Bokanmeldelse
Terningkast 3
Sigrid Sollunds romandebut er mørk, vittig og har sine øyeblikk. Men helheten spriker.
Jeg er forfatter, journalist og litteraturviter. Har jobbet som redaktør i forlag, tidsskriftet Bokvennen og litteraturavisen BLA. Som forfatter har jeg skrevet fire bøker. Bokanmelder i VG siden 2007.
E-post
Sigrid Sollund, tidligere «Dagsnytt 18»-programleder, romandebuterer denne uken. Foto: Agnete Brun / KaggeMandag 7. september kl. 11:23
Dronningen av «Dagsnytt 18» har nylig gått fra Marienlyst med Morgenbladet. Nå debuterer Sigrid Sollund (50) også som romanforfatter med en svart satire om et fremtids-Norge der menneskeverdet er blitt et regnestykke.
I «Hevnklinikken» befinner vi oss noen år inn i fremtiden. Ingrid er i 40-årene og har kreft. Pakkeforløp er for lengst en saga blott, nå får alle pasienter en «koeffisient» basert på alder, antall barn og samfunnsnytte.
Ingrids score er miserabel, og overlegen Thomas Paust formidler dødsdommen som en budsjettpost.
Ingen barn? Synd. Ingen mann? Enda verre. Tenk på all tiden hun har spart på nattevåk og bleieskift, sier han «trøstende».
Sollund treffer når umenneskeligheten pakkes inn i rasjonalitet og regler.
«Hevnklinikken»
Forfatter: Sigrid Sollund
Sjanger: Roman
Forlag: Kagge
Sider: 286
Pris: 449
Vis mer
Så viser det seg at Ingrid har en ganske tvilsom fortid. Kan det være årsaken til den lave summen? Tjue år tidligere jobbet hun og den gamle flammen Kristoffer for et mystisk miljø der en viss Junior sto sentralt. De bortførte folk og leverte dem til en hemmelig klinikk.
Dette kan jo bli riktig gøy! tenker jeg.
Men Sollund slipper taket i Ingrid akkurat idet jeg begynner å bli engasjert i henne.
annonse
Kjøp boken
«Hevnklinikken»
Annonselenker
De eksterne lenkene i denne annonsen fører til nettbutikker der VG
får en provisjon av eventuelle salg. Inntektene bidrar til å
finansiere det journalistiske arbeidet i VG. Redaksjonen prioriterer
uavhengig av dette. VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig
redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av dette innholdet.
Etter rundt hundre sider begynner romanen nærmest på nytt. Først med en journalist og en gammel frisørdame, senere advokaten Margrete, før finalen med døtrene til Thomas Paust.
Margrete-partiet er godt. Hun faller stygt i barnehagen til datteren, later som hun er bevisstløs – og oppdager hvor deilig det er å fake tilstanden mens familie, leger og politi snakker over hodet på henne.
Her møtes svart komikk og satire uten at poengene dyttes på leseren. Og avslutningen er grøssende god.
Det finnes spor av Agnes Ravatns blikk for selvbedrag i denne romanen. Skildringene av fremtids-Norge kan minne om Bjørn Vatnes dystopiske samfunnssatire. Men Ravatn er språklig skarpere og Vatne sikrere når fremtidsverdenen skal bygges.
Prosaen byr på gull og gråstein: Maritas ansikt som snurpes sammen «som en hettejakke noen dro i snora på», er nydelig. Andre steder sitter klisjeene løst: «en bølge av bakrus», «en bølge av panikk», hjerner som arbeider «på høygir», hamrende hjerter og følelser som kribler gjennom kroppen. Ideene er ofte friskere enn formuleringene.
Sigrid Sollund er kjent for de fleste som programleder i Dagsnytt atten på NRK. I 2017 utga hun boken Hersketeknikker: nyttige og nådeløse, som ble en bestselger. Hun ble i 2020 tildelt Riksmålsforbundets lytterpris. Foto: Agnete Brun/Kagge
I Sollunds nære fremtid skal alt effektiviseres og optimaliseres – helse, arbeidsliv, reproduksjon, til og med arvestoffet. Det gir mye satirisk ammunisjon, men også en fortelling som skyter i mange retninger.
Mest interessant er hvordan urett avler ny urett: Er du selv blitt dårlig behandlet, er veien kort til å mene at du har rett til å slå tilbake.
Det er her Hevnklinikken kommer inn, og uten å røpe for mye:
Den har en lang og mørk historie som binder rollegalleriet sammen. Handlingen hopper frem og tilbake i tid, mens avgjørende forbindelser bare antydes. Jeg måtte flere ganger stoppe og regne meg tilbake: Hvem gjorde hva – og når?
Junior, som burde være en nøkkelfigur, forblir en skygge uten oppklaring.
Jeg tok meg i å savne Ingrid fra romanens første del. Når hun forsvinner ut av fortellingen, virker det mindre som et dristig dramaturgisk grep enn som et feilgrep.
Sollund har mange artige anslag og overraskende scener. Men helheten halter, krimgåten er tåkete og prosaen ujevn.
Romanens samlede koeffisient kvalifiserer dermed best til lindrende behandling.