Erna Solberg:

Selv om Erna Solbergs avgang som høyreleder var ventet, endrer situasjonen norsk politikk.

FORSVINNER IKKE: Erna Solberg skal være høyreleder i fem måneder til og stortingsrepresentant i minst fire år til. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Etter at de første emosjonelle timene under valgnatta var tilbakelagt, har vi sett noe av det fineste ved det norske, politiske systemet. De som har tapt, ja til og med de som har mistet plassen på Stortinget, har vært rause og ydmyke overfor velgernes dom. De har gratulert vinnerne og vært gode tapere. På vinnersiden har det stort sett vært gode vinnere. Best av alt er det at vi er fullstendig forskånet for påstander om at valget var «rigget» eller på annen måte ikke reflekterte velgernes syn.

Høyreleder Erna Solberg er blant dem som har holdt skuldrene lave. Etter at det fredag ble kjent at hun trekker seg, har vi sett en Solberg av gammelt merke. Selvironisk og uhøytidelig, men fortsatt full av tro på eget prosjekt. Hun bryr seg ikke lenger med å bortforklare valgnederlaget eller skylde på andre. Avgangen hennes, som i god høyrestil skal ta noen måneder, endrer likevel mye i norsk politikk.

Uavhengig av hvem som til enhver tid er den mest realistiske statsministerkandidaten, vil den sittende høyrelederen alltid være en del av en slik diskusjon. I seks stortingsvalg har Erna Solberg vært en del av den diskusjonen. Bare Einar Gerhardsen kan konkurrere med den statistikken. Når en slik brikke tas ut av spillet, blir også det politiske spillet annerledes.

For seint oppdaget Høyre at de ikke kunne sitte rolig og se på at Ap/Sp-regjeringen forvitret innenfra. Da Sp forsvant ut i vinter, klarte ikke Høyre å definere noen ny, egen politikk. De kunne heller ikke hakke videre på Sp’s reverseringer.

Den nye høyrelederen får derfor et voldsomt prosjekt å håndtere. Han eller hun skal ikke bare være et opposisjonsparti og lage mest mulig problemer for regjeringen. Enda viktigere blir det å stå i spissen for å definere ny høyrepolitikk, en politikk som kan gjøre partiet til en mer reell utfordrer i 2029. Det må pekes ut områder som famner bredt og som i tillegg kan utgjøre en forskjell mot for eksempel Ap’s politikk. Litt mer disiplin i skolen enn Ap, litt mer penger til Ukraina enn Ap og litt mer pils i parken enn Ap, er ikke nok. Helse- og klimapolitikk, som bare i begrenset grad ble temaer i høst, er eksempler på saksområder som er åpne for ny politikk. Det samme gjelder hvordan velferdsstaten skal driftes framover.

Det blir nok å gjøre på mange plan, så partiet trenger en leder med et bredt interessefelt, selv om Erna Solberg fortsatt er i kulissene. Hun skal sitte på Stortinget i minst fire år til og kommer ikke til å sitte rolig.