt.

Nei, det der var ikke en kule som gikk varm. Alle med øyner i hodet kunne observere et velregissert samspill mellom Listhaug og Velle. Løgnbeskyldningene var nøye innøvde replikker. Den varme kulen gikk ikke i hytt og vær. Dette var et målrettet prosjektil, men ikke mot Arbeiderpartiet. Kulen var siktet inn mot Venstre.

En av valgkampens gjennomgangsmelodier har vært at fugleskremselet Sylvi jaget de usikre velgerne bort fra borgerlig side, og særlig dem som kunne tenke seg å stemme Venstre. Dersom Listhaug ønsket å hjelpe Venstre over sperregrensen, og slik bidra til å sikre et borgerlig flertall, burde hun gjøre alt for å dempe inntrykket av seg selv som ekstremist.

I stedet gjorde hun det motsatte, altså helt på tampen, da mulige Venstre-velgere vaglet seg på gjerdet og telte på knappene. For å vri på Listhaugs favorittfloskel: Med vitende og vilje var hun den verste versjonen av seg selv. Hun ville skremme vannet av lillavelgerne.

Ingen gjorde mer enn Sylvi Listhaug og Simen Velle for å få de vaklevorne til å skygge unna en borgerlig valgseier. De lyktes over all forventning. Et allerede skadeskutt Høyre fikk det motsatte av førstehjelp og drahjelp. Venstre ble parkert i skyggenes dal.

FpUs leder Simen Velle og Frp-leder Sylvi Listhaug.
Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Hvorfor denne beregnende sabotasjen? Svaret gir seg selv. Intermessoet på Carls var et lite, men megetsigende innslag i en utstudert plan. Politikk er og blir et strategispill. I et langsiktig perspektiv har Sylvi & co. levert et mesterstykke. Siden kynisme er en politisk dyd, må resultatet sies å være forbilledlig. Med ett slag har valget gjort Fremskrittspartiet til høyresidens tyngdepunkt og primus motor. Høyre er svekket, Venstre knekket – og Frp har blikket stivt rettet mot 2029.

På et tidspunkt må strategene i Fremskrittspartiet ha innsett at en valgseier, i hopehav med en ulivssåret Erna Solberg og med Venstre som støttehjul med bremsekloss, neppe ville være til deres fordel. Å sitte med regjeringsmakt har alltid vært risikosport, men i våre dager er veien til den tarpeiske klippe blitt kortere enn noensinne. Nesten øyeblikkelig setter slitasjen inn fra alle kanter.

Når stauren spriker slik som den har gjort på høyresiden under denne valgkampen, er det grunn til å tro at et regjeringssamarbeid ville bli en katastrofe.

Etter alt å dømme er Frp strålende fornøyd med å unnslippe rollen som umoden storebror i en dysfunksjonell regjering. Nå kan seieren konsolideres, med tidligere uante parlamentariske muligheter til å være torn i kjødet på Støre. Opptrinnet på Carls er et varsel om at trumpismen med stormskritt vil tre frem fra kulissene og invadere hovedscenen for norsk politikk.

Hvordan skal rødgrønn side svare på denne trusselen, som er ganske formidabel? Fortere enn svint bør SV, Rødt og MDG sparke i gang en samlingsprosess. Norge har ikke råd til den luksusen å holde seg med tre nesten samstemte partier til venstre for Arbeiderpartiet.