Svensk politikk har forandret seg, men ikke de politiske blokkene

Adam Cwejman Politisk redaktør, Göteborgs-Posten

Både valgkampen og hele den svenske politikken er et skuespill.

Publisert:
9. september 2026 kl. 19:37
Oppdatert:
9. september 2026 kl. 19:37

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Da jeg skrev i Adresseavisen forrige gang, i forkant av det svenske riksdagsvalget for fire år siden, var min observasjon at valgkampen manglet et tydelig hovedspørsmål.

Det fantes selvfølgelig temaer som var viktige for mange velgere, som for eksempel justis- og innvandringspolitikken. Men det var ingen enkeltsaker som dominerte den politiske dagsordenen. Verken krigen i Ukraina, økonomien eller energipolitikken avdekket noen dype skillelinjer mellom regjeringsalternativene.

Socialdemokraterna, det tradisjonelle svenske maktpartiet som har abonnert på regjeringsmakten i vårt land, hadde plassert seg nært de borgerlige partiene, som for første gang var blitt enige med Sverigedemokraterna om en felles handlingsplan for Sverige.

Det var en slags politisk triangulering med mål om å desarmere den mest sviende kritikken fra høyre. Socialdemokraterna og de borgerlige partiene hadde før det forsømt den svenske innvandrings- og justispolitikken, med så alvorlige konsekvenser at vil til slutt hadde en ukontrollert gjengkrig innenfor landegrensene. Og segregasjonen var blitt så alvorlig at den risikerte å bli et permanent problem i det svenske samfunnet.

Den svenske statsministeren Ulf Kristersson er i innspurten av en hektisk valgkamp, her i Malmö sammen med flere av sine statsråder og partikolleger fra Moderaterna.
Foto: Johan Nilsson, AP / NTB

Socialdemokraterna både lyktes og mislyktes. De lyktes med å stilne kritikken og i ellevte time fremstå som forholdsvis ansvarsfulle og bevisste på situasjonen i landet. Men de tapte likevel valget.

Det som fulgte var fire år med en borgerlig trepartiregjering bestående av liberalkonservative Moderaterna, Kristdemokraterna og Liberalerna, med Sverigedemokraterna som tett samarbeidsparti uten egne statsrådsposter.

Fire år senere kan man fastslå at det, som det ble lovet, skjedde et paradigmeskifte innen justis- og innvandringspolitikken. På en lang rekke områder har svensk politi fått flere fullmakter. Straffene er skjerpet, og kriminalitetsbekjempelsen har som en konsekvens blitt mer effektiv. Antallet sprengninger og drap på offentlig sted, med stor fare for tredjepart, har gått ned. Svensk innvandringspolitikk er i dag å betrakte som restriktiv, nesten på nivå med Danmark.

Men dette har ikke ført til noen omfattende takknemlighet fra velgerne. Valg vinnes som kjent ikke av hva du har gjort, men av hva du kan levere i fremtiden. Og Sverigedemokraternas nærhet til regjeringen har for en del velgere vært negativt, til tross for at partiet på mange måter har moderert seg.

Meningsmålene holder Magdalena Andersson (Socialdemokraterna) som en knapp favoritt til å bli Sveriges neste statsminister.
Foto: Fredrik Sandberg, TT / NTB

Det er derfor en slags déjà vu-stemning i svensk politikk. På et vis er den forrige valgkampen i ferd med å gjenta seg.

Socialdemokraterna står om mulig enda nærmere de borgerlige partiene i dag. For en stund siden intervjuet jeg Teresa Carvalho, Socialdemokraternas justispolitiske talsperson og en mulig fremtidig justisminister. Det var ikke mulig å finne forskjeller mellom Socialdemokraternas og Moderaternas justispolitikk. En lignende samstemthet finner vi også i innvandringspolitikken.

Socialdemokraterna, Sverigedemokraterna og Moderaterna samler til sammen rundt 70 prosent av velgerne ifølge målingene. Disse tre største partiene i Sverige er enige i sentrale spørsmål som berører det svenske samfunnet: innvandring, justispolitikk, energispørsmål og forsvarspolitikk. Dette gjør valgkampen, og i bredere forstand hele den svenske politikken, til et slags skuespill.

Sverigedemokraterna og deres leder Jimmie Åkesson har de siste fire årene fungert som støtteparti for den borgerlige regjeringen.
Foto: Magnus Lejhall, TT / AP / NTB

For til tross for denne enigheten er svensk politikk låst fast i to blokker, en til venstre og en til høyre. Socialdemokraterna har ikke så mye til felles med sine gitte samarbeidspartnere i Miljöpartiet og Vänsterpartiet.

Da jeg spurte Carvalho hvordan hun skal komme til enighet med disse to partiene i en eventuell regjering, svarte hun direkte unnvikende. Mitt inntrykk var at hun ikke engang ville tenke tanken på hvordan det skulle gå til, eller at de enkelt kunne la seg overkjøre.

Likheten mellom de tre største partiene gir en realpolitisk enighet som egentlig borger for stabilitet og forutsigbarhet i svensk politikk. Men denne enigheten avspeiles ikke i utsiktene for en fremtidig regjeringsdannelse.

Det er underlig, men samtidig veldig lett å forklare: Socialdemokraterna har gjort det til et prinsipp å ikke ta i Sverigedemokraterna med tang. Partiets fortid anses å være altfor belastende, uavhengig av partiets politikk i dag. Av rent taktiske årsaker vil de heller ikke samarbeide med Moderaterna etter en tysk modell – der CDU og SPD samarbeider.

Derfor er svensk politikk fortsatt låst fast i to blokker. Politikken på 2020-tallet er helt annerledes enn den har vært i de forrige tiårene, da det av mange årsaker fantes mye større politiske forskjeller mellom blokkene.

Svensk politikk har definitivt lagt 2000-tallets to første idealistiske tiår bak seg. Politikken fra sak til sak har oppdatert seg. Blokksystemet har ikke gjort det.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!