– Det er jo litt rart, men det er helt sant, smiler Liv Ullmann (87) og tar bildet som ble tatt i Little Norway i Canada under krigen ned fra veggen.
Bildet og barndomsminnene hun delte med kong Harald har fulgt henne hele livet.
Den berømte skuespilleren har invitert oss inn i sitt hjem på Frogner. Leiligheten hun kjøpte usett i 1974 fra USA der hun som 35-åring var midt i en helt vanvittig internasjonal karriere.
Året før hadde hun vunnet Golden Globe og blitt Oscar-nominert for beste kvinnelige hovedrolle i «Utvandrerne». Ingmar Bergman-filmen «Scener fra et ekteskap», med Liv i hovedrollen, gikk sin seiersgang rundt om i verden, og hun spilte hovedroller i flere andre filmer mot stjerner som Gene Kelly og Gene Hackman.
Året etter gjorde hun stor suksess som Nora i «Et dukkehjem» på Broadway, og leiligheten i Oslo ble et andre hjem hun bare bodde periodevis i.
Nå har hun sluttet å stå på scenen. Hun har egentlig sluttet å gi intervjuer også.
– Nå skal jeg bare oppleve
hva det vil si å være gammel.
Ordentlig gammel, sier hun.
– For jeg er jo det. Samtidig er jeg sånn kjempeung inni meg. Og nå vil jeg finne ut hva det er, sier hun og forteller:
– Så jeg går rundt her for meg selv, ser på bildene, flytter litt på dem, og nå må du ikke tro at jeg er koko, men jeg kan også snakke litt med bilder av mamma, pappa og andre.
– Det er nok noen eldre som føler de blir alene, men man kan også fylle den aleneheten med å si: «Gud, så deilig». Jeg koser meg med å gå rundt her, og så kommer det minner.
Minner som du nesten ikke visste at du hadde.
Nå har hun flyttet inn i leiligheten for godt, og lett på foten viser hun oss rundt i de store, luftige og flotte rommene som er fulle av minner: Bøker, bilder, legendariske filmplakater og ordensdiplomet fra 2005 – da kong Harald forfremmet henne til kommandør med stjerne av St. Olavs ordenkommandør med stjerne av St. Olavs ordenLiv Ullmann rykket stadig høyere i gradene i Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
I 1977 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse.
I 1994 ble hun forfremmet til kommandør.
Og i 2005 forfremmet kong Harald henne til kommandør med stjerne for hennes «allsidige kunstneriske virke».
Det er ordenens nest høyeste grad – bare storkors rangerer høyere..
– Men hvor er æres-Oscaren din?
– Jeg fikk en Oscar, men jeg vil ikke ha den her, sier Liv.
– Hvorfor ikke?
– Jeg synes det er flaut. Jeg hadde den her en liten stund, men nå står den på Sentrum kino i Trondheim.
– Du har jo en fin peishylle her den kunne stått på?
– Nei, er du gal, utbryter Liv og ler.
– Jeg er veldig stolt og glad for den,
men jeg vil ikke ha sånt stående fremme.
Men det lille bildet fra andre verdenskrig henger på æresplass på veggen sammen med ordensdiplomet og familiebilder.
Det er fem personer på bildet: Ole Reistad, sjefen for den norske flytreningsleiren Little Norway under krigen, prinsesse Astrid, lille Liv, prins Harald og Livs storesøster BittenBittenLiv Ullmanns søster het egentlig Janna Erika Ullmann, men ble bare kalt Bitten – og kjent som Bitten Øie. Hun gikk bort i 2023, 84 år gammel. .
Harald og Bitten holder hender.
Foto: Erlend Aas / NTB
– Jeg husker egentlig ikke så mye, og kanskje jeg har diktet opp dette – men se, jeg vet jeg var sjalu for at søsteren min holdt Harald i hånden.
– Du ser også litt skøyeraktig ut?
– Jeg var også litt sjenert, det har jeg vært hele livet. Det tror jeg også kong Harald var.
Hun forteller at hun og søsteren var de eneste barna der, foruten prinsen og prinsessene – og de to guttene til Thor Heyerdahl.
Foto: Heiko Junge / NTB
Liv husker ikke hva de pleide å leke, men ifølge historiebøkene lekte den lille prinsen med en ekte bjørnunge i leiren – og da vi spør om dette, utbryter hun.
– Ja, det var en bjørn!
– Det var en bjørn, ikke en stor, men en liten.
Jeg vet ikke hvorfor den var der, men det var helt fantastisk. Jeg husker det nå.
– Men jeg tror ikke jeg visste at Harald var prins eller annerledes. Jeg hadde jo ikke noe forhold til det å være prins, sier hun og innrømmer:
– Jeg tror vi også følte at vi var spesielle.
Ifølge mamma
syntes jeg selv at jeg var veldig spesiell,
smiler hun.
Hun husker ikke dagen bildet av henne og prins Harald ble tatt, hvem som tok det – eller hva settingen var. Hun vet bare at det var et oppstilt bilde inne i leiren. At de alle var pene i tøyet.
– Det er et bilde som har betydd mye for meg. Det hang også på veggen da vi flyttet til Trondheim. Og bak ligger en nydelig historie om at vi var barndomsvenner. På et merkelig sted, når merkelige saker hendte i landet vårt.
Kronprinsesse Märtha med prins Harald i Petsamo i Finland på vei til USA. Det er blitt august 1940 – og de skal reise med transportskipet American Legion. Foto: / Aftonbladet / IBL Bildbyrå / Aftonbladet
Prins Harald var bare tre år da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, og historien om hvordan kronprinsesse Märtha flyktet med Harald og søstrene Ragnhild og Astrid over grensen til Sverige og videre til Finland og USA, er godt kjent.
På den andre siden av verden befant lille Liv Ullmann seg i Japan, der faren hennes, Erik Viggo Ullmann arbeidet som flyingeniør.
Liv Ullmann 1 år gammel i Tokyo. Foto: Privat
Hun ble født i Tokyo i desember 1938 – og var bare to år da familien på fire flyktet i en oljetanker over Stillehavet og endte opp i Little Norway i Canada – der faren gikk inn i det norske flyvåpenmiljøet.
Slik havnet altså Liv og Harald, to små barn på flukt, på samme sted. Rundt dem var det nesten bare soldater i uniform.
– Dette er veldig levende for meg, jeg kan ikke huske at vi var redde eller noe. Det kjentes trygt og godt.
– Når vi ser på bildet i dag, er det litt spesielt å tenke på at den lille jenta ble en av Norges aller største internasjonale stjerner – og denne lille gutten ble konge?
– Ja, det er jo det som er litt morsomt med det, sier Liv og forklarer:
– Vi opplevde noe sammen som barn, og det knyttet oss sammen resten av livet. Da freden kom, hadde vi ingen kontakt, men plutselig fikk vi kontakt igjen da jeg var kommet langt inn i yrket mitt, og han var kommet langt inn i sitt kongelige liv.
– Og så ble det møtet,
det bildet, en gyllen tråd.
Liv Ullmann og Gjertrud Jynge sammen med kong Harald og dronning Sonja etter utdelingen av Anders Jahres kulturpriser i 1996. Foto: Lise Åserud / NTB
Hun forteller at de alltid snakket om det da de ved mange anledninger i sitt voksne liv møttes.
Hun ler.
– Jeg klarer ikke å fortelle dette så morsomt som han gjorde, men det ble en slags spøk mellom oss. Og som også dronningen var med på.
Hun forteller om en middag langt tilbake, hun husker ikke hvor eller når, men i alle fall løfter Harald glasset for å utbringe en skål.
– Vi var i et stort selskap sammen, og så plutselig hever kongen glasset og sier:
«Ja, nå vil jeg skåle med Liv. For vi har jo et forhold. Og det vil jeg gjerne at dere skal vite.»
– Det var sånn det startet. Han sa det sånn at alle hørte det, og både han og dronningen lo. Han hadde jo denne fantastiske humoren, jeg synes han var kjempemorsom.
Og så brukte han dette
nesten hver gang vi møttes.
Hun husker også veldig godt da kong Harald kom backstage etter å ha sett et av stykkene hun spilte i på Nationaltheatret.
Foto: Stig Næss / VG
– Jeg var nok ganske sliten og sa noe om at jeg kanskje burde gi meg. Men da fikk jeg klar beskjed:
«Liv Ullmann, dette er en kongelig befaling: Det er en ordre fra meg at du ikke kan slutte!»
– Og så smilte og lo vi alle sammen.
– Og du adlød?
– Hehe, ja, jeg gjorde jo det.
Den lille jenta og den lille gutten på bildet vendte begge hjem til fred i Norge.
Den lille prinsen ble tatt imot med jubel av et helt land, mens Liv, søsteren og moren måtte dra hjem uten faren, som døde på sykehuset i New York i juni 1945 som følge av en ulykke med en flypropell.
– Jeg forsto nok ikke hvor vanskelig det var for mamma. Vi hadde jo ikke noe hjem, ingen inntekter. Vi reiste til Trondheim og bodde hos hennes mamma.
– Og du var seks år og hadde mistet faren din?
– Ja, jeg har hele livet fortalt om den siste gangen jeg besøkte pappa på sykehuset. Han sa: «Vi skal møtes, vi to, i en annen og bedre verden.» Det kan hende jeg har diktet det opp, men jeg har sagt det hele livet, så jeg sier det nå også.
– Det som er helt sikkert,
er at jeg visste
at det var siste gangen
jeg hadde en pappa.
Så vokste de to barna opp – på hver sin kant av landet. Da prins Harald var 17 år, gikk han på Oslo katedralskole. Han mistet også moren sin, kronprinsesse Märtha, som han sto svært nær.
Mens 17 år gamle Liv reiser fra Trondheim til Oslo for å prøve å komme inn på teaterhøgskolen.
– Det var forferdelig den natten jeg fikk vite at jeg ikke kom inn. Jeg dro til farmoren min og lå og gråt i armene hennes, forteller Liv.
– Men så viste det seg jo at det bare var en fordel for meg.
Liv Ullmann ble nemlig skuespiller på teateret i Stavanger og fikk i løpet av de neste tre årene spilt mange store roller både på film og på scenen.
En ung Liv Ullmann ved Rogaland Teater i 1959. Foto: Sverre A. Børretzen / NTB
– Så da jeg var 21 år og flyttet til Oslo for å jobbe på Det norske teatret, hadde jeg kommet langt. Mye lengre enn hvis jeg hadde gått på skolen de årene.
– Jeg fikk så mange muligheter, sier hun og understreker flere ganger:
– Det var ikke meg.
– Hva mener du med «det var ikke meg»?
– Jeg ble sett av teatersjefen i Stavanger, jeg ble sett på Det norske teatret – og så kom det noen fra Amerika og så meg da jeg spilte Nora i «Et dukkehjem» – som ville ha meg til New York. Det var ikke meg, jeg var bare så heldig å bli sett.
– Men de så jo noe i deg?
– De så noe i meg, ja. Men jeg var bare enormt heldig. Jeg har hatt et fantastisk liv. Det har vært så mye.
Vi viser Liv et bilde av henne sammen med kronprins Harald og kronprinsesse Sonja i 1979 – tatt i forbindelse med NRKs nyttårssending – og vi spør om hun husker hvor hun var i livet den gangen.
Kronprinsparet til stede på nyttårsfeiringen i NRK 1979. Her (f.v.) programleder Harald Tusberg, kronprinsesse Sonja, kronprins Harald, Liv Ullmann, Per Aabel og Harald Heide Steen jr. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB
Hun tar oss med til et stort skap på soverommet sitt. Der ligger det filofakser, kalendere, notatbøker, manuskripter og doktorgrader fra ulike land. Skapet er fullt, og Liv begynner å lete etter en bok fra 1979.
– Jeg skulle jo hatt svar på alt du spør om. Men husker du hva du gjorde i 1982 eller noe?
– Nei, jeg husker ingenting, jeg, egentlig, svarer undertegnede journalist – og Liv begynner å le.
Vi finner hauger av Liv og liv i det skapet. Kalenderbøkene fyker rundt og havner på gulvet. Vi gir opp når vi har kommet tilbake til 1989.
– Vi lar dem ligge, dere får absolutt ikke lov til å hjelpe meg med å rydde, beordrer Liv.
I stedet kan internett fortelle oss at i det 1979 ebber ut, og hun er gjest i nyttårssendingen til NRK sammen med kronprinsparet, kan hun se tilbake på et år der hun blant annet var vert for Tony Awards sammen med Jane og Henry Fonda. På scenen den kvelden var blant annet Al Pacino og Angela Lansbury. Hun hadde også hatt hovedrollen i en ny, stor Broadway-musikal.
Dessuten ble hun visepresident i International Rescue Committee – og startet et livslangt engasjement for verdens flyktninger.
Både Liv og Harald er blitt foreldre:
Liv hadde fått datteren Linn med Ingmar Bergman i 1966, mens Harald ble far til Märtha Louise i 1971 og Haakon i 1973.
Arkivbilde fra 1967: Liv sammen med datteren Linn Ullmann under innspilningen av Ingmar Bergmans film «Skammen» på Fårö. Foto: Lennart Nilsson / TT / TT Nyhetsbyrån / NTB
– Jeg har tenkt på kjærlighetshistorien til Harald og Sonja disse siste dagene, forteller Liv.
– De har virkelig vist hva det vil si å leve med kjærlighet et helt liv. Selv om vi alle var forberedt på kongens død, så hadde jeg ikke trodd det skulle skje så fort. Jeg hadde ønsket for Sonja at hun skulle få ha ham lenger. Nå håper jeg at noen passer på henne også, mens de er opptatt med alt dette andre.
– Jeg tenker veldig på dronning Sonja nå, sier Liv stille.
– Hva tror du et sånt liv, altså som konge, har kostet?
– Kostet? Jeg tror Harald har hatt et skjønt liv. Han har gitt, og han har fått. Og det handler om kjærlighet, menneskemøter og gjenkjennelse. Alle som møtte ham, sa: «Han ser meg». Selv når vi alle så at knærne hans begynte å bøye seg, og det ble vanskelig å gå, så var den samme latteren og gleden der.
Arkivbilde fra da Liv Ullmann fikk Anders Jahres kulturpris i 1996, her sammen med dronning Sonja og kong Harald. Foto: Bjørn Harry Schønhaug / VG
Fredag 28. august døde kong Harald, 89 år gammel. Liv Ullmann skal selv bli 88 år i desember. De har levd to parallelle liv, opplevd den samme tiden.
– Ja, det har vært noen nære mennesker som har ringt meg og sagt akkurat det, forteller Liv.
– Det er klart det får meg til å tenke på hva jeg selv har igjen. Kong Harald var en som var spesiell for meg da jeg var bitteliten, og nå er han borte. Det er en livserfaringslinje som er borte. Det er rart å tenke på.
Ikke at egen alder kom som noen overraskelse.
– Jeg visste jo det før dette også! Jeg vet jo at jeg er 87 år. Men jeg er ikke redd for å dø. Ikke i det hele tatt, sier Liv – og spør VGs journalist:
– Er du redd?
– Ja, veldig. Eller redd for å ikke finnes mer.
– Nei, huff, nå blir jeg redd også, når du sier det sånn. Å ikke finnes mer …
Liv griper fatt
i hendene til VGs journalist,
og vi blir sittende sånn
en lang stund.
Så sier hun:
– Men det er ikke sånn. Vi finnes, og vi blir ikke borte, sier hun og forklarer:
– Jeg tror at når vi dør, så flyr energien din, eller noe av deg, ut av vinduet. Vi blir ikke borte. Jeg tror at vi er en del av noe stort og fint, noe vi ikke har ord for. Det er en trøst, sier Liv.
Hun har flyttet hjem til Norge for godt nå, for litt over et år siden. Hun forteller at hun liker å gå på konsert, at hun har nydelige venner og en stor familie med barnebarn og oldebarn.
– Og så går jeg mye rundt i gatene her. Når jeg skal ut og gå, så kan jeg bestemme meg for at det skal skje noe nydelig, og så skjer det nesten alltid noe.
– Som hva da?
– Det kan komme en hund forbi som krafser litt på meg, eller et gammelt menneske som kommer bort og sier: Åh, kan jeg få gi deg en klem. Det å være gammel, eller jeg vil si eldre, er også å velge å være lykkelig eldre. Istedenfor ensom og eldre.
Det er ikke alle møtene med presidenter og berømtheter som har gjort mest inntrykk på Liv Ullmann. Nelson Mandela, Henry Kissinger, Richard Nixon, Jimmy Carter, bare for å nevne noen. Om dem sier hun:
President Jimmy Carter og Rosalynn Carter ler sammen med skuespiller Liv Ullmann backstage på National Theatre i Washington i 1977. Foto: Jeff Taylor / AP / NTB
– De er jo barnslige de også, de ville alltid fortelle meg ting – og jeg tror jeg var en god tilhører. Det har vært noen møter med utrolige mennesker.
– Men det er møtene med de som ikke har noe, de jeg har møtt i forskjellige flyktningeleire, som har gjort sterkest inntrykk. Det er da du ser hvor gode mennesker er. De har ikke noe, likevel vil de dele det lille de har i matskålen sin med deg.
Men en gang jagde hun selv etter en stor berømthet nedover gatene i New York:
– Du vet, jeg så Greta Garbo, forteller hun.
– Det var da jeg spilte Anna Christie på Broadway og hadde kjempesuksess. Og Greta Garbo hadde i sin tid gjort Anna Christie udødelig. Så da jeg så henne på gaten, ville jeg gå bort og fortelle henne at nå spiller jeg Anna Christie. Men da hun så meg komme, ble hun kjemperedd og begynte å springe.
Liv Ullmann og Jphn Lithgow i en scene fra «Anna Christie» på Broadway i 1977. Foto: Martha Swope/New York Library digital collections.
– Og så tenkte jeg, gud, nå har jeg skremt henne, så jeg løp etter for å si at jeg bare skulle takke henne for hvem hun var. Dermed sprang hun fortere og fortere, og jeg etter, til hun forsvant inn i Central Park og ble borte. Huff, jeg fikk aldri forklart henne det jeg ville. Jeg skremte bare vettet henne. Hun var en gammel dame da.
Liv forteller at hun skjønner mer av Greta Gaboes reaksjon nå som hun selv er blitt eldre.
– Jeg lærte nok mye av den episoden. Man går jo ikke ut i gaten og er berømt, man går ut og er seg selv.
– Hva man enn er,
så er man jo seg selv
i sitt private liv.
– Hva vil du at folk skal huske om deg, om Liv Ullmann?
– At jeg er snill, sier hun ganske enkelt – før hun sier at hun alltid pleier å lese gjennom intervjuer før de kommer på trykk.
Men nå sier hun:
– Jeg tror jeg har sagt saker som jeg kanskje ikke ville si. Så hvis jeg leser, så begynner jeg kanskje å rette for mye. Så da er det best at jeg ikke gjør det.
– Men da kan du vel skrive at akkurat det sa jeg, og at det ikke er lest og godkjent, ler hun.