Arbeiderpartiet:

En sterk seier – og et stort strategiskifte, mener Hans Olav Lahlum.

NY RETNING: En ettpartiregjering er et brudd med hva Jonas Gahr Støre og hans politiske storebror Jens Stoltenberg har stått for de siste 20 åra, skriver Hans Olav Lahlum. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Jonas Gahr Støre kronet en eventyrlig opptur med valgseier, men innleder nå sin andre fireårsperiode som statsminister med en helt annen plan enn den første. Valgåret 2025 så et dramatisk brudd med de siste 20 årenes regjeringsstrategi i Ap, og en gjenopptakelse av strategien fra de første 50 årene av etterkrigstiden.

Det er slett ikke unikt at et stortingsvalgår gir en stor opptur for statsministeren og det største regjeringspartiet. Det skjedde forrige gang i 2017 med Erna Solberg og Høyre – og før det igjen i 2009 med Jens Stoltenberg og Ap. 

HISTORIKER OG FORFATTER: Han Olav Lahlum er historiker og forfatter. Foto: Privat

Det er nok likevel dekning for at Jonas Gahr Støre i 2025 opplevde en større opptur enn noen tidligere statsminister fra etterkrigstiden. 

I desember 2024 var snittet for Aps oppslutning nede på 17 prosent, Frp og Høyre lå an til et klart flertall, og Støre var under sterkt internt press for å trekke seg. 

Mange i Ap trodde at problemet var statsministeren, og at situasjonen ville løse seg dersom han ble byttet ut med sin langt yngre statsråd Tonje Brenna. Det var en ytterst merkelig teori, særlig siden Brenna var med på Støres linje politisk og langt mindre populær enn ham ute hos velgerne. 

Problemet var i realiteten ikke statsministeren til Ap, men derimot regjeringsstrategien: Samarbeidet med Sp var fanget i en ond sirkel med økende frustrasjon og krympende oppslutning for begge partiene.

Da regjeringssamarbeidet endelig kollapset våren 2025, spådde mange at Sp ville få en større gevinst ved å gå ut av regjeringen enn hva Ap ville få ved å bli sittende alene igjen i den. Det viste seg snart at Støre og resten av ledelsen i Ap hadde gjort en langt bedre vurdering der. 

«TUTTIFRUTTI»: Statsminister Jonas Gahr Støre ble forvirret da han fikk spørsmål om en såkalt «tuttifrutti»-koalisjon. Reporter: Magnus Kallelid / Video: Marte Nyløkken Helseth

Overgangen til ettpartiregjering ga Ap muligheten til å sette inn flere nye statsråder – og til å få inn den nylig hjemvendte og fortsatt svært populære Jens Stoltenberg som finansminister. Meningsmålingene jevnet seg plutselig ut, og dermed svingte også noe av det negative mediafokuset over på Erna Solberg og Høyre.

Det største løftet for Ap kom på våren, men et rødgrønt flertall ble først sikret i valgkampinnspurten – med drahjelp fra iøynefallende splittelse på borgerlig side. Dermed var man tilbake på en situasjon som hjemsøkte de borgerlige ved valgene i de første 20 årene av etterkrigstiden: Arbeiderpartiet hadde en udiskutabel statsministerkandidat og en klar plan for hva slags regjering det skulle bli, mens de fire borgerlige partiene ikke hadde noen av delene.

Ved stortingsvalget i 1945 fikk Ap for første gang flertall i Stortinget. Statsminister Gerhardsen ønsket å invitere Venstre, KrF og NKP til regjeringssamarbeid, men møtte for sterk motstand internt i Ap. Overgangen fra samlingsregjering til ettpartiregjering høsten 1945 ble i stedet et stort og varig veivalg. 

De neste 50 årene fastholdt Ap at man med eller uten flertall ville ta regjeringsmakt, men at det var uaktuelt å dele regjeringskontorene med andre partier. Strategien med regjeringsmakt alene nådde et toppmål under Gro Harlem Brundtland på første del av 1990-tallet. 

Så falt den plutselig sammen da Thorbjørn Jaglands høsten 1997 ga fra seg regjeringsmakten i en situasjon hvor Aps oppslutning var over 35 prosent, og hvor Stortingets sammensetning ga gode utsikter til å beholde makten. Ved dannelsen av Jens Stoltenbergs første regjering våren 2000 var man tilbake på strategien om å regjere alene. Det totalhavarerte hos velgerne, med 24,3 prosent ved valget i 2001.

FIRE NYE ÅR: Mandag ble det klart at Jonas Gahr Støre får fire nye år som statsminister. Men det blir ikke uten utfordringer, sier Dagbladets politiske redaktør Lars Helle.

I 2005 tok Stoltenberg og resten av ledelsen i Ap et banebrytende veiskifte: Man gikk til valg på et uttalt mål om et nytt rødgrønt regjeringssamarbeid med Sp og SV. 

Tidligere hadde Jagland i løsere form også vært inne på ideen om regjeringssamarbeid med andre partier. Under lå en felles erkjennelse av at Ap alene ikke ville få flertall igjen, samt en voksende frustrasjon over at en mindretallsregjering måtte inngå kompromisser i ulike retninger og ikke fikk helheten man ønsket særlig i den økonomiske politikken. 

Stoltenbergs Ap fikk flertallsregjeringen sin i 2005 – og den ble til stor jubel gjenvalgt i 2009. Valgnederlaget i 2013 ble akseptert som en ganske naturlig følge av åtte år med regjeringmakt, og utløste ingen endring av regjeringsstrategien.

Jonas Gahr Støre hadde som en sentral statsråd gjennom åtte år stått last og brast med det rødgrønne flertallsprosjektet. Han gikk til valg på en ny flertallsregjering i 2017, og forsøkte i 2018 å få til en utvidet versjon hvor Ap, Sp og KrF skulle danne regjering med støtte fra SV. 

I 2021 var Støres mål igjen en rødgrønn trepartiregjering, men SV ble stående utenfor. Støre holdt standhaftig fast ved regjeringssamarbeidet med Sp – gjennom en serie med krevende statsrådavganger, og etter et svært dårlig kommunestyrevalg høsten 2023. 

Bruddet mellom Ap og Sp, kombinert med en økt fragmentering på rødgrønn side, synes nå i 2025 å ha utløst en total revurdering av Støres regjeringsstrategi. Støre har vært og er klar på at eneste alternativ nå er en ettpartiregjering. 

VALGVINNER: Jonas Gahr Støre fortsetter som statsminister. Nå blir det spennende å se hvor varig Aps skifte av regjeringsstrategi blir, skriver Lahlum. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet

Det er et brudd med hva han og hans politiske storebror Jens Stoltenberg har stått for de siste 20 årene, men samtidig en tilbakevending til strategien som deres politiske mor Gro Harlem Brundtland alltid holdt fast ved – og som de tidligere statsministrene Gerhardsen, Torp, Bratteli og Nordli hadde stått eller falt med. 

Tilhengerne internt i partiet gleder seg over man får samtlige statsrådsposter. Det fremhever gjerne fleksibiliteten det gir når man kan søke flertall på rødgrønn side i de fleste sakene og med partier fra borgerlig side i noen saker.

Strategien med en ettpartiregjering som kan kjøre slalåm i Stortinget er vel kjent, men gjeninnføres nå under mer krevende værforhold. Brundtland trengte som statsminister aldri mer enn to andre partier for å få flertall i Stortinget. 

Det samme har vært situasjonen for Støre så langt. Heretter trenger han støtte enten fra fire mindre og ganske ulike partier på rødgrønn side, eller fra tre av de fire partiene på borgerlig side – eller eventuelt fra en komplisert miks av rødgrønne og borgerlige partier. 

Det blir spennende å se hvor kupert veien videre blir for den gjenvalgte statsministeren, og i forlengelsen av det også hvor varig Aps nye skifte av regjeringsstrategi blir.