Det var det herrens glade år i 2006, datoen var 5. august, og jeg skrev mitt første «grep». Temaet var: «Hva er en målsjanse». Bakgrunnen var at jeg satt på pressetribunen og noterte blant annet målsjanser på Odd sine hjemmekamper. Litt moro var det at jeg noterte på et skjema med blyant, og hadde da selvfølgelig med meg blyantspisser og viskelær. Den klassiske var jo at en kar fra Dagbladet snakket til meg og sa: «Groa, sender du bort viskelæret?»

Vel, siden har det blitt cirka 350 grep og mye moro. Har pellet ut noe minneverdig fra diverse grep gjennom disse årene.

At vi i Herkules fotball har stått for tidenes signering i norsk fotball, har vel gått litt under radaren. Tenk at vi fikk verdens beste fotballspiller, Pele, til å skrive under for «Kules», riktignok bare for en dag, men dog. Han var nemlig på Oslo-besøk som ambassadør for legemiddelfirmaet Pfizer og produktet Viagra, som sikkert mange av TA sine lesere kjenner til. Der var også min gode venn og Herkules-patriot, Hans Inge Søvik, og han ordnet den sensasjonelle overgangen.

Vi holder oss til samme klubb og vår tradisjonelle treningsleir i Danmark gjennom 40 år. Etter en noe fuktig kveld i yndige Jomfru Anes Gate i Aalborg, kom jeg litt tidligere hjem enn romkameraten min. Jeg var vel kanskje ikke så observant da jeg lånte det jeg trodde var Solidox-tannkrem, men som viste seg å være Canesten, altså hemoroidekrem…

At alderen tynger får de fleste kjenne på. Når vi tidligere var på disse treningsleirene, var gjerne vidundermiddelet is og tape. Nå, med et par godarta krefttilfeller, en håndfull hjerteinfarkter og et snev av Parkinson, går det unna med tablettene.

Vasaloppet har jeg stort sett gode erfaringer med, og jeg har skrevet mang et grep om det ni mil lange løpet. At jeg «slo etter kjerringa med staven» synes jeg var som fortjent. Tror du ikke hun og venninna stod i Moraparken, rett før mål, og ropte «heia Hans Ole, skal du ha noe mat?» Foranledningen var at da hun og venninna Trine Madsen Møane skulle bort for å se sine håpefulle menn gå skirenn, så kunne hun like godt stå halvveis, ved Evertsberg, for å gi meg noe drikke og spise. Jeg sto altså over to matstasjoner for å få hjelp av «støtteapparatet», men de var ikke å se. Jentene hadde selvfølgelig havnet litt utpå og drukket litt for mye vin, og var ikke kjørbare.

I forbindelse med trening og utholdenhet har jeg skrevet noen grep, og jeg husker jeg fikk en nydelig uttalelse av vår kjære folkemusiker fra Hjartdal, Knut Buen: «Me kan ha det ålreit me tjukke og».

Utholdenhet og en anelse toppidrett prøvde jeg å lære knivraneren jeg tok på tippesjappa på Gjemsø for noen år siden. Etter å ha løpt etter tjuven rundt kvartalet, og blitt truet på livet et par ganger, så ga han seg plutselig helt utmattet og ga meg kniven. Tenkte å gi ham en sjanse til å stikke av igjen, men han var helt ferdig. Så da drev jeg litt forebygging i stedet og ga ham noen intervalltips mens vi ventet på politiet. Man må jo øve for å bli bedre…

FØRSTE GREP: Hans Ole Groas første grep, «Hva er egentlig en målsjanse?»
Foto: Hans Ole Groa

En som fikk bra ut av karrieren sin, må sies å være Rune Jarstein. 72 landskamper og en av klodens beste keepere et par sesonger. Uansett så laget jeg et grep, hvor jeg nøye regnet ut hvor langt Rune hadde «slengt seg» gjennom en lang karriere. Jeg kom frem til avstanden Oslo-Trondheim, altså cirka 50 mil. Uoffisiell verdensrekord i mine papirer i alle fall. Kan for øvrig hende at det kommer en protest fra evigunge Olav Vermo fra Drangedal, som var god til å «slenge seg» og sikkert sto i mål i «hundre år».

Lokalt stoff synes jeg er givende å skrive om, og når jeg nærmest «fant opp» å lage min egen OL-tropp, så ble det mye moro og knallhard prestisje for å bli med på laget. Var vel lettest å finne utøvere til toer og firerbob. Der måtte man jo ha litt vekt og i alle fall veie over 0.1 tonn, og de kjenner jeg mange av. Ja, også curling da. Der var det lettest å finne de som var gode til å sope…

Hvis vi holder oss i Telemark, så stilte jeg i et grep spørsmålet om hvem som rett og slett har lurt flest telemarkinger. Fotballegenden Inge Moholt fra Brevik som spilte i Odd en periode, og som i mange år har spilt i Hei, er et soleklart førstevalg der. Han har nemlig gjennom sin lange karriere lurt rekordmange sidebacker på ræva med sin velkjente innleggsfinte.

Nærmer meg slutten og da er det vel på sin plass å friske opp minnene fra det som de fleste har hatt en god eller muligens dårlig opplevelse med, nemlig den klassiske 60-meteren. Nydelig øvelse og det ga vel nesten mer status å springe fort enn å være skoleflink. Det er ikke måte på hvor fort man har løpt i sine ungdomsdager, muligens med hjelp av snille klokker og utforbakke. Det var liksom ikke så mange arenaer å vise seg frem på. Jeg var ingen kanon på denne distansen, men jeg husker at da jeg gikk i 7. klasse så gikk det rykter om at en kamerat av meg, Øystein Jonsjord, som gikk på Gimsøy, hadde løpt på 7.3. Noe som var formidabelt. Likevel var det visstnok en klassekamerat av han, Tony Strasil, som sprang fra alle med henda i lommene. Plystra samtidig gjorde han visst også.

Den raskeste jeg hørte om var en gammel lagkamerat i Odd, Roar Stavdal. Mente selv han løp på 6.9, altså bedre enn Usain Bolt løp på samme alder. Kan jo nevne at tidenes raskeste telemarking er Thomas Wiborg med 6.77 og blant damene går det også unna med Ida Eikeng med 7.42.

Vel, nå går jeg inn for landing etter en liten oppsummering. 20 år til blir det nok ikke, men jeg må si at det er et privilegium å få skrive i Telemarksavisa om det som interesserer meg mest. Om det ikke alltid har vært stilrent, så føler jeg at jeg stort sett lander støtt med et skikkelig Telemarksnedslag.