Utfordringsbildet for kommuneøkonomien i Tynset er «truende», og vi har begrenset tid til å snu utviklingen. Kommunedirektør og politikere ønsker nå en helhetlig utredning av kommunens økonomi i tillegg til allerede vedtatt utredning for skole og barnehage. Konsulentselskapet Agenda Kaupang er hyret inn for å gjøre jobben. Selv om man pr. dags dato ikke kan spesifisere det eksakt, vil, etter det vi kan forstå, de samlede konsulenthonorarene beløpe seg til et sted mellom én og halvannen millioner kroner.
Kommunedirektøren rettferdiggjør dette med at det er viktig å knytte til seg eksterne fagfolk som er objektive, fordi «endringsmotstand i administrasjonen gjelder i alle kommuner», og «fagfolkene i Agenda Kaupang vil forhåpentligvis kunne utfordre oss på den driften vi har i dag og de forslagene vi foreslår» («Tynsetingen», 12.09.) Jeg slutter meg til håpet.
Men signalene er illevarslende: Som det foreløpig eneste, konkrete eksempel på mulig innsparing, vises det til en pågående «risikoanalyse» av konsekvensen ved å legge ned ti institusjonsplasser og i stedet bruke deler av dette på hjemmebasert omsorg.
Vi er klar over at en stadig større andel av det bemannede botilbudet til eldre blir gitt i hjemmetjenesten. Likevel: Å bygge ned antallet institusjonsplasser i en situasjon hvor over nitti prosent av beboerne i sykehjem ifølge Statistisk sentralbyrå har helseutfordringer i kategorien «omfattende bistandsbehov», gir ingen mening. Det er selvfølgelig heller ikke slik at det blir færre eldre med alvorlig grad av funksjonsnedsettelse ved omplassering fra tjenester i institusjon til hjemmetjenesten. «Nissen følger med på lasset», og presset vil øke formidabelt på en tjeneste som i utgangspunktet mangler sykehjemmets strukturelle rammer for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.
Det viktigste bør vel dessuten være de gamle og deres pårørende sin opplevelse av trygghet. Hvordan ivaretas denne når brukere med behov for faste helse- og omsorgstjenester får det fra ambulerende personell utenfra?
Kanskje vi i stedet for å begynne med de svakeste av de svake skal starte i den andre enden, og rette «innsparingsfokus» mot mindre sårbare grupper i velferdssamfunnet vårt?