Lørdag kveld gikk bæreraketten Spectrum II til himmels fra Børvågen på Andøya og sendte de første satellittene ut i bane. Det er et gjennombrudd en hel verdensdel har ventet på. Aldri før er det skutt opp en satellittbærende rakett fra Vest-Europa.
Nå ligger verdensrommet i prinsippet åpent for Europa, som har fått muligheten til å gjøre seg uavhengig av romfartsnasjoner som blant andre USA og Kina. Det har uvurderlig betydning for europeisk sikkerhet, infrastruktur og forsvar. Satellittene spiller en tung rolle i kommunikasjon, synkronisering av tid, søk og redning, og navigasjon. Med et ustabilt USA og et Kina som i større grad hevder egne interesser på tvers av Vesten, kan man vanskelig overvurdere verdien av å ha en egen utskytingsbase.
Derfor ble begivenheten på Andøya fulgt nøye, ikke bare av statsminister Jonas Gahr Støre, som kalte lørdagen for historisk. Frankrikes president Emmanuel Macron slo fast at den vellykkede oppskytingen er en seier for Europa, som nå tar skjebnen i sine egne hender.
Ennå er det bare begynnelsen. Det er nå, som Isar Aerospace og Andøya Space har bevist at de kan, at det for alvor begynner å røre på seg. Behovet for satellitter i bane er stort. Isar Aerospace produserer flere raketter, og de skal ut i rommet. Målet er å komme opp i 30 slike oppskytinger årlig.
Andøya er det rette stedet, fordi beliggenheten i nord gjør det mulig å skyte opp satellitter i baner over polområdene. Det er ettertraktet for blant annet jordobservasjon og klimaovervåking. Havområdene utenfor gir lav risiko for skader fra nedfall fra rakett-trinn, og rakettene konkurrerer ikke med stor annen lufttrafikk.
Men alt er ikke bare solskinn. Suksessen avslører et pinlig paradoks: Myndighetene henger etter på flere områder. Andøya mangler veinett og annen infrastruktur som står i forhold til aktiviteten. Det mangler klarhet i sikkerhetssonene rundt romhavna, så all annen utvikling i området holder pusten. Det mangler også avklaringer mellom romhavna og fiskerne som har sine viktige arbeidsplasser utenfor romhavna.
Framfor noen må staten ta ansvar for disse manglene. Det som skjer i Børvågen er av nasjonal betydning, og det er for tungt og komplekst til å kastes over på en liten kommune. Romhavna er på plass og i funksjon, men rundt den ligger puslespillbrikkene og slenger. Det er verken lokalsamfunn, romindustrien eller Norge tjent med.