Spaltisten, Kong Harald | Jeg ser et folk med enormt behov for fellesskap

Spaltist

Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Hvem skal trøste knøttet Norge? 

Allerede den siste torsdagen i augst begynte vi, monarkister og republikanere, gutter og jenter som er glad i gutter og jenter om hverandre, kristne og tvilere, å samles. Tente lys. Trakk fram de kjente talene, sitatene og anstendigheten hans. Det ble nærmest en del av lufta vi pusta, alle sammen, akkurat i disse sørgedagene. 

Mange trakk til store fellesplasser, til torgene, til Slottsplassen, for å minnes en kongegjerning med plass for alle. Det er det vi samles om. 

Men også om noe om oss sjøl. For i 2026 er det som om feiringa av fotball-VM og hyllesten av kong Harald kom og samla oss da vi trengte vi det. 

Mens vi står og ser deler av verden brenne, i et regn av inntrykk og algoritmer som kan forvirre de fleste. Og tenker: Hva skal vi holde fast ved?

Siri Narverud Moen

Siri Narverud Moen er drammenser og fast spaltist for Drammens Tidende (dt.no).

Hun skriver om byutvikling, kultur, og politikk og om å være mamma i byen.

Narverud Moen har tidligere bodd i Berlin, Trondheim og Oslo.

Hun skriver og lager radio for flere medier.

Dette er nytt, eller? Både Stanghelle og Skrede, de sindige journalistene med årevis med kongehusdekning, kommenterte det: – Dette overrasker oss. For blomstene kom allerede mens kongen var alvorlig syk, folk ville støtte ham igjennom tøffe timer. Var vi allerede i gang med å sørge? Vi veit kanskje ikke helt, dette var et nytt fellesøyeblikk som oppstod. 

Forrige generasjon ville venta med å stille med lys og blomster til etter dødsbudskapet.

Stanghelle og Skrede var ute av studio, så kom de inn igjen. De bemerket den umiddelbare responsen, hvor mange som kom seg ut, kom sammen. Så mange unge.

Er det egentlig så spesielt? 

Er det bemerkelsesverdig at unge nordmenn føler seg som en del av det, og vil gjøre noe aktivt med sorgen? 

Litt mørnet av at det var en skikkelig bra photo-op er vi kanskje alle, men det er nå en gang det vi er akkurat nå: mennesker som speiler oss også i vakre øyeblikk i forbifarta på Instagram og TikTok. Og uansett blir det større av alle de andre som også gjør det, på samme plassen, samtidig.

Jeg tror snarere det bemerkelsesverdige er tida de unge opplever dette i. Tida som fyker forbi oss på speed, samtidig som løsninger på enorme problemer går altfor tregt. I denne samtida er det mange som kjenner uro, føler at alt som er viktig for oss står på spill. Urett, tap av natur, krigføring mot barn. Hvis de eldste og de yngste klarer å finne en forståelse som de travleste av oss – generasjonen i midten der – ikke alltid klarer skru oss inn på, stilnes kanskje uroen. Opplevelsen av plassen din i tida som går, og forholdet til bestefargenerasjonen, blir noe å hvile i.

For noen kommer det en sterk trang til å gjøre noe. Gå ut av døra. Det var det samme som lokket folk ut til de samme fellesplassene for å feire landslaget, tror jeg. 

Mer av Siri Narverud Moen og andre spaltister

I et folk med favnen full av barnetegninger, blomster – og fotballtrøyer fra VM’26 – ser jeg et folk med enormt behov for fellesskap.

Et behov for å nikke til de andre, signalisere til dem; det er OK. Som en norsk gjennomsnittlig fotballfan er det OK å grine. Det er OK å grine fordi det var så leit det ikke gikk veien. Det er OK å bli rørt fordi du har en personlig kamp, en grunn til å sitere akkurat den kongetalen, eller bli så rørt bare … bare … fordi de andre blir rørt.

Hva skal vi holde fast ved?

Jo – hverandre.

Historien om Norge, og om kongefamilien, er også historien om konflikt. Om fraksjoner i Europa, om valg i krig, og valg i fred, og noe i mellom. Valg i kald krig. Ingenting er bare lett, ei heller å tolerere absolutt alle andre.

Noen trenger ikke skulder ved skulder, føler seg ikke spesielt nær oss andre. Trenger mer å sitte på et nes og se utover sjøen, framfor et blomsterhav. Si joa, fin konge, meen, monarki, virkelig? Det er jo greit. 

Men denne lengselen som kommer sterkt til syne nå, beskytter sjøl einstøingene blant oss. Og ikke minst ideene om hva Norge skal være. 

Og det forplikter å være en del av flokken, å nyte grunnleggende felles rettigheter. Uavhengig av hva en mener om monarki. Republikanere som nå er lei av mediedekninga trenger også flokkimmunitet.

Det er helt konkret –se de andre i øya, eller bare nikk. Kjenn på det felles øyeblikket, hva vi speiler oss i.

Knøttet redda seg sjøl fra ensomhet ved å hjelpe en annen. 

Det må være noe her, på den plassen, vi samles på valen, som noen av oss synger. I fellesskapet. 

Det er noe der vi må bygge på, ta i bruk når det røyner på. Det kommer til å røyne på. Det kommer kriser. Da trenger du de andre.