Går det an å tro på en god sesong for Lillehammer Ishockeyklubb – uten at økonomisk rot blir fokuset?

Med nyere historie friskt i minnet er det lov å være avventende til akkurat det spørsmålet. Det er også derfor mange mulige samarbeidspartnere foreløpig sitter på vantet. De ønsker å se om hockeyklubben faktisk har ordnet opp, og at ting blir annerledes etter to-tre sesonger med et utenomsportslig fokus.

Det er forståelig.

Men det er også mulig å tro på at bunnen ble nådd med 2024/25-kaoset, tvangssalg av spillere (igjen) og bytte av styreleder (igjen).

Lillehammer Ishockeyklubb har nå sin sjette styreleder siden 2022.

Alle skjønner at det ikke er bra, verken for klubben eller omdømmet.

Og at fokuset har vært på styreleder forteller meg en ting: Klubben sliter. Det er ikke mange som spør etter styreleder eller daglig leder hvis klubben/laget vinner nok ishockeykamper.

Nylig hadde jeg to timer med Anita Beate Sandvold, et godt møte, en styreleder med det jeg oppfatter som sunne-, realistiske- men også offensive tanker. Det hjelper at hun er økonom. Og det kan hjelpe at hun har lært seg LIKs historie.

«Kjøpelaget», var reaksjonen hennes med en gang jeg nevnte NM-vinnerne fra 1994. Og det er jo på mange måter sant.

Men Lillehammer by og hockeyklubb vant i hvert fall noe. Det har ikke skjedd siden Tor Nilsen sendte pucken i mål bak Storhamar-målvakt Remo Martinsen i 1994. Og de siste sesongene har ikke klubben vært i nærheten heller. I stedet har LIK havnet lenger og lenger bak.

Det føles veldig unødvendig.

Det siste NM-sølvet kom i 2018.

Siden har Lillehammer Ishockeyklubb, uten konkurrenter om det sportslige lag-fokuset i byen, og med noen av de beste fasilitetene i Hockey-Norge, havnet lengre og lenger bak de beste, med bakglatte skøyter og fokus på å unngå skifteretten. Det er brukt mange kroner – uten å lykkes med det viktigste: Det som skjer på isen.

Lillehammer Ishockeyklubb har drevet med en slags episode av TV-serien «Repetisjonsøvelse på Haglemoen», ved å bli nummer 5–7 – for så å ryke ut i kvartfinalen. Og der har de vært sjanseløse. 0–12 er det blitt i de tre siste kvartfinalene.

Da er du langt unna.

De fem siste sesongene ser sånn ut:

  • 2020/21 – nummer fem i seriespillet, fire poeng fra medalje. Sluttspill ble det ikke på grunn av Covid.
  • 2021/22 – nummer sju i seriespillet, 12 poeng fra medalje. Tap 3–4 for Stjernen i kvartfinalen.
  • 2022/23 – nummer sju i seriespillet, 47 poeng fra medalje. Tap 0–4 for Stavanger Oilers i kvartfinalen.
  • 2023/24 – nummer sju i seriespillet. 48 poeng fra medalje. Tap 0–4 for Stavanger Oilers i kvartfinalen.
  • 2024/25 – nummer seks i seriespillet. 38 poeng fra medalje. Tap 0–4 for Frisk Asker i kvartfinalen.

Det er jo ikke elendig, men det er heller ikke bra. Og min bekymring er fra erfaring med lagidrett: De som sliter mest med interessen er de som, etter hvert, havner i ingenmannsland. Eller som bare gjentar seg selv.

I filmen Groundhog Day blir skuespiller Bill Murray nærmest gal av at det samme skjer om igjen og om igjen hver eneste dag. Han kommer ikke ut av det.

Det er litt der LIK er nå.

Og den som først og fremst skal gjøre noe med det:

Johan Åkerman, NM-vinner med Vålerenga som spiller i 1997, er mannen som har overtatt treneransvaret nå. Svensken blir LIKs fjerde trener siden 2021, og han kommer med et godt rykte, en klok og fornuftig mann som leder lag med respekt for individet.

Johan Åkerman er ny trener i L.I.K.
Foto: Arild Åssveen

Det er lov å være optimistisk før sesongstart, selv om treningskampene i høst har vært middelmådige. Åkermann gir et godt inntrykk, det samme gjør styreleder Sandvold. Og at klubben har fått inn den gamle helten Nick Dineen som daglig leder bør være et positivt signal.

Problemet med de siste seks styrelederne er at de fleste av dem har gitt et godt førsteinntrykk, kanskje var de faktisk noe som kunne ligne et scoop for klubben noen av dem – før de forsvinner like raskt ut igjen, og de forlater klubben med påstander om at de ikke har bidratt med noe bra.

Sånn er det jo ikke.

Alle er ikke idioter.

Styreleder Anita Beate Sandvold snakker mye om kultur, eller mangel på kultur heller, som en av de viktigste årsakene til at Lillehammer IK ikke kommer noen vei. Hun sammenligner med stedet hun kommer fra, og kulturen de skapte – i Sogndal. Det er hennes forbilde i det hun snart kan feire et halvt år som styreleder i Lillehammer IK.

I Sogndal er kulturen gjennomsyret i hele byen, den ligger der som en stolthet. Lillehammer IK har også kultur, det må du ha siden klubben har vært sammenhengende i den øverste divisjonen siden 1991.

Men de siste årene har kulturen forvitret, stagnert og blitt erstattet av dårlig ledelse og økonomisk kaos. Styreleder Sandvold lover en endring. Hun sier hun skal kjempe til siste slutt.

Det trengs.

Og kjempe, det må trener Åkermans gutter gjøre også.

Kanskje kan laget med den nest yngste snittalderen (23,2 år) overraske denne sesongen?

Lillehammer trenger et sterkt LIK.

Et sterkt LIK – uten kaos.