Av: MARIA JAHR BUSKERUD
Sosiolog, samfunnsanalytiker og PPU-student
For ett år siden skrev jeg innlegget «Unge frykter å bli kansellert».
Mange var redde for å si noe feil. Og noen opplevde at venstresiden tok rollen som moralske voktere.
I 2025 ser vi noe annet. Ikke stillhet, men støy.
Etter det tragiske drapet på Charlie Kirk drapet på Charlie Kirk Den politiske aktivisten og influenseren Charlie Kirk ble skutt og drept under et politisk arrangement i Utah i forrige uke.har man sett, også her i Norge, hvor polarisert debatten har blitt.
Og at det flyter over med konspirasjonsteorier, feilinformasjon og fiendebilder.
Kulturkrigen herjer.
Vi unge merker det best i feeden vår, og vi har merket det lenge.
Sosiale medier fylles av korte videoer som spres nettopp fordi de provoserer.
Og vi skroller forbi. Igjen og igjen.
Til slutt kjennes det nesten normalt. Som bakgrunnsstøy du ikke legger merke til før du skrur av lyden.
Det er slående hvor fort det har snudd:
Før diskuterte vi hvor grensen for krenkelse gikk. Nå lurer vi heller på:
Hvor drøy kan man egentlig være?
Vi har gått fra en offentlighet lammet av frykten for å si for mye – til en offentlighet der motstemmer finnes, men drukner.
Fordi algoritmene forsterker dem som roper høyest.
På sitt verste ble kanselleringskulturen en karikatur av venstresidens idealer: Alle måtte måles etter stadig strengere normer.
I dag er det høyresidens motreaksjon som risikerer å bli like snever.
En frihet til å polarisere, løsrevet fra ansvaret som burde følge med.
Før ble vi stille. Nå blir vi likegyldige. Begge deler kveler debatten – bare på hver sin måte.
I 2024 skrev jeg at vi måtte tåle mer. Det mener jeg fortsatt. Vi skal tåle mye.
Men når alt er lov, skyves grensene litt hver dag.
Derfor handler det ikke lenger bare om hva vi sier, men hvordan vi møter det som treffer oss i feeden.
Vi kan ikke bare skrolle og trekke på skuldrene. Vi må stoppe opp.
Spørre: Hvorfor ser jeg dette? Hva gjør det med meg?
For spørsmålet er egentlig dette:
Hvordan kan vi ha en offentlighet der både frihet og ansvar gjelder?
Der folk ikke ties i hjel av frykt – men heller ikke overdøves av et hav av provokasjoner?
Ytringsfrihet er ikke et enten-eller. Den er et krevende både-og.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.