– Det er faktisk en blackout, hele den opplevelsen. Det er lett å tenke at jeg husker det, men jeg tror mye av det jeg tror jeg husker, faktisk er tanker jeg har gjort meg opp etterpå.
Karsten Warholm er midt i pakkingen kvelden før avreise til VM i Tokyo da han tar imot VG hjemme ved Frognerparken i Oslo. I dette intervjuet snakker han om:
- «Advarselen» han fikk etter forrige Tokyo-tur og 45,94
- Om hvordan han og trener Leif Olav Andenes ble «litt cocky»
- Om hvordan han forholder seg til de enorme forventningene
Men først: Vi ser på hans beste minner fra forrige reise til Japan.
Med kanskje tidenes råeste idrettsprestasjon av en nordmann tok han OL-gull på 400 meter hekk i 2021.
45,94.
Verdensrekord.
– Jeg har veldig gode minner og følelser for Tokyo. Det er den største idrettsopplevelsen jeg har hatt på egne vegne.
Latteren blir høy da TV-bildene viser hvordan han rev i stykker drakten da han innså hva tiden faktisk ble.
– Den feiringen var litt overtenning. Det viser alle emosjonene til det løpet. Jeg var like mye lettet som glad.
Amerikanske Rai Benjamin, som tok OL-gullet foran Warholm i fjor, var helt likt etter ni hekker.
– Det er sjeldent du klarer å holde noen bak deg når du får noen opp på siden mot slutten. Den mest naturlige løpsutviklingen er at han skulle vunnet. Men det kule er at jeg faktisk re-akselererte og traff den siste hekken fryktelig mye bedre enn ham.
Warholm ligger dypt nede på sofakanten, mens han peker og gliser.
13–21. september går VM på samme National Athletic Stadium. I forkant lader han opp på samme hotell og treningsbane i Fukuoka.
– Jeg tror det blir helt annerledes nå. Sist var det ikke noen folk i pandemien. Jeg husker vi fikk en bil over Shibuya CrossingShibuya CrossingEt stort lyskryss rett foran Shibuya stasjon i Tokyo – en av de travleste togstasjonene i verden. Når lyset blir grønt for fotgjengere, stopper biltrafikken i alle retninger – og flere tusen mennesker kan krysse samtidig fra alle kanter., som alltid er stappfull i filmer, men det var helt tomt. Det samme på stadion. Nå får vi oppleve den fantastiske stadion med publikum.
– Hvordan er styrkeforholdet mellom deg og Benjamin nå sammenlignet med da? Og hva med Alison dos Santos fra Brasil?
– Det er litt sykt, for det er ganske likt. Forskjellen er at den gang hadde jeg aldri tapt mot dem, nå har jeg tapt mot begge. Utad sier nok folk at det er jevnere nå, men jeg mener at Rai Benjamin var en like stor konkurrent da som nå – selv om jeg hadde slått han da. Vi visste hvor god han var. Mens Dos Santos er blitt mye bedre.
Tross at de kan koste ham VM-gullet, smiler Warholm når han snakker om rivalene. De gjør at Warholm og trener Leif Olav Alnes er skjerpet året rundt.
– Jeg føler vi bygger grenen sammen. Ingen hadde klart det alene. Vi kommer fra tre ulike land, har hver vår sponsor blant de tre store skomerkene og har byttet på å vinne.
– Jeg har vunnet nok. Det alene er ikke nok. Jeg må ha tilfredsheten med å slå noen som er på det samme høye nivået. Jeg hadde ikke klart å finne motivasjonen helt på egen hånd til å gjøre all treningen og jobben vi gjør for å pushe mot 45,94 igjen, hvis ikke noen andre prøvde på det samme.
Trener for Warholm.
– Hva er den største forskjellen på deg nå og for fire år siden?
– Jeg er flere erfaringer rikere, ikke bare fordi jeg er eldre, men karrieren har vært gjennom flere bølgedaler de siste tre årene med skade i 2022 og 2024. Det har vært tøffere.
– Og det sa Leif tidlig: 45,94 er en gave – og en byrde. Du blir målt opp mot et nivå du ikke kan levere på normalen. Før kunne jeg slå persene mine med god trening og legge opp til en formtopp. Nå må alle de ytre faktorene også være på plass. Jeg har fått kjenne mer på realitetene.
Kevin Youngs rekord på 46,78 fra Barcelona-OL i 1992 sto frem til Warholm løp 46,70 på Bislett i juni 2021.
– Hvordan forklarer du spranget fra 46,70 til 45,94?
– Det høres helt idiotisk ut. Vi slo en verdensrekord som hadde stått i 29 år med åtte hundredeler, og den lå i kortene. Men jeg tror mange ville tippet at det skulle ta flere generasjoner før vi bikket 46 sekunder. Jeg trodde også det.
– Men Leif Olav skal faktisk ha det – han snakket om det. Og det begynner der, at man prater om det. Men han hadde heller ikke sett den komme i Tokyo.
Noen pekte på banen i Tokyo. Andre på skoene.
Warholm synes det blir for enkelt.
– Det er klart at mange forutsetninger var til stede, men det har blitt litt ufortjent når folk snakker om rekorden. De spør meg bare om skoene og banen. Men på de fleste andre øvelser, som 400 meter flatt for eksempel, var det ikke sinnssyke tider i 2021.
– Det var kombinasjon av all treningen vi hadde gjort, all konkurransen på øvelsen med enorme forventninger, vær, vind og utstyr. Alle stjerner sto rett på himmelen den dagen. Det gjorde at det kom noen tider som er vanskelig å gjenskape.
– Om dere turte å prate om 46 sekunder den gang, hva tør dere å prate om nå?
– Vi ble litt cocky etter det … Vi ble veldig cocky, ler Warholm.
– Leif begynte å snakke om 44. Det var litt tidlig. Nå er jeg der at om jeg noen gang kan slå 45,94, er jeg veldig fornøyd. Men man flytter jo grenser for hva man tror er mulig. Siden den gang er det 45,94 vi har målt oss mot. Det er standarden på hva vi prøver på.
De tre siste årene var ikke Warholm i nærheten av verdensrekorden.
- 2022: Årsbeste på 47,12
- 2023: Årsbeste på 46,51
- 2024: Årsbeste på 46,70
Flere hadde gitt beskjed om at de har mistet troen. Gitt han opp.
Men med 46,28 i Silesia i august viste Warholm at han fortsatt kan slå 45,94.
– Det er gøy hvordan vi mennesker blir vant til alt så fort. Nå er vi vant til å ha gode utøvere i fotball, golf og tennis. Vi blir skuffet om vi ikke har med 3–4 gull hjem fra friidretts-mesterskap, men for 20 år siden var det utopi.
– Det er det samme med 45,94. Jeg skjønner at folk tenker sånn, så føler jeg at jeg må forklare at 2023-sesongen med tre løp på 46,50-tallet likevel var fremgang på grunn av «sånn» og «sånn».
– Det er ikke lett å forklare det til andre? Folk vil ha mer?
– Det er ikke lett, og jeg forstår det. Men det hadde blitt veldig tøft for meg om jeg skulle henge meg på «45,94 eller ingenting-kjøret». Det hadde blitt klink umulig. Jeg har funnet min måte å håndtere det på.
Han fleiper med sin svenske kompis, Armand «Mondo» Duplantis. Den suverene stavkongen flytter listen kun en centimeter mellom verdensrekordene.
– Det hadde vært konge om jeg kunne ta en hundredel per rekord, da hadde jeg nesten hatt 100 verdensrekorder fra 46,70. Men det er ikke mulig, for konkurrentene mine er så forbanna gode. Og de kan også slå 45,94.
– Da du slo gjennom med VM-gull i 2017 fikk du merke hvor fort media og folk kan bygge deg opp, men du merket raskt neste sesong hvordan de kan rive deg ned ogsåde kan rive deg ned ogsåWarholm fikk gjennombruddet med et sensasjonelt VM-gull i 2017 (London). Neste sesong var Abderrahman Samba overlegen. . Hvordan lever du med dette?
– Nå lever jeg veldig fint med det. Jeg er blitt litt immun mot å ta til meg alle meninger. Jeg har fått mer fugleperspektiv og forstår måten media formidler sin historie, som har endret seg mye siden 2017. Jeg har min jobb, media har sin jobb og de som ser på har sin interesse. På en eller annen måte er det denne kombinasjonen som gjør idretten interessant.
– Vi er avhengig av disse fasettene for å bygge narrativet som er sport og underholdning. Hadde det vært slik at alle bare danset etter min pipe, hadde det vært kjedelig. Vi må huske at vi egentlig driver med noe veldig primitivt, som vi har klart å gjøre interessant og til underholdning og glede for folk.
– Har du alltid vært så reflektert rundt dette?
– Hmm … Jeg har nok alltid hatt potensial til det, og jeg har blitt mer opptatt av det. Som ung mann med mye testo er det vanskelig å se alle disse tingene, men å forstå hvordan ting henger sammen har jeg nok hatt latent i meg.
– Så kan mitt bilde sikkert være både riktig og feil iblant. Men jeg er mer ydmyk, og jeg tror flere burde heller være mer reservert. Og særlig blant oss idrettsfolk hvor det blir mye følelser. For verdensbildet er ofte et sted midt imellom. Jeg prøver å være rasjonell.
Warholm er et av landets mest yndede sponsorobjekter i idretten og har knapt vært innblandet i kontroverser i løpet av karrieren.
– Du kunne sikkert fått veldig mye mer oppmerksomhet om du delte meningene dine om flere temaer? Hvor opptatt er du av imaget ditt?
– Jeg som idrettsmann er nok litt mer som kongefamilien – og ikke politikerne vi ser på tv. Jeg ønsker å holde meg litt nøytral når det kommer til hvilke holdninger jeg har utad. For der har jeg stor ydmykhet. Jeg er god til å løpe 400 meter med ti hekker i veien, men det betyr ikke at jeg forstår politikk og alle de store tingene som er på dagsorden.
– Det handler om at det blir feil om jeg uttaler meg på tynt grunnlag, og ofte ser jeg kjente folk uttale seg på tynt grunnlag med caps lock. Det prøver jeg å unngå, jeg kan sikkert finne på å gå i den fellen en gang, men jeg prøver å passe på at jeg fortsatt er kjent for å drive med 400 meter hekk.
– Jeg ønsker å ha en substans ved navnet mitt, når jeg bidrar på noe, skal det være noe som er skikkelig. Kanskje jeg er litt gammel sjel som tenker sånn, men jeg er opptatt av at ting skal holdes til en høy standard. Det skal være kvalitet og substans i det som blir gjort.
Warholm har vært i verdenstoppen i friidrett i nesten ti år og tjent seg rik på det. Likevel trener han stort sett under svært spartanske forhold inne i Vallhall.
– Det er ikke veldig bevisst, men det er der vi har de beste forutsetningene. En bra ting med å få det til, er at man får tryggheten og selvtilliten på at det man driver med er nok. Jeg synes det er veldig kult at vi trener på veldig primitive anlegg.
– Det viser alle som kommer opp at du trenger ikke ultrafancy anlegg, eller fine akademier rundt om i Europa uansett om det er fotball eller friidretten. Så lenge det er en motivasjon, en trenerkompetanse, så spiller det ingen rolle om anleggene du trener på er primitive eller toppmoderne.
– Det trenger ikke være fancy. Egentlig tvert imot. Jo mer primitivt, jo mer liker Leif det. Han er veldig glad i at det skal gjøres enkelt. Kan det gjøres enkelt, bør det gjøres enkelt. Ofte tror jeg folk gjør ting veldig fancy for å vise det til omverden. Det har ikke vi gjort, vi prøver å holde beina på jorden og det er måten å prestere over tid. Mister du bakkekontakten, er det bare et spørsmål før det går til helvete.
– Har du mistet den noen gang?
– Haha. Det kan være at jeg har vært nærmere enn jeg tror, men jeg har mange folk rundt meg som holder meg på jorden og det er viktig. Viktig med kompiser, familie og dame som sier fra når jeg holder på å miste det litt. Jeg har nok blitt korrigert en del ganger, men jeg føler aldri at jeg har vært på vei til å miste bakkekontakten.
Så får vi se om det blir en ny blackout i Tokyo eller ei…
