Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
(Stangeavisa) Fra 1. september er de midlertidige reduksjonene i drivstoffavgiftene historie. Veibruksavgiften er tilbake med 3,77 kroner per liter bensin og 2,28 kroner per liter diesel. For autodiesel øker samtidig CO₂-avgiften fra 3,09 til 4,42 kroner per liter.
Jeg stiller spørsmål ved prioriteringen Stortinget gjør.
Den midlertidige nullingen av veibruksavgiften var anslått å koste staten omkring 3,3 milliarder kroner. Det er mye penger, men beløpet må også ses i sammenheng med statens økonomiske handlingsrom.
Siden Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 har statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten vært på flere tusen milliarder kroner. Norge ville selvsagt hatt betydelige petroleumsinntekter også uten krigen, og disse pengene kan ikke uten videre brukes over statsbudsjettet.
Poenget er derfor ikke at Norge ukritisk skal bruke mer oljepenger. Spørsmålet er om det var nødvendig å prioritere en avgiftsøkning som særlig rammer dem som har færrest alternativer.
Les også: Stille før stormen for Ine
For mange av oss som bor utenfor de største byene, er bilen ikke et valg. Den er nødvendig for å komme på arbeid, handle, besøke lege eller delta i aktiviteter. Kollektivtransport er ikke et reelt alternativ overalt.
Men avgiftsøkningen stopper ikke ved privatbilen.
Transportnæringen rammes langt hardere. En lastebil som kjører 100.000 kilometer i året og bruker rundt 3,5 liter diesel per mil, bruker omkring 35.000 liter diesel. De to avgiftsendringene kan isolert sett utgjøre over 120.000 kroner på årsbasis for en slik lastebil. For et transportselskap med flere biler blir beløpene raskt betydelige.
Transportørene kan effektivisere og redusere egne marginer, men før eller siden må økte kostnader også inn i transportprisene.
Da kommer regningen tilbake til oss forbrukere. Maten skal transporteres. Byggevarer skal transporteres. Det samme skal medisiner, reservedeler og nesten alt annet vi trenger i hverdagen.
I Totalforsvarsåret 2026 er det også verdt å minne om at en fungerende transportnæring er en viktig del av samfunnets beredskap.
Husholdningene kan dermed rammes to ganger: først når egen bil fylles, og deretter gjennom økte kostnader på varer og tjenester.
Les også: Provoserende å rase på lave drivstoffpriser
Norge skal føre en ansvarlig økonomisk politikk. Men ansvarlighet handler også om konsekvensene politiske beslutninger får for folk og næringsliv.
Når staten samtidig har svært store inntekter fra energisektoren, mener jeg det er legitimt å spørre:
Var det virkelig nødvendig å sende denne regningen tilbake til bilistene og transportnæringen?