Minst 35.000 mennesker skal ha dødd som følge av hete i Europa i år. Over 14.000 i Tyskland alene.
Likevel uteble den politiske og offentlige reaksjonen vi ville forventet etter en katastrofe. Hva ville skjedd dersom 35.000 mennesker døde som følge av en terroraksjon, en stor flom eller av et smittsomt virus?
Det ville vært ekstraordinære nyhetssendinger, krisemøter og krav om umiddelbar politisk handling.
Når dødsfallene i stedet kommer i kjølvannet av ekstrem varme, er reaksjonen ofte påfallende dempet. Det er ikke fordi tallene er små.
«Hetebølger er blant de mest dødelige vær- og klimarelaterte hendelsene»
Det er fordi varmedøden har få ansikter, sjelden er én tydelig hendelse, og ofte rammer mennesker samfunnet allerede har vent seg til å betrakte som sårbare: eldre, kronisk syke, pleietrengende og sosialt isolerte.
Det sier noe ubehagelig om hvordan vi rangerer lidelse.
Ikke en «naturlig» død
Språket bidrar til å skape avstand. Vi snakker om «varmerelatert overdødelighet» og «varmeassosierte dødsfall». Begrepene er faglig nødvendige, men kan for utenforstående høres ut som statistiske forbehold: Mennesker ville kanskje dødd snart uansett.
Dette minner om debatten under koronapandemien, da spørsmålet om mennesker døde «av» eller «med» covid-19 ofte ble brukt til å nedtone sykdommens betydning.
Slik argumentasjon overser et grunnleggende epidemiologisk poeng: En underliggende sykdom kan gjøre et menneske sårbart, men en utløsende belastning kan likevel være avgjørende for at døden inntreffer akkurat da.
«Varmedøden rammer mennesker samfunnet har vent seg til å betrakte som sårbare»
Ekstrem varme er nettopp en slik belastning. Den kan forverre hjerte- og karsykdom, lungesykdom, nyresvikt, diabetes og psykiske lidelser.
Den kan føre til dehydrering, varmeutmattelse og heteslag. Eldre, barn, gravide, personer med kroniske sykdommer, utearbeidere og mennesker med dårlige boforhold er særlig utsatt.
At en person har høy alder eller sykdom, gjør ikke et forebyggbart varmedødsfall mindre alvorlig. Tvert imot bør det skjerpe samfunnets ansvar.
Tall skaper ikke alltid handling
Det er et velkjent paradoks at store dødstall ikke nødvendigvis vekker større medfølelse enn enkeltskjebner. Når lidelsen blir omfattende, anonym og statistisk, risikerer vi en form for følelsesmessig avstumping.
En eldre person som ligger våken i en overopphetet leilighet, en beboer på sykehjem uten et kjølig rom, eller en hjemmesykepleier som finner en dehydrert pasient alene hjemme, er lettere å forstå enn et tall på flere tusen.
Men det er nettopp summen av enkelthistoriene som utgjør den helsemessige katastrofen.
Varmen rammer dessuten ulikt. Den som har klimaanlegg, god boligstandard, bil, hytte eller økonomi til å reise bort, har flere muligheter til å beskytte seg. Den som bor trangt, arbeider ute, har dårlig råd eller lever alene, har færre.
«Dette bør ikke reduseres til råd om å drikke vann og trekke for gardinene»
Ekstrem varme er derfor ikke bare et meteorologisk fenomen, men også et spørsmål om sosial ulikhet og beredskap.
Norge kan ikke vente
Norge har hittil vært mindre utsatt for alvorlige hetebølger enn mange land lenger sør i Europa. Samtidig er det grunn til å være varsom med å tolke dette som trygghet.
Kunnskapsgrunnlaget om varme og dødelighet i Norge har vært begrenset, men nyere norske data peker på at hetebølger i byområder historisk kan etterfølges av økt dødelighet.
Det finnes heller ikke en tilsvarende løpende norsk statistikk over varmerelaterte dødsfall som kan gi befolkningen og beslutningstakerne et raskt bilde av situasjonen.
Uten overvåking blir det vanskelig å vite når tiltak må settes inn, hvem som rammes og om beredskapen faktisk virker.
Til tross for varme somre, finnes det foreløpig ingen norsk oversikt over varmerelaterte dødsfall. Foto: Håkon Mosvold Larsen
WHO anbefaler at land utvikler helhetlige varme- og helseplaner: tydelig ansvarsfordeling, varslingssystemer knyttet til konkrete tiltak, beskyttelse av risikogrupper, styrket kapasitet i helse- og omsorgstjenestene, og langsiktige forbedringer av boliger, arbeidsplasser og byrom.
«Vi må slutte å behandle varme som et rent komfortproblem»
Dette bør ikke reduseres til råd om å drikke vann og trekke for gardinene. Slike råd er viktige, men utilstrekkelige dersom sykehjem mangler kjølige soner, hjemmeboende eldre ikke blir fulgt opp, og helsetjenestene er underbemannet når varmen varer dag etter dag.
En beredskapstest
Ekstrem varme er en test av samfunnets evne til å beskytte dem som har minst mulighet til å beskytte seg selv.
Europa har allerede erfart at hetebølger er blant de mest dødelige vær- og klimarelaterte hendelsene; opptil 95 prosent av registrerte dødsfall knyttet til slike ekstremhendelser i Europa fra 1980 til 2023 var forbundet med hetebølger.
Vi må slutte å behandle varme som et rent komfortproblem eller som en uunngåelig del av sommeren. Den er et folkehelseproblem, et omsorgsproblem og et beredskapsproblem.
Spørsmålet er ikke om vi skal reagere når tusenvis dør av hete.
Spørsmålet er hvorfor vi så lett aksepterer at de dør uten at samfunnet reagerer som om det haster.
Publisert 8. sep. kl. 14:02