NES, ROMERIKE (Dagbladet): De fleste har sett fryseboksene.
De står i dagligvarebutikker, kiosker og på bensinstasjoner over hele landet, fylt med poser med isbiter fra Mr. Iceman.
Nå er det slutten av august, etter en varm sommer der mange har fylt glass og kjølebager med is.
Langs E16 i Nes, mellom kornåkre og Glomma, ligger en gedigen isbitfabrikk.
SKJER HER: Isbitfabrikken til Mr. Iceman på Oppaker i Nes kan produsere opptil 140 tonn is i døgnet. Foto: Mr. Iceman / Instagram
Før Dagbladet får bli med inn i produksjonen, må hårnett og frakk på. Når kameraet kommer fram, kommer også beskjeden fra gründer Jack Stensland:
Ikke alt her inne kan fotograferes.
Så åpnes døra.
Det knitrer under skoene når vi går inn. Gradestokken viser flere minusgrader. Ved 22 minus merkes kulda raskt i fingrene.
Rundt oss går maskinene som har gjort noe så vanlig som vann til millionbutikk.
Over 50 millioner
I 2025 omsatte Mr. Iceman for drøye 52 millioner kroner. Året før var omsetningen drøye 51 millioner.
Da Stensland startet i 1999, var ferdige isbiter på pose langt fra noen selvfølge i norske butikker. De første kundene var tre 7-Eleven-butikker i Oslo.
Så begynte det å løsne. Flere butikker kom til, og etter hvert fulgte de store dagligvarekjedene.
ISTID: Fryseboksene til Mr. Iceman er i mange butikker. Foto: Mr. Iceman /Instagram
Stensland omtaler selv starten som en «trang fødsel», og mener det tok rundt ti år før norske forbrukere for alvor begynte å kjøpe isbiter.
I dag står fryseboksene hans over hele landet, og han forteller at det hele startet hjemme hos mor og far.
«ISBITMANNEN»: Jack Stensland avbildet hjemme i garasjen på Ris i Oslo der Mr. Iceman-eventyret startet i 1999. Foto: Privat
Mor ristet på hodet
Stensland hadde hotellutdannelse fra Sveits og flere jobbår bak seg i Oslo og utlandet da han bestemte seg for å forsøke å skape noe eget.
Planen var å lage isbiter. Produksjonslokalet ble foreldrenes garasje på Ris i Oslo.
DER DET BEGYNTE: Garasjen på 35 kvadratmeter på Ris i Oslo ble Stenslands første produksjonslokale. I flere år kjørte han selv ut og leverte isbitene. Foto: Privat
– I påska i 1999, da jeg sa til min far at jeg går hjem og lager isbitfabrikk i garasjen hans, syntes han umiddelbart at det var dødskult. Jeg fikk tommel opp. Men min mor rista på hodet og sa: «Nå får det være nok».
Faren var mer positiv.
– Hadde ikke min far sagt «gi gass», hadde det nok aldri skjedd, innrømmer Stensland.
Dermed ble det fryseboks, liten spade og poser med is i garasjen.
– Dette er veldig forskjellig fra når man sto i garasjen og spadde med en liten spade. Puttet is oppi en pose og lukket den, sier Stensland.
27 år seinere er produksjonen en helt annen.
I Nes kan fabrikken produsere opptil 140 tonn is i døgnet.
– Hvorfor betaler folk?
En pose med to kilo isbiter koster mellom 30 og 40 kroner i butikken.
– Dere har bygget en millionbedrift på noe folk kan lage gratis i fryseren hjemme. Hvorfor betaler nordmenn og andre for frosset vann?
– Jeg tror det handler om at vi lever i 2026, og at det dreier seg om convenience, at det er praktisk. Man kan plukke bringebær og jordbær selv, men hvor mange er det som kjøper bær i butikken? Vi kan lage pizza selv, men hvor mange kjøper Grandiosa? Det er mange, svarer Stensland.
Han mener «verden har flyttet seg».
– Vi kjøper oss tid, men kan også kjøpe oss kvalitet. En tokilos pose med 150 isbiter varer en stund og holder til en del drikke.
For selskapet handler mye om volum. Og om været.
Willy Wonka-tilstander
Stensland setter kursen videre inn i fabrikken.
Vi følger etter mellom rør, stål og store maskiner. Det går opp og ned, og jo lenger inn i produksjonen vi kommer, desto vanskeligere blir det å føre en vanlig samtale.
Vi forsøker å spørre hva maskinene gjør, hvor isen går og hva det egentlig er vi ser.
Noen av svarene er umulig å høre blant larmen. De forsvinner i duren mens Stensland allerede har hastet videre.
Vi småspringer etter.
Det er vanskelig å ikke tenke på «Charlie og sjokoladefabrikken». Vi føler oss litt som «Charlie Bucket» på slep etter isbitenes svar på «Willy Wonka».
Bare at det ikke lukter sjokolade her. Det lukter faktisk ingenting.
Og det skal ikke smake noe heller, blir vi fortalt.
Vannet kommer fra det kommunale nettet, men filtreres i flere omganger og UV-behandles hos Mr. Iceman før det fryses.
– Jeg kan ikke ta ansvaret for hva det kommunale gjør og ikke gjør, medgir Stensland.
Gikk tom i juni
Inne i fabrikken er det vinter hele året, men temperaturen utenfor er avgjørende for salget.
– Omsetningen i januar er helt annerledes enn i juli. Men kostnadene endrer seg ikke så mye. Nå er for eksempel strømprisen dobbelt så høy som for ett år siden.
Sommeren 2018 fikk Stensland merke det for alvor.
Rekordvarmen førte til enorm etterspørsel, og allerede i midten av juni var lageret tomt.
Isen som ble produsert ble lagt på paller, kjørt gjennom fabrikken, lastet rett over på trailere og deretter kjørt ut til kundene.
Først i begynnelsen av oktober klarte selskapet å fylle på lageret igjen.
Stensland sier han «kjente veldig på frustrasjonen» over at kundene gikk tomme for isbiter.
Året etter investerte selskapet stort.
– Da vi investerte i 2019, tok vi høyde for at vi skal vokse. Skal man eksportere må man også legge forholdene til rette. Vi var nødt til å bygge for å ha mer kapasitet. Det er kjempedyrt. I stedet la vi til grunn en enorm ekspansjon. Men man vet ikke om den kommer om fem eller 15 år. Men da er det i hvert fall klart, sier Stensland.
I dag er kapasiteten altså 140 tonn i døgnet.
– Hvis du ikke har den gule trøya på, så taper du på sikt. Half ass, det funker ikke for meg.
BALLER OG BLOKKER: Isen fra fabrikken kommer i en rekke former og størrelser. Her vises noen av variantene fram i fabrikklokalene. Foto: Kristina Krogh / Dagbladet
Fire dager på én blokk
Lenger inn i fabrikken står svære isblokker på 130 kilo.
De brukes til selskapets «Customice», der isen skjæres i størrelser etter bestilling.
– Det startet med en idé om å lage svære isblokker som vi skjærer ut isbiter av. Vi lager størrelser på millimetermål på bestilling fra kunder. I 2013 stilte jeg ut dette produktet på messe i Tysland, og det ble lagt merke til, sier Stensland.
Året etter gikk den første eksporten til Seoul i Sør-Korea.
Mens en batch vanlige isbiter tar 17–18 minutter å produsere, tar det fire dager å lage en av de store blokkene.
I dag eksporteres mer enn halvparten av det som produseres hos Mr. Iceman til europeiske land.
STORE BLOKKER: De største isblokkene hos Mr. Iceman veier 130 kilo og bruker fire dager på å fryse ferdig. Foto: Kristian Ridder-Nielsen / Dagbladet
Nesten alene på isen
En stor fabrikk betyr også store kostnader, uavhengig av hvor mange som kjøper is.
Nå går det mot høst og vinter. For Mr. Iceman betyr det roligere måneder og venting fram mot en ny sommer.
Etter en stund i 22 minus er vi også klare for å komme oss ut.
Vi følger etter Stensland gjennom døra, tar av hårnett og frakk, og går ut i augustvarmen igjen.
Han forteller at han ikke har noen planer om å roe ned.
– Vi var ikke forberedt på utfordringene som kunne oppstå i en uforutsigbar verden, med økte skatter og avgifter som gjør at det er krevende å være nordmann i Norge. Men ambisjonene er der fortsatt.