Forrige uke hang skinnene i løse lufta mellom Moi og Heskestad. Igjen. Raset i Drangsdalen var bare det siste i rekken av hendelser som viser at Sørlandsbanen er en skandale i sakte film. Når underlaget vaskes vekk av regn og tog må humpe seg fram i 20 kilometer i timen, er det ikke lenger et spørsmål om punktlighet. Det er et spørsmål om liv og helse.
Dette har vi visst i tiår. Og hva har skjedd? Nesten ingenting. Lappverk. Midlertidige løsninger. Nye rapporter. Gamle løfter. Politikerne skryter av milliarder til jernbane – men Dalane ser lite til dem. Pengene renner østover. Her sitter vi igjen med skinner som henger i lufta.
Sikkerheten til passasjerer og ansatte må aldri måles i kroner og øre. Norge er et av verdens rikeste land. Vi har råd til å bruke hundrevis av milliarder på motorveier, oljeskatt og store prestisjeprosjekter. Da er det direkte uforsvarlig å si at vi ikke har råd til å sikre Sørlandsbanen. Vi har råd. Det som mangler, er vilje.
Miljøforkjempere peker samtidig på at jernbanen er helt avgjørende dersom Norge mener alvor med å kutte klimautslipp. Hver gang Sørlandsbanen stenges, presses tusenvis av lastebiler ut på veiene, med køer, ulykker og store utslipp som resultat. Hvis vi virkelig ønsker miljørettet og bærekraftig transport, må vi også legge penger på bordet – langt mer enn det som gjøres i dag.
Ordfører Gro Helleland i Lund roper varsku. Pål Morten Borgli (Frp) sier «vi må fikse det en gang for alle». Geir Pollestad (Sp) innrømmer at ingen partier har gjort nok. Ingrid Fiskaa (SV) peker på ekstremvær og forsømt vedlikehold – og krever tunnel. De har rett. Men ordene deres må følges av handling.
Når Bane Nor skryter av 100 millioner kroner til rassikring, er det bare smuler i den store sammenhengen. Det er langt fra nok. Hvor mange ganger skal vi se bilder av skinner som henger i løse lufta før staten åpner pengesekken på ordentlig?
Vi venter på en ny E39. Samtidig lar staten jernbanen ved siden av forvitre. Det er et svik mot innbyggerne i Dalane og mot alle som satser på grønn transport. Tog som kryper saktere enn syklister, er ikke framtidens kollektivtilbud.
Etter valget er det klart at Støre-regjeringen i stor grad må forholde seg til partiene Rødt, SV, MDG – og Senterpartiet – for å få gjennomslag for politikken. Spesielt håper vi at de partiene som i festtaler har talt varmt og høyt om satsing på jernbane, nå gjør noe mer enn bare å snakke. Nå kan de faktisk bidra til at det skjer noe.
Vi har ikke store forhåpninger, men vi gir partiene som havnet over sperregrensen en mulighet. Sørlandsbanen må for fullt inn i Nasjonal transportplan – med store bevilgninger, klare prioriteringer og konkrete tiltak. Ikke en gang i framtida. Ikke som «langsiktig mål». Men nå.
Det er ikke sikkert det går like bra neste gang bakken forsvinner under skinnene.