Det finnes ingen skjermfri mirakelkur. Det finnes heller ingen digital mirakelkur. Norsk skole trenger noe langt vanskeligere: Vi trenger en ærlig skoledebatt, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto, modellklarert: Gorm Kallestad, NTB
Nå er det skjermen. Neste år finner vi kanskje en ny syndebukk. Men skolen er mer komplisert enn som så.
Publisert: 08.09.2026 23:35
Norsk skole er i forfall. Elevene lærer for lite. Skjermen har ødelagt læringen. Vi må tilbake til papir, blyant og lærebøker. Det er omtrent slik skoledebatten har utviklet seg etter at Fellesskoleutvalget la frem sin rapport om tilstanden i norsk skole.
Det er grunn til å ta utviklingen på alvor. Norske elevers læringsresultater har gått feil vei på flere områder, og både lærere, skoleledere, elever og foreldre opplever utfordringer i skolehverdagen. Men når debatten blir redusert til at problemet først og fremst er skjermen, blir den også farlig enkel.
Ingen enkel forklaring
Jeg har arbeidet i norsk skole i over 25 år, både som lærer og rektor. Jeg har også vært lokalpolitiker i mer enn 20 år, åtte av dem som ordfører. Jeg har derfor fått se skolen fra to sider: fra innsiden av klasserommet og fra utsiden, der budsjetter, prioriteringer og politiske beslutninger blir til.
Det finnes ingen enkel forklaring på utfordringene i norsk skole. Og det finnes ingen enkel løsning. La oss gjerne diskutere skjermbruk i skolen. Det bør vi gjøre. Digitale verktøy skal ikke brukes bare fordi de er digitale. Dersom en elev lærer bedre ved å skrive for hånd, skal eleven få skrive for hånd. Dersom en fysisk lærebok er det beste verktøyet, skal vi bruke den. Dersom digitale verktøy gir bedre læring, skal vi bruke dem.
Når debatten blir redusert til at problemet først og fremst er skjermen, blir den også farlig enkel
For noen elever er en PC eller en Ipad et helt avgjørende hjelpemiddel. For andre er den en distraksjon. Noen lærer best ved å sitte stille og lese. Andre lærer best gjennom praktiske oppgaver. Noen lærer best ute i skolegården.
Det er nettopp dette som ligger i prinsippet om tilpasset opplæring, som er lovfestet i opplæringsloven. Likevel kan det nesten virke som om vi nå diskuterer om alle norske elever skal lære på samme måte – bare uten skjerm.
Stadig større samfunnsoppdrag
Samtidig som vi diskuterer hvorfor elevene lærer mindre, er det verdt å spørre hva vi forventer at skolen skal gjøre. Skolen skal selvsagt drive opplæring. Elevene skal lære å lese, skrive, regne, tenke kritisk og tilegne seg kunnskap.
Men skolen skal også forebygge mobbing. Den skal håndtere skolemiljøsaker. Den skal følge opp elever med høyt fravær. Den skal samarbeide med PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste), barnevern og andre tjenester. Den skal lage planer og enkeltvedtak, dokumentere, kartlegge og rapportere. Den skal følge opp elever med store lærevansker og elever som trenger omfattende individuell tilrettelegging. Den skal samarbeide med foresatte og så videre.
Og stadig flere elever kommer til skolen med sammensatte og omfattende behov.
Det er viktig å understreke at elever med autismediagnoser eller andre diagnoser er like forskjellige som alle andre elever, men alle disse elevene trenger ekstra mye hjelp.
Dette er ikke et argument mot elever som trenger hjelp. Tvert imot. Det er et argument for at vi må være ærlige om hva en inkluderende skole faktisk krever av ressurser.
Kommer ikke tomhendte
Det er også en annen virkelighet vi må våge å snakke om. Barn kommer ikke tomhendte inn døren på skolen. De tar med seg livet sitt. Barn som opplever konflikt mellom foreldrene, ustabile omsorgsforhold, lite oppfølging hjemme eller foreldre som selv har store utfordringer, møter skoledagen med andre forutsetninger enn barn som har trygge og stabile rammer.
Skolen kan ikke være samfunnets reparasjonsverksted for alle problemer barn møter
Dette er ikke ment som kritikk av foreldre. Mange foreldre gjør en fantastisk jobb under krevende forhold, men skolen kan ikke være samfunnets reparasjonsverksted for alle problemer barn møter.
Når noe går galt i samfunnet, er det ofte skolen som får oppgaven med å ordne opp. Men hvor mye av dette kan egentlig skolen løse?
Skolen speiler samfunnet
Vi voksne blir med rette opprørt når elever mobber, hetser eller bruker et språk vi ikke aksepterer. Men barn vokser ikke opp i et vakuum. De lærer av oss voksne. De lærer av foreldrene sine. De lærer av sosiale medier. De lærer av hvordan vi snakker om mennesker vi er uenige med. De lærer av hvordan vi oppfører oss når vi blir sinte.
Skolen er ikke en øy i samfunnet. Skolen speiler samfunnet.
Når samfunnstonen blir hardere, kan vi heller ikke bli overrasket over at noe av den samme tonen finner veien inn i skolegården.
Og så var det lesingen
Alle er nå enige om at norske barn må lese mer. Det er jeg også, men da bør vi stille et litt ubehagelig spørsmål:
Hvor mye leser norske barn hjemme?
Og hvor mye tid bruker de på skjerm når skoledagen er over? For meg er det viktig å skille mellom skjermbruk i skolen og skjermbruk i samfunnet. Det kan godt hende at det største skjermproblemet ikke befinner seg i skolen i det hele tatt. Det kan være de mange timene barn og unge bruker foran skjermen etter skoletid …
Det kan godt hende at det største skjermproblemet ikke befinner seg i skolen i det hele tatt
Hvis vi virkelig ønsker at barn skal lese mer, må vi derfor også våge å diskutere foreldrenes ansvar, fritidsvaner, mobilbruk, gaming og den enorme mengden digital underholdning barn møter hver eneste dag.
Det er ikke skolens oppgave alene å konkurrere med en global underholdningsindustri som har milliarder av kroner og verdens beste teknologer i ryggen.
Prioriteringer koster
Så kommer politikeren i meg inn. Jeg har selv sittet på andre siden av bordet. Jeg vet at det er langt enklere å love en ny satsing enn å finne pengene til den. Norsk skole drives av kommunene. Kommunene har begrensede budsjetter. Når elevtallet går ned, blir det færre elever å fordele kostnadene på. Samtidig forventer vi at skolen skal gjøre stadig mer.
Da må vi tørre å diskutere prioriteringer:
- Vil vi ha flere voksne i skolen? Det koster.
- Vil vi ha mer spesialpedagogisk oppfølging? Det koster.
- Vil vi ha mindre grupper? Det koster.
- Vil vi ha mer praktisk undervisning, bedre skolebibliotek, flere lærebøker og mer tid til lærerne? Det koster.
- Og dersom vi samtidig skal opprettholde alle strukturer, alle tjenester og alle tilbud, må noen forklare hvor pengene skal komme fra, fordi det finnes ingen gratis skolepolitikk.
Mindre jakt på syndebukker
Jeg er ikke bekymret for at norsk skole mangler politikere som vil «fikse» skolen.
Jeg er mer bekymret for at vi stadig leter etter den ene forklaringen som skal forklare alt.
Før var det lærerne.
Så var det læreplanene.
Så var det testing.
Så var det fravær.
Nå er det skjermen.
Neste år finner vi kanskje en ny syndebukk, men skolen er mer komplisert enn som så. Fellesskoleutvalget peker selv på at det ikke finnes ett enkelt tiltak som alene kan snu utviklingen. Det er egentlig ganske opplagt for alle som har arbeidet i skolen en stund. Skoleutvikling tar tid.
Det handler om dyktige lærere. Det handler om skoleledelse. Det handler om foreldre. Det handler om elever. Det handler om forventninger, arbeidsro, læringsmiljø og relasjoner. Det handler om ressurser og prioriteringer. Det handler om samhandling. Det handler om hvordan samfunnet rundt skolen utvikler seg. Og ja – det handler også om hvordan vi bruker teknologi.
Men det finnes ingen skjermfri mirakelkur. Det finnes heller ingen digital mirakelkur. Norsk skole trenger noe langt vanskeligere: Vi trenger en ærlig skoledebatt – det er på tide å begynne der.