Vi er to gode kompiser som gjennom mange år har hatt gleden av å kalle Espen Wulff vår venn. Lørdag 8. august fikk vi den triste og uvirkelige beskjeden om at Espen var gått bort. Selv om Espen hadde vært gjennom mye de siste årene, kom dødsfallet plutselig og som et stort sjokk for oss.

Trond traff Espen allerede i Bilet barnehage da de var rundt fire år. Kjell-Arne ble kjent med Espen noen år senere, på ungdomsskolen. Der startet et vennskap som skulle vare livet ut.

Espen begynte med håndball tidlig på 70-tallet og ble raskt en viktig del av håndballmiljøet. Sammen med mange andre ble dette starten på vennskap som skulle følge ham gjennom hele livet.

Espen var en atlet og et naturtalent innen idrett. Han var god i det meste han prøvde seg på, og nådde helt opp på landslaget i stuping. Han var full av energi, høyt og lavt, uredd og eventyrlysten. Han satset hardt, våget mer enn de fleste av oss andre og søkte gjerne fart og spenning.

Vi gikk sammen på videregående og var russ i 1981. Det var en fantastisk periode med mye moro, latter og gode minner. Espen var populær, et naturlig midtpunkt og en person som alle likte. Han var rett og slett en stor sjarmør.

I 1982 var Espen i Libanon. Også her søkte han opplevelser og spenning, slik han alltid hadde gjort.

Så kom sommeren 1986 og stupeulykken.

På et øyeblikk ble livet forandret. Det ble mange år med behandling og opptrening på Sunnås og flere sykehus før Espen etter hvert kunne flytte hjem til Holmestrand og Barlinveien.

Det var kanskje da vi virkelig fikk se hvem Espen var.

Han var utrolig sta, hadde en vilje av stål og et pågangsmot som det skal mye til å finne maken til. Når vi ser tilbake på alt han har vært gjennom, er det vanskelig å ikke være dypt imponert.

Espen ville leve. Han ville ut. Han ville oppleve.

Han lot aldri ulykken få definere hvem han var eller hva livet skulle inneholde. Han hadde fått helt andre rammer enn oss andre, men innenfor disse rammene skulle livet leves. Og det gjorde han.

Espen hadde en egen evne til å se muligheter der andre kanskje så begrensninger. Han fortalte historier fra livet i rullestol med både humor og glimt i øyet. Han så alltid fremover. Neste dag kunne bli bedre. Nye planer og nye drømmer ventet.

Vi etablerte etter hvert Gutteklubben 7-meter’n, en gjeng med tidligere håndballspillere fra HIF. Det ble mange turer og opplevelser sammen, både i Norge og i utlandet. Espen fikk blant annet oppleve USA og Tour de France. Det var viktig for ham å være med – å oppleve, delta og være en del av livet.

Det ble nesten 40 år i rullestol og med behov for hjelp i hverdagen. Men det ble også nærmere 40 år med opplevelser, vennskap, latter og gode samtaler.

Espen hadde en egen evne til å bry seg om andre. Vi hadde mange gode og lange samtaler gjennom årene. Han var også en viktig ressurs på Sunnaas sykehus, der han kunne dele sine erfaringer med andre som hadde fått lignende skader. Han viste dem at livet ikke var over – at det fortsatt fantes muligheter, opplevelser og et liv å leve.

Det er kanskje noe av det sterkeste vi tar med oss etter Espen: Han ga aldri opp.

Vi er utrolig glade for at Espen var vår venn. Vi er takknemlige for alle årene, alle opplevelsene, latteren og de gode samtalene vi fikk sammen.

Espen var et lyspunkt og en inspirasjon – ikke bare for oss, men for mange rundt seg.

Nå er det blitt et stort tomrom i hverdagen.

Vi kommer til å savne deg, Espen.

Tusen takk for alle de gode minnene.

Hvil i fred.

Med hilsen Trond og Kjell-Arne