Hver dag spontanaborterer mellom 20 og 30 kvinner i Norge. – Jeg ble helt satt ut, sier bokaktuelle Elise Koppang Frøjd.

• Elise Koppang Frøjd opplevde ekstrem svangerskapskvalme og spontanabort i uke 12.
• Syv år senere har hun skrevet bok om spontanabort sammen med Mari Lilleslåtten.
• Hver dag spontanaborterer 20–30 kvinner i Norge.
• Eksperter mener helsevesenet må gi bedre oppfølging.

Vis mer

Fra første stund i svanger­skapet kjente hun på kvalme.

Elise Koppang Frøjd måtte sykmeldes, hun spydde og spydde – og det virket som det aldri ga seg.

38 år gammel hadde hun opplevd dette før. Men det skremte henne ikke fra å bli gravid for tredje gang.

Belønningen ville bli enorm. Et nytt barn.

I tolvte uke skulle Elise til første ultralyd. På vei til sykehuset kastet hun opp igjen.

Det kalles hyperemesis gravidarum hyperemesis gravidarum En alvorlig form for svangerskapskvalme som kan føre til ekstrem kvalme og oppkast.og er ekstrem svangerskapskvalme. 

På undersøkelsesrommet la hun seg på ryggen og fikk lyseblå gelé på magen.

Legen tok seg god tid, snakket forsiktig og mildt mens ultralydapparatet gled sakte over huden. 

– Beklager, sa hun langsomt og så opp. 

– Det er dessverre dødt.

Syv år har gått siden opplevelsen, som Elise Koppang Frøjd beskriver i boken boken«Er dette vanlig? Historier om spontanabort» hun og Mari Lilleslåten har skrevet om spontanaborter.

Hver dag spontanaborterer mellom 20 og 30 kvinner i Norge.

For noen fører det til livskriser, sier jordmor Hanne Charlotte Schjelderup.

– Det er brutalt, sier fødselslege Thorbjørn Brook Steen.

For tre år siden foreslo det regjeringsoppnevnte Kvinne­helse­utvalgetKvinne­helse­utvalgetEn gruppe eksperter oppnevnt av regjeringen for å vurdere og foreslå tiltak for å forbedre kvinners helse. at alle kvinner skal bli innkalt til en oppfølgingssamtale etter en spontanabort.

Men i dag er det fortsatt mange kvinner som hverken blir innkalt til legetimer eller til jordmor etterpå, oppgir Brook Steen.

Elise Koppang Frøjd tror hun ville taklet det annerledes hvis hun hadde visst mer om hva hun måtte gå gjennom:

– Jeg ble helt satt ut. Selvfølgelig var jeg klar over at det er økt risiko for spontanabort med økt alder, men kroppen min var gravid. Jeg kastet opp og var kvalm, samtidig som jeg fikk vite at her er det dødt, sier hun.

– Det var uforståelig, helt absurd.

– Kjente du til andre som hadde spontanabortert?

– Jeg hadde mange venner som hadde spontanabortert, men de fleste hadde blødd og ikke vært så kvalme.

Dette er spontanabort

Spontanabort er når en graviditet stopper opp av seg selv før uke 22. De fleste skjer i løpet av de første 12 ukene. 

Mellom 10–15 prosent av alle svangerskap som er bekreftet ved svangerskapstest ender i en spontanabort. 

Tilstanden kan kjennetegnes av blødning fra skjeden vanligvis kombinert med smerter nederst i magen tidlig i et svangerskap.

Anslagsvis har hver tredje eller fjerde kvinne opplevd en abort.

I Norge er det ingen standardiserte oppfølgingssamtaler eller hjelp etter en spontanabort.

Vis mer

Det døde fosteret ble oppdaget på en torsdag. Dagen etter fikk Elise en pille for å gjøre livmorhalsen myk og mer åpen.

Hun skulle ønske hun kjente til det legen skulle fortelle henne på ultralyden. At hun hadde en missed abortion.

Det er når graviditeten har stoppet opp, men morkaken holder graviditetsfølelsen i gang.

Ofte er det på ultralyd det oppdages.

Når graviditeten har kommet til uke 12, slik tilfellet var for Elise, og det ikke er liv i fosteret, kan spontanaborten fullbyrdes medikamentelt. 

Helt konkret kan det være med hjelp av virkestoffet mifepristone,mifepristone,Et legemiddel som blokkerer hormonet progesteron, som er nødvendig for å opprettholde en graviditet. som blokkerer det graviditetsbevarende hormonet progesteron og mykgjør livmorhalsen.

Noen døgn senere får kvinnen misoprostolmisoprostolEt legemiddel som får livmoren til å trekke seg sammen og tømme seg, brukt for å fullføre en spontanabort., som får livmoren til å trekke seg sammen og tømme seg, slik at aborten fullføres.

Før 1998 ble kvinner som opplevde en missed abortion, lagt i narkose på sykehuset for å få en kirurgisk utskrapning.

Ved årtusenskiftet gikk helsevesenet over til medisinsk behandling.

I dag blør kvinnene seg gjennom spontanaborten, enten hjemme eller på sykehuset.

– Jeg fikk beskjed om at det ikke var kapasitet til å ta imot meg på sykehuset før mandag. Da skulle jeg ta tablettene som skulle støte det ut, forteller Elise.

– I flere dager skulle jeg gå med døde fosteret i magen, samtidig som hele kroppen min reagerte som om den var gravid. Jeg lurte på hvordan jeg skulle håndtere alt sammen.

Missed abortion

Når graviditeten har stoppet opp, men symptomene på spontanabort ikke har vist seg ennå, blir det kalt missed abortion (MA), eller inkomplett spontanabort.

 Fosteret kan være dødt, eller aldri blitt dannet i livmoren, mens morkaken likevel holder graviditeten ved like. 

Teoretisk kan en kvinne gå med en missed abortion i flere uker før kroppen oppdager at fosteret har sluttet å vokse og dermed slutter å produsere graviditetshormoner. 

Når en missed abortion blir påvist svært tidlig i svangerskapet gir gir legen ofte en tidsramme på en til to uker for å se om kroppen selv starter en naturlig spontanabort.

Alternativet er en medikamentell behandling med piller på sykehuset eller hjemme der kroppen skal støte ut fosteret. Er kvinnens graviditet kommet til uke 12 uke anbefales behandling på sykehus.

Vis mer

Søndagen før hun skulle få de siste pillene, tok Elise og mannen barna med på kafé

Plutselig kjente hun væske nedover bena. Er det vannet som går?

Spørsmålene kom i sentrifugefart: Aborterer vi nå? Skal vi ringe legevakten? Fastlegen? Eller sykehuset? 

Legevakten fortalte at det er sykehuset de skal kontakte.

Da taxien kom, vrengte mannen av seg boblejakken og la den på setet for å beskytte trekket. Elise gråt, strømpebuksen var rød av blod. 

På sykehuset konstaterte legen at fosteret var ute av livmoren og at det lå i fødselskanalen. Det var bare å løfte det ut. 

Legen spurte om hun ville se det. Hun spurte hva som er best. Legen svarte at de anbefaler det.

Sykepleieren kom med et pappbekken, et sånt du kaster opp i.

Fosteret som lå der, var ikke større enn lillefingeren hennes. 

Der og da var det ikke sorg og fortvilelse Elise kjente på, mer at situasjonen var helt uvirkelig, absurd.

For få døgn siden var alt tilsynelatende normalt, hun gikk rundt i livet som gravid og kvalm.

Nå var alt snudd opp ned. 

Sykepleieren kom inn med piller som skulle hjelpe kroppen å støte ut restene av graviditeten. Elise spurte om det er mange kvinner som gjennomgår dette alene.

– Ja, svarte sykepleieren.

Da Elise jobbet med boken, fant hun ut at spontanaborter oppdaget på ultralyd kan utgjøre en tredel av alle spontanaborter.

– Hvorfor visste jeg ikke at fosteret kan ligge dødt i magen, samtidig som kroppen min kjemper for at det skal leve? Alt jeg visste om spontanaborter, handlet om blod – ikke alt det andre, sier hun.

– Jeg husker at jeg kjente meg ensom og veldig overlatt til meg selv. 

Jordmor Hanne Charlotte Schjelderup satt i Kvinnehelseutvalget, som opprinnelig ble oppnevnt av Erna Solbergs regjering.

Hanne Charlotte Schjelderup

Enhets­leder på Helgelands­sykehuset og tidligere leder i Jordmor­forbundet NSF

I 2023 foreslo utvalget tvalget Forslaget var en del av NOU-rapporten «Den store forskjellen. Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse».at alle kvinner som hadde hatt spontanabort, skulle få en innkalling til oppfølgingssamtale.

Året etter lanserte helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre sin kvinnehelsestrategi.

Helseregionene fikk i oppdrag å sørge for at kvinner som blir behandlet på sykehus ved spontanabort, skal få tilbud om oppfølging fra helsepersonell.

Disse rutinene er ifølge helseregionene på plass på de fleste sykehus, skriver statssekretær Ellen Moen Rønning-Arnesen til VG.

Ellen Moen Rønning-Arnesen (Ap), statssekretær for helse- og omsorgsministeren.

– Kvinner som er gravide i første trimester med blødninger uten andre varselssymptomer, skal vanligvis håndteres på legevakt eller hos fastlege med blodprøver for å se at graviditetsmarkørene faller, skriver hun videre.

– Kvinnehelseutvalget foreslo at alle kvinner som opplever spontanabort, skal få et tilbud om oppfølging. Har regjeringen noen planer om å gjøre noe med det?

– Vi mener dette er ivaretatt gjennom tilbudene som eksisterer i dag. Fastlegen er din hovedkontakt inn til helsetjenestene, og kan gi både oppfølging og samtale ved spontanabort. Trenger du helsehjelp, har kommunen din plikt til å gi det, gjennom fastlege eller ved andre deler av kommunehelsetjenesten, som helsestasjon eller jordmortjeneste.

Dette er ikke nok, mener jordmor Hanne Charlotte Schjelderup. Hun mener fortsatt at alle kvinner som spontanaborterer, skal tilbys en oppfølgingssamtale.

– Dette kan være en akutt livskrise for kvinnen og partneren. Helsevesenet må slutte å behandle dette utelukkende som en mekanisk tømming av livmoren, og begynne å behandle det som et emosjonelt tap. Dette handler om verdighet og pasientsikkerhet, sier hun

Schjelderup viser til en Lancet-studieLancet-studieEt anerkjent medisinsk tidsskrift som publiserer forskning og studier innen helse og medisin.,,Et anerkjent medisinsk tidsskrift som publiserer forskning og studier innen helse og medisin. som peker på økt risiko for blant annet angst, depresjon og posttraumatisk stress posttraumatisk stress En psykisk tilstand som kan oppstå etter å ha opplevd en traumatisk hendelse, med symptomer som angst og tilbakevendende minner.etter gjentatte graviditetstap.

The Lancet har samlet data fra over 4,6 millioner svangerskap over hele verden

– Ved å late som en spontanabort bare er en «naturlig medisinsk hendelse», påfører vi familier alt fra unødvendige sykmeldinger til livslange traumer, sier Schjelderup.

Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Fødselslege Thorbjørn Brook Steen er kjent for sitt engasjement for kvinnehelse, graviditet og fødsler.

Etter å ha vært til stede ved over 3000 fødsler på offentlig sykehus, er han opptatt av manglende oppfølging av kvinnene som ufrivillig aborterer. Både de fysiske smertene de går gjennom og sorgen de kan oppleve i etterkant.

– Spontanaborter blir dessverre ofte svært stemoderlig behandlet, sier overlegen.

På undersøkelsesrommet i den private poliklinikken han jobber en gang i uken, tar Brook Steen imot kvinner som ønsker en tidlig ultralyd, altså før uke 12 – da alle får offentlig tilbud.

Noen av disse har hatt flere aborter eller blitt engstelige på grunn av blødninger eller andre tegn på at noe kan være galt.

Legen gjør også kontroller med samtaler, ultralyd og vurdering av hva som bør utredes og følges opp i neste forsøk. Det kan både være medisinering og eventuelt emosjonell medisinsk støtte.

Foto: Hallgeir Vågenes / VG

– Jeg mener kvinnene skulle vært ivaretatt av det offentlige, gjerne gjennom egne klinikker for første trimester første trimester De første 12 ukene av en graviditet, en periode der mange spontanaborter skjer.graviditeter. Når de ikke de gjør det, er jeg glad for at de som har behov og mulighet, kommer hit.

Nesten alle spontanaborter skjer før uke tolv. Brook Steen har måttet komme med den tunge beskjeden mange ganger: Fosteret som vises på skjermen, har ikke hjertelyd.

I legenes retningslinjer rådes de til å foreslå for kvinnene at de skal avvente behandling, og at de skal vente til kroppen støter ut fosteret de har fått vite er dødt.

– Det bør være opp til kvinnen selv å bestemme om hun ønsker medikamentell behandling hjemme eller på sykehuset, eller om hun ønsker å vente til kroppen selv reagerer, sier Brook Steen.

– Det viktigste er at de føler seg trygge og ivaretatt.

Legen er åpen på at han er far til fire, men at han og kona i tillegg har opplevd to spontanaborter. Hun fikk med seg to piller hjem.

– Jeg dro på en joggetur for å døyve sorgen, mens hun lå og blødde ut hele baderommet, sier han lakonisk.

– Om vi hadde hatt et valg, ville det blitt sykehus der du både har smertestillende og fagfolk. Ingen vet hvordan de reagerer på en spontanabort. Derfor bør de tilbys oppfølging. 

Elise Koppang Frøjd spontanaborterte en gang til før hun ble gravid med sitt tredje barn.

Etter fødselen ringte hun forskningsformidler og kollega Mari Lilleslåtten for å høre om de to skulle skrive bok sammen om emnet. Sakprosaboken «Er dette virkelig vanlig?» lanseres i disse dager.

Mari Lilleslåtten

Gjennom sosiale medier fikk de kontakt med 100 kvinner og menn som hadde opplevd spontanabort, og som gjerne ville dele sin erfaring.

Flere av dem forteller sine egne historier i boken – i tillegg til de to forfatternes egne erfaringer.

Hjemme på gården i Hallingdal reflekterer forfatter Mari Lilleslåtten over hva kvinnene sa i intervjuene.

Hun mener samfunnet underspiller hva spontanabort kan være for kvinner. Ikke minst når det gjelder tausheten rundt temaet.

– Mange nygravide vil ikke røpe graviditeten før det har gått 12 uker, nettopp med tanke på risikoen for spontanabort. Det innebærer at de bærer på sorgen over det ufrivillige svangerskapsbruddet alene, sier hun.

– Samtidig kan de lese, og få høre, at spontanabort «er så vanlig». Også det kan gjøre det vanskeligere for dem å snakke om det de har gått gjennom, sier Mari Lilleslåtten 

Mari jobbet med boken da hun selv ble gravid, bare et snaut år etter sin første fødsel. 

Hun så for seg hvordan hun og mannen skulle reise seg i datterens ettårsdag og takke storfamilien for omtanke, gode ord og fine gaver.

Så skulle de kanskje si noen ord om verdien av familien – og avsløre at de skulle bli flere.

– Det gjør noe med deg når du vet at du har noe i magen din. Du regner raskt frem til termin, begynner å planlegge, ser ting for deg, påpeker hun.

Mari, som trodde hun visste alt om spontanabort, begynte å lure da hun oppdager de rosa blodsporene i trusen. Hvorfor skjer dette?

Var det på grunn av slurkene med øl hun drakk sammen med venninnene før hun visste om graviditeten?

Eller var det fordi hun løftet tunge melkespann?

Da hun begynte å blø kraftig, forsto hun umiddelbart hva det var. Mari fisket det opp med papir. Inspiserte de blodige kladdene sammen med samboeren.

I en liten gjennomsiktig boble på størrelse med en drue lå det som kunne blitt et menneske. Det var lite, men hun kunne se kropp og antydning til hode. 

Hva skulle de gjøre nå?

Til slutt skjøv hun alt sammen ned i doskåla. Og skylte det ned.

Hanne Charlotte Schjelderup, jordmoren som satt i Kvinnehelseutvalget, har hørt mange slike historier.

Hun brenner for å styrke tidlig svangerskapsomsorg på et nasjonalt plan.

I dag opplever kvinnene stor usikkerhet, mener Schjelderup:

– Plutselig begynner de å blø. Hvem skal de kontakte? Hva skal de gjøre?

Hanne Charlotte Schjelderup Foto: Jordmorforbundet

I Sverige har de standardisert oppfølging der alle som aborterer, og deres partnere, får tilbud om støttesamtaler med jordmor i forbindelse med avbrutt graviditet.

– I Norge er det svært få som får oppfølging på grunn av for få jordmødre. Kvinnene er avhengig av hva slags tilbud kommunen har og det er ikke godt nok, sier hun.

Mari Lilleslåtten og Elise Koppang Frøjd har vært opptatt av konsekvensene av spontanaborten – hvordan det preget kvinnene de intervjuet.

Erfaringene er svært ulike, og kvinnenes helhetlige livssituasjon betyr mye, mener de.

Mari Lilleslåtten

– Noen blir gravide igjen med en gang og opplever spontanaborten som relativt udramatisk, sier Mari.

Annerledes kan det være for en kvinne som har forsøkt å bli gravid i mange år, mister fosteret og bruker år på å bli gravid igjen.

– Dersom du spontanaborterer sent i graviditeten, er det også dramatisk på en helt annen måte enn om det var i de første ukene av graviditeten, sier Mari.

Hun peker også på beredskapen når det først har skjedd. Det er noe med normene rundt å skape familie og det at vi kan planlegge alt mulig.

Så skjer dette uventede. Følelsene av skyld, tristhet og kanskje engstelse.

Da Elise igjen ble gravid, ett år etter spontanaborten, var det en følelse som tok mye plass. Redsel.

– Jeg var ikke forberedt på at jeg skulle bli så redd for at det ikke skulle gå så bra. På første ultralyd orket jeg ikke å se på skjermen, sier hun.

– Da legen meldte om masse liv, og jeg så et friskt foster sprelle rundt, ble jeg selvfølgelig glad og rørt. Men jeg sluttet ikke å være bekymret av den grunn. Ultralyden er bare et øyeblikksbilde. Redselen holdt seg helt frem til fødselen.  

Da helsestasjonen kom på hjemmebesøk etter fødselen, slapp hun det løs. Tankene og følelsene forårsaket av spontanabortene. Hun som hadde tenkt ikke å snakke om det.

Andrea Skaarer Kreutz er daglig leder for helsetjenesten Amathea,Amathea,En helsetjeneste som tilbyr gratis samtaler og støtte til personer som har spørsmål om abort og graviditet. som tilbyr gratis samtaler for alle som ønsker å snakke med noen om abort og graviditet.

Helsetilbudet er offentlig finansiert, er politisk og religiøst uavhengig og har medarbeidere med sosialfaglig utdanning.

Andrea Skaarer Kreutz Foto: Gøran Bohlin / VG

– Ofte har kvinnene behov for å bearbeide det de har vært gjennom. Både medisinsk og emosjonelt. Hva har skjedd med kroppen, vil det skje igjen, hva om det betyr at de ikke kan fullføre en graviditet?

Kvinnene stiller spørsmål også om helsevesenet og veien videre, forklarer hun.

– Det er få som opplever gjentagende spontanaborter, og kvinnene vet ikke nødvendigvis hva de har i vente, sier Skaarer Kreutz.

Samtaler er det Amathea har mest kompetanse på.

– Mange føler på ensomheten, sier Skaarer Kreutz,

– Er spontanabort underkommunisert?

– Ja, dessverre. Spontanabort får ikke den oppmerksomheten det fortjener.