I april varslet Orkla at Nora syltetøy skal hete Stabburet.
I august kom de første glassene med ny etikett i butikkene, og den kjente Nora-bestemoren var med, i ny drakt.
På sosiale medier ble illustrasjonen raskt kalt KI-skvip, norsk for «AI slop».
Orkla bekrefter at AI ble brukt som et verktøy for å få bestemoren inn i Stabburet-universet, men sier at resten av etiketten er «godt, gammelt designarbeid».
Hva er det Orkla driver med?
Henrik Oven
Influenser, komiker og sanger, også kjent under artistnavnet Henrik von Grogg
Dette er et selskap som omsatte for mer enn hele statsbudsjettet til Moldova i fjor.
Likevel ser bestemoren ut som hun kommer rett fra en billig bildegenerator.
Nora-glasset har stått på norske frokostbord siden 1953, og mange av oss har sett etiketten over utallige frokoster.
Da betyr det noe hva som møter oss.
Da navnebyttet ble kjent i vår, sa Orkla at Stabburet står for «kvalitet og tradisjon».
Men tradisjon er ikke noe en maskin kan trylle fram.
Et selskap på Orklas størrelse kan fint la et menneske tegne bestemoren fra bunnen av.
Hvorfor ta snarveien?
Bestemoren forblir hele identiteten til produktet.
Å forsvare seg med at resten er håndverk, blir som at restauranten forsikrer deg om at alt er hjemmelaget, bortsett fra hovedretten.
Kunstig intelligens er blitt en del av hverdagen for de fleste av oss, fra skoleoppgaver til dugnadslapper fra borettslaget.
Og det er helt greit.
Dugnadslappen trenger ikke være pen, den skal bare få folk til å møte opp med rive og godt humør.
Foto: RODD AS
Den vanligste innvendingen er at vi ikke lenger kan definere hva som er ekte og falskt.
At teknologien utvikler seg, og at vi må kunne bruke AI, er sant.
Men denne saken handler ikke om KI-merking eller hvor grensen for «ekte» går.
Den handler om moral og prinsipper i design og reklame, og det er ekstra hårreisende når et av Norges største konsern ikke ser ut til å ha dem.
Forskjellen på dugnadslappen og syltetøyglasset er ikke teknologien.
Det er ansvaret.
Er det ikke feil at Orkla tar snarveien med AI på et syltetøy som står i så mange norske kjøleskap?
For hvis Orkla setter standarden, følger resten etter.
Se for deg butikken om tre år: Hylle etter hylle med den samme glatte, livløse KI-motivene.
Bestemødre ingen har tegnet, og jordbær som aldri har sett en åker.
Det er et dystopisk bilde, og vi er nærmere enn vi tror.
Som influencer tenker jeg alltid på hva jeg legger ut.
Folk følger meg, og med det følger et ansvar.
KRITISK: Vi må sette krav til spillereglene, og det viktigste er enkelt: Jo større selskap, jo høyere krav, skriver innleggsforfatteren. Foto: RODD AS
Uavhengig av om potensielle ytringer er definert av norsk lov – må jeg styre hva jeg poster basert på moraler.
Det samme prinsippet bør gjelde i design og næringslivskommunikasjon.
Man har et ansvar når man lager produkter for norske hjem, som folk faktisk trenger og bruker penger på.
Det er en dobbeltmoral i å markedsføre noe som tradisjon og hjemmelaget, samtidig som du designer etiketten med AI.
Vi må sette krav til spillereglene, og det viktigste er enkelt: Jo større selskap, jo høyere krav.
Det handler også om det medmenneskelige.
Etikettene vi har vokst opp med, er tegnet av en illustratør, mens en bildegenerator er trent på andres tegninger og design.
Når de største velger bort håndverket, blir det mindre plass til dem som kan det.
Det er rett og slett synd.
Som byrågründer jobber jeg med kommunikasjon og design hver dag.
Vi bruker AI i byrået, som de fleste i bransjen.
Men dette hadde jeg aldri anbefalt kundene mine, for emballasjen er det første løftet et produkt gir deg.
Orkla er ikke et borettslagsstyre.
De eier merkevarer vi alle har hjemme.
Syltetøyet smaker sikkert som før.
Men bestemoren på glasset fortjente bedre enn en snarvei, og det gjorde vi som kjøper det også.
Kjære Orkla, dere har råd til ekte håndverk.
Spørsmålet er om dere gidder å ta ansvar.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.