Kommentar, Meninger | Høyres «luksusproblem»: Mer enn bare lederstrid

Så stod de der blant mikrofoner og vannkarafler, hele «luksusproblemet» til Høyre.

Partiet har minst fem lederspirer som alle er mer eller mindre klare for å stille seg til disposisjon. En av dem blir høyst sannsynlig ny leder, de andre del av en lederduo eller trio.

Bare Tina Bru har sagt at hun er uaktuell. Men all partilederhistorikk har vist at selv kandidater som sier først nei, kan si ja til slutt. Bare se på Dag Inge Ulstein (KrF).

Nå skal kabalen legges frem mot det ekstraordinære landsmøtet til neste år, der den nye ledelsen skal gjenspeile det politiske prosjektet Høyre skal være i årene som kommer.

For dette henger tett sammen: Person og politikk. Skal Høyre bevege seg i en mer verdikonservativ retning, eller reaksjonær som flere i partiet også kaller det? Eller skal partiet hegne om den åpne og liberalkonservative arven etter Erna?

Ifølge Erna bør Høyre gå «rett frem». Men fløyene i partiet vil garantert benytte anledningen til å kjøre frem sine favoritter.

Peter Christian Frølich og Unge Høyre-leder Ola Svenneby har blitt yndlinger blant de som tilhører den førstnevnte fløyen. Frølich har gjennom valgkampen profilert seg på strengere innvandring, hardere kriminalitetspolitikk og et oppgjør med det han kaller tullestudier.

Man kan jo tenke seg hva tidligere rektor på USN og høyrepolitiker Kristin Ørmen Johnsen syns om den uttalelsen. Hun har jo vært med på å bygge opp disse «tullestudiene».

Med Svenneby har ungdomspartiet målbært en langt større skepsis til innvandring enn moder-Høyre. De vil ha strengere straffer, kutte i bistand, har erklært generasjon Greta Thunberg død, og ivrer for en norsk .

Tidligere var Unge Høyre den liberale steinen i skoen på moderpartiet. Nå har vinden snudd. Unge Høyre er langt på vei et talerør for den konservative tidsånden som preger samfunnsdebatten også her til lands.

– Vi må bli strengere i integreringen og stille strengere krav. Det for å kunne beskytte verdiene våre og det liberale samfunnet vi holder så kjært, sa Unge Høyres Marwa Shirin fra talerstolen på Høyres landsmøte.

Som barn av flyktninger fra Afghanistan, representerer også hun det flerkulturelle Norge. De som er mer kritiske.

Høyres landsmøte tok en tydelig høyredreining, blant annet på innvandrings- og justisfeltet.

Det er i disse spørsmålene, i tillegg til i klima og energi, at partiet spriker mest. Og som kanskje kan forklare hvorfor de blåeste høyrevelgerne heller valgte Frp denne gangen.

Mens de som lener seg mot sentrum, heller gikk til Ap, til og med MDG.

Interessant nok stod Ola Svenneby og kvinnepolitisk leder Sandra Bruflot fra Buskerud på hver sin side da landsmøtet debatterte Unge Høyres forslag om å senke den kriminelle lavalderen til 13 år.

– Har du snakket med en 13-åring i det siste? De slipper ikke inn på kino. Hva skjer med en 13-åring som settes inn i fengsel, spurte Bruflot retorisk og fikk medhold fra flertallet.

Andre forteller at de reagerer kraftig på retorikken i den konservative fløyen, og at visse uttalelser får «hårene til å reise seg».

Høyre har i store deler av partiets historie klart å favne dette spennet mellom liberal og konservativ, lyseblå og mørkeblå, sentrum og periferi. På sitt bredeste har Høyre huset alt fra kapitalsterke menn med Merce til høyt utdannede kvinner i offentlig sektor.

Problemet i valgkampen var at Frp spiste seg inn på Høyres tradisjonelle velgermasse.

Som mange av oss spådde, klarte Frp også i større grad enn Høyre å mobilisere de unge mennene. Det viser en valgundersøkelse Respons Analyse har gjort for VG og Aftenposten.

Frp klarte også å lokke til seg flere velgere i byene, og vant mye på grunn av velgernes ønske om en strengere innvandringspolitikk. Det ble aldri en stor sak i valgkampen, men lå der fra før som en del av Frps totalpakke.

Frp og KrF er partiene som både har fanget og vunnet mest på den konservative bølgen. Til og med Ap klarte å vri noen av disse strømningene til sin fordel. Blant annet ved å ta et tydelig oppgjør med skjermbruken i skolen, og å slå et slag for å «norskifisere» skolen.

Aps slagord «Trygghet for framtida» går rett til kjernen på den usikkerheten mange føler, og som den konservative tidsånden er et uttrykk for. For de såkalte lillavelgerne, som like gjerne kunne stemt Høyre, ble et stort og mektig Frp et symbol på denne utryggheten, noe Ap bevisst klarte å utnytte til sin fordel.

Tilbake stod Høyre i en skvis, som Erna selv har satt ord på. Valgkampen druknet i formuesskatt, et ubrukelig slagord (som ikke var et slagord), og elleville Erna-stunts. Ikke engang skolepolitikk fikk Høyre dreisen på.

At Celina Midelfart kommer én dag før valgdagen og sier at utdannelse er viktigere enn debatten om formuesskatt, hjelper så lite.

Snakk om å komme for sent til timen.

Etter valgnederlaget skal Høyre forsøke å finne seg selv. Eller snarere samle seg.

Det er nemlig et stort spenn mellom de som vil være «hard on crime» og innvandring til de som er opptatt av klimakutt og som syns mangfold er en styrke ved det norske samfunnet.

Høyre inneholder faktisk alt dette.

Den av lederkandidatene som klarer å bygge bro mellom disse fløyene, som har tillit i alle leire og kan tilføre ny energi i et desillusjonert parti, kommer til å ta over stafettpinnen etter Erna.

De fleste peker på Ine Marie Eriksen Søreide. Både fra den ene og andre fløyen.

Mer rett frem går det vel ikke an å gå.

Les flere kommentarer av Hege Breen Bakken: