NRKs analyse av Charlie Kirk avslører mer om NRK enn om Kirk

Dette er et eksternt innleggg og gir uttrykk for skribentens meninger.

NRK har analysert 20.000 meldinger fra Charlie Kirks Telegram-kanal og konkluderer med at han så på verden som delt inn i «fiender». Metoden høres imponerende ut med tusenvis av meldinger, dataspråk, og Python-koding. Men ser man nærmere etter, er svakhetene så store at hele analysen blir ubrukelig.

Skjermbilde NRK

En metode uten verdi

For det første har de har valgt ut rundt 40 ord på forhånd – som «fiende», «trussel», «korrupt». Så har de telt forekomster av disse ordene. Resultatet er gitt allerede før man starter. Ser du etter «fiender», så finner du «fiender».

For det andre er all kontekst borte. Ord som «fiende» kan være brukt ironisk, som et sitat, eller i en opphetet debatt der tonen raskt ble mykere igjen. Ved å fjerne alt rundt, står bare ordene igjen. Løsrevet, tomme og meningsløse.

For det tredje, kategoriseringen. NRK valgte selv å samle funnene i fire grupper. Demokrater, medier, minoriteter og studenter/lærere. Det er ikke en «oppdagelse», men et valg. Man kunne like gjerne laget ti kategorier eller femti. Resultatet er mer et speilbilde av analytikernes tanker enn av Kirks faktiske verdensbilde.

Kort sagt så er dette en analyse som bekrefter sine egne fordommer. Det ser vitenskapelig ut, men er egentlig en sirkelargumentasjon med tall pyntet på toppen.

Språket speiler seg selv

Det neste problemet er at NRK fremstiller denne språkbruken som noe spesielt for høyresiden. Det er den ikke. Amerikansk venstreside snakker på nøyaktig samme måte om sine motstandere.

Eksempler finnes i fleng:

Høyresiden bruker ord som «marxisme» og «woke». Venstresiden svarer med «fascisme» og «white supremacy». Begge sider ser motparten som eksistensiell fare. Å isolere Kirk som om han var unik, er å overse helheten.

En uforsvarlig sammenligning

Den groveste feilen kommer når historiker Hilde Løvdal Stephens hevder at Kirks retorikk «overlappet ganske mye med Anders Behring Breiviks manifest».

Dette er grovt. Terroristen skrev et dokument som skulle rettferdiggjøre massedrap. Kirk var en høylytt aktivist som søkte debatt og hadde millioner av tilhengere. Å nevne de to i samme åndedrag er å banalisere 22. juli-terroren og å demonisere en meningsmotstander på en måte som ikke kan forsvares.

At en statskanal lar en slik sammenligning stå uimotsagt, er en redaksjonell fallitterklæring. Terroristen er et unikum i norsk historie. Å bruke ham som målestokk for en amerikansk nettdebattant er ikke analyse, det er propaganda. Her mister ikke Kirk troverdighet, det er det  analysen som gjør.

Når fakta drukner i propaganda

Forskning viser at polarisert språkbruk finnes på begge sider av amerikansk politikk. Pew Research dokumenterer at et stort flertall av både demokrater og republikanere ser motstanderen som umoralsk eller direkte farlig. Kirk var derfor ikke et unikt fenomen, men del av en bredere retorisk kultur.

En studie i Proceedings of the National Academy of Sciences (2019) analyserte millioner av politiske ytringer og viste at demoniserende språk har økt kraftig. Republikanere har riktignok økt bruken mest, men demokrater har fulgt etter – og særlig profilerte politikere på venstresiden bruker ord som beskriver motstanderen som farlig eller udemokratisk.

Resultatet er en spiral der begge sider gjensidig forsterker hatet. Når republikanere kaller demokrater «marxister» og «landsforrædere», og demokrater svarer med «fascister» og «nazister», er ikke lenger politikken en kamp om ideer, men om å nedkjempe en «fiende».

Ironien i NRKs analyse

NRKs analyse klarer ikke å forklare dette. Den plukker løsrevne ord, samler dem i kunstige bokser og ender opp med å lage sitt eget fiendebilde av Kirk. Det er ironisk: i forsøket på å avsløre fiendebilder, har NRK laget sitt eget.

Og enda mer ironisk er det når man setter Kirk opp mot ABB. Da viser man akkurat det samme mønsteret som man beskylder ham for. Demonisering, dehumanisering, og fiendebilder.

Derfor faller NRKs analyse sammen

Metoden er så full av hull at analysen ikke kan brukes til noe annet enn å bekrefte et ferdig bilde. Og når man topper det hele med en absurd sammenligning med ABB, har man forlatt journalistikkens oppgave og gått inn i skremselspropaganda.

Det er på tide at vi erkjenner at retorisk polarisering ikke er en ensidig høyreside-sykdom, men en gjensidig dynamikk. Og at mediene, i sin iver etter å tegne fiendebilder, altfor ofte blir en del av problemet selv.

Denne artikkelen er laget med hjelp av AI.