Midt i det høytidelige ulmer et familiedrama. På ett bilde: en i fotlenke, en nyreoperert og en sykmeldt dronning.
HISTORISK: Det er umulig å ikke la tanken på om dette er noe alle tenker på nå, komme snikende, mens det føles som om halve verden ser på. Elefanten i rommet, men som ingen har tenkt til å adressere akkurat denne dagen, skriver Caisa Linea Hagfors. Foto: NTB
Det var neppe noen som så for seg at denne dagen skulle starte slik: Grytidlig onsdag morgen tok dronning Sonja seg en aldri så liten gåtur i Slottsparken, ikledd sporty treningsklær.
Alene spaserte hun gjennom Dronningparken, stoppet foran sin egen statue, som for øyeblikket er overfylt av blomster, kort og lys – og tok et bilde med mobilen.
Området var fortsatt folketomt, men en årvåken journalist på tidligvakt fra TV 2 fikk fanget det smått absurde øyeblikket.
Slik startet altså den store dagen hun skulle ta et siste farvel til sin ektemann, sammen med resten av Norge.
Oslo sentrum er snudd på hodet denne dagen. Hovedstaden er rigget til å være nærmest én eneste stor gravferd. Langs gjerdene på Karl Johan har det samlet seg gamle og unge. Noen går i bunad. De fleste ser helt vanlige ut. Men alle er forbausende salige, stille og rolige.
Det som ser ut som en barselgruppe mødre og barnevogner, baner seg vei nedover langs sperringene og stiller seg opp for å få et glimt av prosesjonen med kongens båre, som skal gå fra Slottet og ned til Domkirken. Bak båren skal kongefamilien gå til fots, sammen med en rekke andre kongelige og statsoverhoder.
Hvil i fred
Sikkerhetsoppbudet er deretter, og kanskje mer dertil. En dimensjon jeg ikke har sett maken til i lille Oslo. Aldri har jeg følt meg både tryggere og mer utsatt på én og samme tid, der jeg står i et folkehav, klar for å observere prosesjonen med viktige mennesker.
Det er skarpskyttere å skimte på takene som omkranser Karl Johan og Domkirken. Annenhver person jeg passerer bærer våpen eller er uniformkledd på denne vakre, tidlige høstdagen i Oslo.
Her sa kroppen stopp – soldatene hylles
Hos enkelte i folkemengden er det også tilløp til surmuling over kamerahysteriet som råder. Når prosesjonen nærmer seg, skal alle opp med mobilen for å sikre seg sitt eget bilde – til stor irritasjon for alle som står bak og plutselig får utsikt til en skog av skjermer.
Først kom hestene. Deretter kom korpset. Så hoffsjefen, med den ganske sære, gjenkjennelige snutehatten med fjær. Etterfulgt av bilen som dro kongens kiste.
Sørgesaluttene runger over Oslo idet prosesjonen går nedover Karl Johan. Bak den norske kongefamilien fulgte de andre kongelige. Ja, gående til fots. Kronprinsessen av Nederland med så tynne stilettheler at jeg holdt pusten et øyeblikk, mens føttene vaklet ustødig på brosteinen.
I TAKT: Kortesjen med kong Haralds båre ble fraktet ned til Oslo domkirke onsdag 9. september. Det er en tung tur for flere av de kongelige. Video: Marte Nyløkken Helseth.
Når prosesjonen har nådd Domkirken, og gjestene er på plass, starter strømmingen av gudstjenesten på storskjerm rundt om i sentrum. Mange har slått seg ned på gresset foran Stortinget. Et lite øyeblikk minner det hele nesten mer om en festival.
På en enorm storskjerm kan vi først se den noe utradisjonelle biskopen i Oslo, med dreadlocks, ønske kongefamilien velkommen. Og ikke lenge etter får alle et glimt av den varetektsfengslede Marius Borg Høiby på en kirkebenk sammen med resten av kongens barnebarn.
Disse bildene fra innsiden av Domkirken er historiske på mange ulike måter. Zoomer du mentalt ut fra den ærverdige gravferden et lite øyeblikk, kan du også se et sinnssykt familiedrama avbildet i ett og samme bilde: En i fotlenke, en nyreoperert sjaman og en sykmeldt dronning etter lungetransplantasjon.
PÅ PLASS: Marius Borg Høiby, søstrene Behn og Durek Verret er på plass i Oslo domkirke for kong Haralds begravelse. Video: Skavhaug/Sørø Olsen/Dagbladet
Det er umulig å ikke la tanken på om dette er noe alle tenker på nå, komme snikende, mens det føles som om halve verden ser på. Elefanten i rommet, som ingen har tenkt til å adressere akkurat denne dagen.
Allerede minutter inn i gravferdsseremonien kan man se moren hans, dronning Mette-Marit, tørke de første tårene fra kinnet. Innen statsminister Jonas Gahr Støre er halvveis i talen sin, er hun fullstendig oppløst i tårer.
Støre brukte halvparten av talen sin på å gi en personlig, varm hyllest til den etterlatte dronning Sonja: «For en dronning!», avsluttet han. En tårevåt dronning Sonja nikket en anerkjennende takk til statsministeren.
Og i dette øyeblikket følte jeg det sterkere enn noen gang: Til slutt er de bare mennesker, disse også. Døden og sorgen over den er noe vi har til felles, kongelig eller ei.
Det går igjen som den gjennomgående, røde tråden i hele seremonien, med et musikalsk innslag som det absolutt største høydepunktet. Da Åge Aleksandersen og Tuva Syvertsen sang Alf Prøysens «Jørgen Hattemaker», var det vanskelig å holde tårene tilbake.
ÅPNER OPP: Det strømmet til med mennesker mot Slottet da de åpnet opp sperringene. Video: NRK
Sangen om en fattig hattemaker som ser sitt liv opp mot kong Salomo, og kommer til at til tross for de enorme forskjellene mellom dem, så deler de også de samme grunnleggende, menneskelige øyeblikkene i livet:
«Både jeg og Salomon kom nakne til vår jord», sang Aleksandersen, mens kirken var fylt med internasjonale statsoverhoder og fjonge gjester som ikke forsto et kvekk av Prøysens herlige hedmarkdialekt.
Og det var nettopp det som var så flott, nemlig tanken om at akkurat denne sangen, dette øyeblikket, var det bare oss nordmenn som fullt og helt fikk forstå og ta del i. Sangen rammet på symbolsk vis inn det folkelige ved det norske kongehuset.
Ikke lenge etter kom jagerflyene, på rekke over Oslo sentrum. Ett av dem brøt ut av formasjonen og steg opp mot himmelen, mens de andre fortsatte videre. Nok en gang føltes symbolikken mektig.
TIL VERS: Ett av de fire kamplyene som fløy over Oslo under Kong Haralds gravferd brøyt formasjonen. Dette er hvorfor. Video: NRK.
Vi vet at slike store begivenheter har en samlende effekt på oss. Vi vet også at monarkiets posisjon hos det norske folk kommer styrket ut av dette. Og jeg tenker at det ikke er så rart.
De litt snåle, klassiske, seremonielle tradisjonene grep nok selv den mest hardbarka republikaner i dag. For Norge må i det minste være verdens beste land å være republikaner i. Det går an å være republikaner og samtidig anerkjenne at vi har vært heldige med de kongene vi har hatt.