Navn: Amund Sigurdssønn Karlsen
Alder: 38
Bosted: Født og oppvokst i Tvedalen, så føler at hele Brunlanes er mitt hjemsted. Bor nå på Langhus, utenfor Oslo.
Jobber med: Jobber som skuespiller, både teater, film og TV. De siste årene har jeg også jobbet med filmregi.
Aktuell med: På scenen er jeg aktuell med «En hyllest til en barndomsgrend», en forestilling om både Tor Jonsson og Hans Børli, som vi spiller i Oslo, men som vi også skal gjeste Berg Arbeidskirke med nå 24. september.
For tre uker siden ferdigstilte jeg for øvrig opptakene til min spillefilmdebut som regissør, som får premiere i 2027. Filmen er for øvrig filmet i store deler av Brunlanes. Som skuespiller på TV er jeg med i «Bausjen» på HBO Max og i «Klassen» på NRK denne sesongen.
Kulturfolk i ØP
-
Larvik er fullt av kreative folk – musikere, forfattere, skuespillere og kunstnere som skaper liv og inspirasjon i byen.
-
I denne spalten får du møte én av dem og høre morsomme, rare og overraskende historier gjennom faste spørsmål.
-
Spalten presenterer lokale kulturaktører som er aktuelle med konserter, bøker, utstillinger og mer.
-
Har du tips til kandidater? Send en e-post til redaksjonen@op.no og merk meldingen med Kulturfolk.
– Hvem er du – og hvordan startet din interesse for teater?
– Jeg er vel egentlig en ganske beskjeden person som ikke liker å stikke hodet fram. Det er et paradoks at jeg er skuespiller, men samtidig har jeg møtt veldig mange likesinnede skuespillere. Privat vil man forsvinne i mengden. De største navnene har ganske vennlige og skjøre personligheter, er min erfaring. Interessen for historiefortelling har vært i meg hele livet, både med skriving og overdrivelser av en annen verden da jeg var liten og gikk på Berg skole. Livet mitt har vært ganske dramatisk på mange plan, og det gir næring til noe kreativt. Det er historiene og skjebnene man møter i livet som inspirerer meg til å være skuespiller. Ikke det å stå på en scene for å si «se på meg». Det er ikke noe å bygge en karriere på. Man må ville si noe lagt forbi sitt eget ego og det å bare ha et talent av noe slag.
– Hva kan publikum forvente seg på torsdag?
– «En hyllest til en barndomsgrend» er et ærlig og varmt møte med to av norsk histories mest markante diktere. Vi kommer tett på to vidt forskjellige liv, som begge har opphavet sitt i Bygde-Norge, slik som meg selv. Her blir det et musikalsk univers med dikt, musikk og sang. Erlend Sæverud har laget flere av melodiene som er satt til diktene, og det er barnebarnet til komponisten Harald Sæverud som blant annet har satt melodi til Peer Gynt i sin tid. Forestillingen om Tor Jonsson hadde premiere på Bikuben på Det Norske Teatret i 2023, og nå har vi fått penger av Oslo kommune til å utvikle en forestilling om Børli også. Så dette blir en eksklusiv kveld, der vi kombinerer disse to dikterne.
.jpeg)
DEBUTERER SNART SOM REGISSØR: Amund med skuespillerne Benny Borg, Eva von Hanno og Solfrid Heier.
Foto: Nicholas Iles
– Hvilken kulturaktør fra Larvik har imponert deg mest det siste året?
– Kristian Kaupang, uten tvil! Han er en ekstremt begavet artist og låtskriver. Jeg mener han er i verdensklasse, og tilhører en av Larviks mest talentfulle kunstnere i vår generasjon. En dag er han også malt på en gavlvegg i sentrum. (Som jeg for øvrig syns er veldig stilig!)
– Hvilken historisk person ville du helst spist middag med – og hvorfor?
Gro Harlem Brundtland. Hun har vært en sentral del av norsk politikk i noen interessante og omveltende tiår, syns jeg. Historisk sett kunne det vært veldig spennende.
– Hva er den beste kulturopplevelsen du har hatt i Larvik de siste årene?
– Det er uten tvil Soloppgangskonserten med Bjørn Eidsvåg på Mølen. Det var stort. Også syns jeg at Larvik har en stor kulturopplevelse å by på med Poesiparken, Bøkeskogen, kyststien og mye mer. Det er store kulturopplevelser som finnes konstant hele året. Dessverre har jeg ikke fått sett Archer-spelet ennå, men jeg har hørt at det er fantastisk. Og jeg syns det er veldig gøy at Larvik endelig har fått et eget profesjonelt spel som setter Larvik på spelkartet!
.jpeg)
PÅ PLASS: I huset til Tor Jonsson i Lom i 2025.
Foto: Privat
– Kan du komme med et godt kulturtips?
– Den nye filmen om Benjamin Hermansen som kommer på kino. Jeg har sett den på en førpremiere, og jeg syns den var helt fantastisk! Og hvis du liker musikk, ville jeg sjekket ut undergrunnsbandet Mary and the Moon på Spotify.
– Kan du nevne en sang som betyr mye for deg – og hvorfor?
– «Brothers in Arms» av Dire Straits. Den treffer en nerve i meg som jeg ikke kan forklare. En lengsel, en melankoli. Den er fantastisk!
– Hva klarer du deg ikke uten?
– Mamma. Hun er min bestevenn, sekretær og motivator. Særlig i denne bransjen som jeg er, der faglig kvalitet ofte er basert på smak og synsing, så er man prisgitt at noen elsker arbeidet du gjør ubetinget. En superfan som er like stolt uansett!
– Har du en guilty pleasure?
Zelda! Jeg elsker å spille Zelda, gå inn i en eventyrverden og bli der i timevis mens livet og verden går sin gang utenfor.

PÅ HJEMMEBANE: Torsdag dukker Amund opp i Berg Arbeidskirke. Her med sokneprest Kristin Stensrød Haugen.
Foto: Privat
– Hva er det som har skjedd i livet ditt som folk ville bli overrasket over å høre?
– Nå er det så mange år siden at jeg kan fortelle det. Jeg jobbet som ekstrahjelp på Christiania Glasmagasin i Larvik både om sommeren og til jul. En dag var jeg alene på jobb, og vi skulle ha 10 % rabatt på Hadeland-nisser. Det sto kø oppover Kongegata på et tidspunkt, og jeg syns det var veldig moro at det plutselig var så mange kunder. Årsaken til den plutselige kundetilstrømningen, som jeg ikke forsto da, var at jeg klarte å trykke feil på kassa, så jeg solgte alle Hadeland-nissene til 10 kr stk. i stedet for 10 % avslag. De koster jo mange hundre kroner, og ryktene spredte seg fort. Jeg har talldysleksi og var vel bare glad det kom så mange kunder. De tapte mange titalls tusen den dagen, vil jeg tro.
– Hva er den mest pinlige hendelsen du har opplevd offentlig – som du nå kan le av?
– Som da jeg var på vei til min bestevenn Kevin Vågenes da han bodde i Los Angeles, og jeg besvimte på flyplassen der borte av skrekk? Jeg er jo som Elling, blir nervøs av å krysse et restaurantgulv. Plutselig sto jeg på den store flyplassen på andre siden av jorda. Det var skremmende! Og det skapte mye oppstyr. Kevin var flau.

PÅ TEATERSCENEN: Amund, Kjersti Dalseide, Trond Espen Seim og Maria Bonnevie på Christiania Teater i forbindelse med lanseringen av «En sporvogn til Begjær» i 2025.
Foto: Christiania Teater
– Har du en hobby – noe helt utenfor kulturfeltet?
– True crime! Jeg elsker det, bøker om krim, serier, intervjuer. Ja, rett og slett! Og åndelig aktivitet. Det syns jeg er spennende! Bor gjerne på et hjemsøkt hotellrom for opplevelsens skyld!
– Hva er din favorittaktivitet i Larvik?
– Besøke familien som bor igjen i Tvedalen og Helgeroa. Også elsker jeg en middag på China City. Jeg har ikke klart å finne like god kinesisk restaurant i Oslo. Og det å bare kjøre gjennom byen, og rundt om i distriktet og sanke minner fra en svunnen tid, det er terapi for sjelen. Og selvfølgelig besøke kirkegården, for å besøke gamle venner og kjente. Det syns jeg er veldig koselig, faktisk!
– Hvis du måtte bytte karriere i én uke – hva ville du valgt?
– Kriminaltekniker! Uten tvil! Det er vel kanskje det jeg syns virker mest spennende! Det er et møysommelig arbeid på et åsted som skal gjennomføres, finne svar, og jeg er veldig glad i pirkearbeid. Hvis jeg kjeder meg en dag, kan jeg sortere 500 bøker i bokhyllen alfabetisk, og neste gang etter farge eller forfatter, og bruke mange timer og dager på det. Tilfredsstillende! Så kanskje bibliotekar også?
– Hvis du vant 10 millioner, hva er det første du hadde gjort?
Kjøpt en leilighet i Larvik, så jeg hadde muligheten til å bo der deler av året. Jeg savner en fast tilhørighet etter at vi solgte barndomshjemmet i 2023. Jeg bodde ca. 50/50 i Larvik/Oslo i nesten 20 år.
– Hvor ser du deg selv om 10 år?
– Da kan det hende jeg gjør noe helt annet. Jeg har gitt meg selv pakten om at jeg kun skal jobbe som skuespiller og regissør så lenge jeg syns det er givende og jeg kan leve av det. Den dagen jeg må streve og trygle etter å få jobbene, tenker jeg at min tid er over. Det er så mye som er spennende i livet, så nye kapitler er jeg ikke redd for å begi meg ut på. Alt har sin tid. Kanskje jeg sitter i et hus i Tvedalen igjen og driver et hundehotell?